bilindustrien

Det er på dansegulvet det skjer i Katy Bs beste låter. Klubben er Katys kirke, der hun mister seg selv for å finne seg selv: «My limbs seem to move what the beat dictates to me / I push into the middle the sound becomes a part of me / Taking me back to that sweet familiarity,» het det i gjennombruddshiten, «Katy On a Mission» (2010). Men Katy har alltid visst at euforien ikke varer. «This right here I swear will end too soon,» synger hun i refrenget.

I «Aaliyah» er det allerede slutt. En skygge har falt over dansegulvet, og følelsen av å være en ustoppelig kraft blant andre ustoppelige krefter er borte.

«Keep up with me as we lose control,» het det i «Katy On a Mission.» Den eneste som må ha kontroll når alle andre mister den er DJ-en, klubbkirkens yppersteprest. I «Aaliyah», er han Katys kjæreste, men rammet av begjær etter en annen danser. «He only plays for you. / He likes to watch you move», klager hun i åpningslinjene. «And I can see it in his face / Desire burning like a furnace.» DJ-kjærestens betatte blikk forvandler dansegulvhimmel til helvete. Nå spiller han bare for den andre kvinnen.

«Aaliyah» er en «Jolene» for vår tid, der sangeren møter sin overkvinne og legger sin skjebne i hennes hender. «Aaliyah please don’t take my man / Although you know that you can,» bønnfaller Katy. Sangens Aaliyah er også åpenbart oppkalt etter den mytiske R&B-legenden Aaliyah Houghton, som døde ung. Aaliyah danser best, stjeler Katys kjæreste, og setter den musikalske standarden for artisten Katy B.

Hvordan har det seg da at «Aaliyah» gjestes av en annen vokalist, Jessie Ware? For var det ikke et trekantdrama vi var vitne til? Når Ware slutter seg til sjalusien får vi snarere en firkant som åpner for stadig nye vinkler: gulvet er jo fullt av dansere som vil bli sett. Når de to veksler mellom linjene i tredjeverset, oppstår en underlig effekt: dansegulvet er ikke lenger stedet der de mange går opp i rytmens høyere enhet, men et sted der hver enkelt ris av den samme sjalusien, som forener ved å splitte.  

«You can’t get past me, Aaliyah,» synger Katy B, «I won’t fall for your tricks,» supplererer Ware. Men sangen vet at de begge to tar feil. Aaliyah har vunnet for lengst.

Sangen vet heldigvis også noe mer. «Aaliyah» lar oss alle vinne, fordi låta er like uimotståelig som henne. Produsent Geeneus’ rytmer pisker opp følelsene vokalistene maner frem, men lokker også frem lysten til å skinne på dansegulvet. «Why can’t he play a song for me?» jamrer Katy, som om den riktige sangen, en sang for henne, ville forandre alt. Hun vet det neppe, men det er selvsagt dette som er hennes sang.