Mer fra Dagbladet Meninger:
I Raymond Moskens søker
Hva har flyfoto, rockabilly og fete tatoveringer felles? Svar: En seriøst interessert fotograf.
Ubehagelig kunst
To kunstnere skal gjenskape en «Kongolandsby» i Frognerparken, for å problematisere fremmedfrykt og rasisme. Er det rasistisk, spør Geir Ramnefjell.
Countryklubbene som nekter å dø
Gruene Hall, Texas, er 135 år. Broken Spoke feirer 50 år i år.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
SØNDAGSKOMMENTAREN: Ros har vært i hardt vær denne uka. I følge flere kommentatorer kan ros i offentligheten være manipulerende, overflatisk, fordummende, ekskluderende og til og med ha totalitære trekk. Framtredende kvinner i næringslivet som roser hverandre offentlig driver smigring, sukkerspinn og paljettdryssaktivitet. Denne nye aktiviteten har til og med en farge. Den er rosa. Dagens Næringsliv skriver at næringslivskvinnenes ros likner tenåringsvenninnespråket. Stort lavere går det ikke an å synke på den norske språkskalaen. Det minner meg om Suzanne Brøggers utsagn om at mange kvinner snakker som bløtkaker: Lag på lag med krem og luft før det er mulig å sette tennene i et budskap. Og bløtkaker er det som kjent ikke verd å lytte til.
Ros må være kritisk, konkret, uselvisk, nøye utporsjonert og diskriminerende, ha en form som ikke er fremmedgjørende og ikke være repeterende, hvis den skal få slippe til i det offentlige ordskiftet. Jøje meg. Det er mye å forlange av et enkelt virkemiddel. Flere av ukas kommentatorer har påpekt at «ukritisk ros» ikke bidrar til debatt, fordi den ikke åpner for motforestillinger. «Fineste du» fører kanskje ikke samtalen særlig lenger enn «jævla dritt», men heller ikke kortere. Det kan dermed virke som det stilles strengere krav til ros enn til sjikane. Selv trollene i nettdebatten blir forsvart med at også søplete og ureflektert kritikk kan ha en demokratisk funksjon. Hatytringer bør ikke gå under jorda. Ros, derimot – den kan godt holde seg inne i sin rosa kjellerstue.
Ros-debatten bærer preg av at det skal koste å stikke hodet fram offentligheten. Hvis du ikke tåler varmen, må du komme deg ut av kjøkkenet. Det skulle tatt seg ut om noen gikk inn i ordskiftet bare for å føle seg bedre. Men ærlig talt: vi snakker om Facebook her. Norges største nettsamfunn fungerer kanskje godt som diskusjonsforum for noen. Men for de fleste handler det om personlig bekreftelse. Du får fortsatt flest likes om du legger ut bilde av en søt katt.
Det vet nok Anita Krohn Traaseth, som startet spetakkelet med å lansere boka «Godt nok for de svina» åttende mars. Traaseth har sin egen blogg, Tinteguri, som hadde 762.595 besøk første året. Direktøren i Hewlett-Packard skriver at hun får hånende kommentarer på bloggen og på Facebook når hun deltar på næringslivets kvinnekonferanser, fra folk som mener deltakerne «ikke vet sitt eget beste og ukritisk blir inspirert av alt». Boka hennes er verken rakettforskning eller Shakespeare, men den handler heller ikke om å heie på andre pene, blonde, topplederdamer, som mange synes å tro. Traaseth er en dame som røyker for mye og spiser for lite, sover gjennom hele 17. mai hvis hun er deppa, rekker opp hånda litt oftere enn folk flest og prøver seg i toppjobber hun egentlig ikke er kvalifisert for. Hun har skrevet selvbiografi i en alder av 42 år, fordi hun mener hun har fått noen flere opp- og nedturer enn gjennomsnittskvinnen – mors selvmord, egen skilsmisse, arbeidsledighetskø på NAV – kontra en lang rekke topplederjobber, pene barn og solid ektemann nummer to. Han risser hjerte i brunosten på knekkebrødet hennes hver eneste morgen. Ja, det er mulig å synes at det siste er over grensen for hva du ønske å vite om en norsk toppleder, men det ville fått veldig mange likes på Facebook, om det så var Fjordmann som postet det.
