bilindustrien

(Dagbladet): – «Mammon» er en intelligent historie! Nær en million har tatt den imot. Et fåtall har det ikke. Men har man fått utdelt fem hjerneceller, bør tre av dem settes i virksomhet.

Oppfordringen kommer fra Terje Strømdahl (61).

Mannen som ble rikskjendis som barne-tv-onkel i «Portveien 2», og sto fram som homofil da programmet gikk av skjermen i 1987, figurerer nå i den sentrale rollen som gammeltestamentlig streng sokneprest i krimserien hele Norge setter av mandagskvelden til.

Og som noen slakter i harde ordelag.

- Det serveres mange gåter i starten av serien, men det er profesjonelle mennesker som står bak, og gåtene blir løst i de neste episodene. Mangelen på umiddelbar tilfredsstillelse og raske svar projiseres på dårlig lyd og skuespillere som ikke kan snakke, sier han og rister oppgitt på hodet, hjemme i sitt krypinn av en treroms midt i Oslo sentrum.

- Perfid

Strømdahl er stolt av «Mammon» — og lite imponert av de hardeste kritikerne mot serien. Sånne som Brita Møystad Engseth, som på syrlig vis dissekerer scene for scene på Dagbladet.no og filmbloggen Filter.

- Denne ellers så oppegående kvinne, fremstår der som en perfid, selvhøytidelig, bitter og sint gammel mann. Hun skriver – med caps lock! – at folk «snakker ikke sånn», men hvordan kan hun sette seg i sitt tårn og påstå at hun vet det? Det kan hun ikke vite noe om! buldrer 61-åringen så han overdøver selv den antikvariske kaffekverna han energisk sveiver på når han skal servere sine gjester koffein i koppen.

Så, når det er sagt:

- Jeg har kolleger – og jeg må inkludere meg selv – som til tider ikke er tydelige nok i replikkføringen. Jeg har selv sittet med «Mammon», tenkt «hva faen sa jeg der» og vært nødt til å spole tilbake. Men jeg er 98 prosent bevisst på det. Noen av mine kolleger tror at det å være tydelig på diksjon gjør at dialogen blir unaturlig. Det er helt feil. For det er ikke virkelighet, det er film – og film skal speile virkeligheten og tydelighet må umerkelig løftes fram, sier Strømdahl.

Avhører mor og far

I sitt eget liv trekker han trådene både framover, bakover og hjemover.

Etter 20 år som frilanser, med mye frihet og tid til å reise, søker han nå tilbake til faste rammer og har sagt ja til et fast engasjement ved Nationaltheatret.

På deltid underviser han nye generasjoner skuespillere på Teaterhøyskolen og kaller det «det vakreste jeg gjør».

Og så ofte han kan besøker 61-åringen sin egen mor og far. Arbeiderklassesliterne som med magre midler ga ham en så trygg og kjærlig oppvekst på sekstitallets østkant som de kunne, er blitt 89 og 82 år gamle, og må finne seg i å bli satt på avhørsbenken og bli «pumpet for informasjon» av sønnen, som søker tilbake til sin egen barndom for å finne ut av hvordan han selv ble som han ble. Og for å bli en bedre skuespiller.

- Jeg lurer på hvordan de levde, hva kvinne og mann på den tiden hadde evne og mulighet til å snakke med hverandre om, hvordan de klarte seg. For, som voksen har jeg hatt, og har, reaksjonsmønstre jeg ikke er fortrolig med. Det er sider ved meg selv jeg har jobbet med å rette opp, ofte uten å lykkes. Omsider har jeg skjønt at det har med barndommen og dens minefelt å gjøre. Jeg tror at ingen foreldre fullt ut kan oppfylle et barns behov for kjærlighet. Det vil for alltid være enkelte sorte hull i deg du som voksen prøver å fylle. At det kan være fortidens separasjonsangst som oppsøker deg, kan være nyttig å vite, sier han.

Også presten i «Mammon» har et lite barn inni seg som styrer hvordan han fører sitt voksne liv.

- Derfor er han som han er – en perfid, selvhøytidelig og bitter gammel mann, som oppdrar sine barn etter strenge, religiøse lover og støter den ene fra seg. Det vet jeg, fordi det er jeg som spiller ham.