«Fineste du» fører kanskje ikke samtalen særlig lenger enn «jævla dritt», men heller ikke kortere.Alt dette kan være artig – om ikke så viktig – å lese om, men sier egentlig ikke så mye om hva jeg tolker som Traaseths prosjekt. Det beskrives i bokas undertittel: En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet. Pussig nok er dette nøkkelbegrepene til Brené Brown. Hun er en amerikansk forsker, og forfatter av boka «Uperfekt», som ligger rett under Traaseths på bestsellerlista over generell litteratur i Norge akkurat nå. «Godt nok for de svina» er på førsteplass, «Uperfekt» på andre. Begge er utgitt av Cappelen Damm. Traaseth oppgir ikke Brown som kilde, men «Uperfekt» har forord av Kathrine Aspaas, som takkes i Traaseths bok.
Aspaas skriver for øvrig om Browns læresetninger i sin egen bok, «Raushetens tid», fra 2012. Der står det at videoen med Brené Brown forandret livet til den norske økonomijournalisten. Det er store ord. Men Brown er en sann folketaler. Videoen var inntil for to dager siden sett av 14.464.909 personer. Den siste var meg. Jeg så den på mobilen min på en buss, og ble tilstrekkelig revet med til å gå av på feil holdeplass. Brown snakker om hvordan forskningen hennes på skam og sårbarhet forandret måten hun lever på. Den 20 minutter lange videoen har fått så stor utbredelse at den er tekstet på 45 språk. Den ligger på nettstedet TED.com, som tilbyr korte – helst under 18 minutter lange – taler og presentasjoner av noen av verdens fremste akademikere.
Språket i TED-talene er appellerende. Akademikere tvinges til å snakke enkelt, uten for mange faguttrykk, direkte til publikum i salen og foran skjermen. Det er et slags folkeuniversitet, bygget på teknologi, underholdning og design (de opprinnelige T-E-D-bokstavene), men utvidet til «alle ideer som det er verd å spre», fra hjerneforskning og astronomi til mat og kreativitet. Steve Jobs? «How to live before you die» fra Stanford-universitetet tilhører de mest populære. Men dobbelt så mange har sett på Brené Brown. Hun ligger på sjuende plass på TEDs topp 10.
Brown snakker om å føle seg sårbar – men hun sier faktisk ikke noe spesifikt om ros. I boka skriver hun om «sunn skepsis og kritiske spørsmål» som et gode. Hvordan, skriver Brown, kan man klare å være åpen for konstruktiv men vanskelig kritikk, og samtidig klare å sile ut ondsinnete angrep? Poenget hennes, slik jeg oppfatter det, er at hun vil lære folk å skille mellom hva de gjør og hvem de er. En kritisk tilbakemelding på noe du har sagt eller gjort, er ikke en kritikk av din person. Hvor mange løftede tommelfingre innleggene dine får på Facebook, er heller ikke et presist bilde på din personlighet.
Denne uka har jeg vært på seminar. Underveis i gruppearbeidet begynte folk å rope «you go, girl» og «fineste du!» hver gang noen skrev noe bra på tavla, åpenbart inspirert av damene som hyllet Anita Krohn Traaseth på Grand hotell. Det var en avveksling fra forrige uke, da vi gikk rundt og kalte hverandre «crazy ones» og prøvde å bøye verbet «to storydo». Begge deler var parodier, men særlig ondsinnete var de ikke. Og det sto forbløffende mye bra på tavla da vi gikk hjem.
(Hege Duckert er kulturredaktør i NRK og spaltist i Dagbladet.)