bilindustrien

FBI har uttalt at Mitrokhin-arkivet er «den mest komplette og omfattende etterretning som noensinne er mottatt fra en kilde». Den tidligere britiske utenriksministeren Jack Straw har kalt arkivet avgjørende for å avsløre spioner og avdekke etterretningstrusler.

Dette står i Mitrokhins notater om Gunnar Bøe:

« «Mono», Gunnar Bøe, f. 1917, fra Bergen.
Før 1951 pleiet en KGB-ansatt kontakt med «Mono» i Oslo. Senere begynte han å unnvike halvoffisielle møter på grunn av frykt for å ødelegge karrieren. I slutten av 1959 ble det kjent for residenturet (KGB-kontoret, red. anm). at «Mono» var i pengetrøbbel på grunn av oppkjøp av en  villa og en tomt. Gjennom å bruke disse omstendighetene, ble han vervet av en medarbeider ved Oslo-residensen, Je.S.Tsjervjakov, i 1960. Grunnlaget for vervingen var materiell og ideologisk nærhet.
Han lovte å gi informasjon om Nato mot materiell hjelp.

På den tiden var han pris- og lønnsminister i regjeringen, og hadde tilgang til dokumenter. Han ga materialer i original, skriftlig og i tillegg muntlig form, som han snakket inn på bånd. Han informerte om amerikanernes dekryptering av lukkede samband mellom sovjetiske hærenheter i Sovjetunionen nordlige regioner, hvilket ble bekreftet gjennom KGBs etterforskning. Belønning for informasjonen var fra 5000 til 15000 kr. Fra februar 1960 til februar 1963 mottok han mer enn 110 000 norske kroner.

Kontakten med ham skjedde på hans kontor, i agentens leilighet, på transport på vei hjem fra jobb, utenbys, på offisielle mottakelser og i den sovjetiske ambassaden. Fra september 1960 til november 1963 var «Mono» i kontakt med KGB-ansatt A.N. Slavjagin. I 1962 gikk «Mono» av etter å ha tatt dissens i regjeringen på spørsmålet om Norge skulle ta opp medlemsforhandlinger med Fellesmarkedet. (…) «Mono» blir ført over i konserveringsregime.» (Satt på vent, red.anm.)

Flere av Mitrokhins opplysninger stemmer med detaljer som er kjent fra før. Årstallene og detaljene rundt Bøes inntreden og uttreden av regjeringen er korrekt gjengitt. Opplysningen om at statsråden kjøpte en villa som ga han pengetrøbbel, er korrekt. Det at Bøe skal ha blitt tilbudt penger til huskjøpet i bytte mot Nato-dokumenter, stemmer med den mistanken politiet hadde. Det samme gjør navnet på den angivelige vervingsagenten.

Det mystiske villakjøpet

Ifølge forfatter og journalist Bengt Calmeyers bok «Forsinket oppgjør — arbeiderbevegelsen og den politiske overvåkning» (1993), var huskjøpet sentralt i politiets mistanker mot Bøe. I 1959 manglet statsminister Einar Gerhardsen et sted å huse Nikita Khrusjtsjov under et planlagt besøk i Oslo. Regjeringen hadde ingen representasjonsbolig. Da kjøpte prisminister Gunnar Bøe en skipsredervilla i Holmenveien 20 til 450 000 kroner.

«Spørsmål ble stilt. Hvordan kunne en mann som med 29 000 kroner i årsinntekt og 0 i formue gi seg til å kjøpe en herskapsvilla til den svimlende sum av 450 000?», skriver Calmeyer.

Huskjøpet førte til en rekke medieoppslag. «Statsrådvilla til 450 000 blir Krust-bolig i Oslo», skrev VG på førstesida 17. juli 1959, og flere førstesider fulgte. Huset ble kalt «Krustbø». Saken voldte Gunnar Bøe stor bekymring. I  «Dagbok fra Kongens råd» (1986) skriver Jens Haugland (Ap), som var justisminister på den tida:

«Oslo 4. september 1959. Eg sat og prata med Gunnar Bøe til langt på natt i går. Han var sliten og deprimert. Han vil tape ikkje så lite på Holmenvegen 20 (som han kjøpte privat til losji for Krusjtsjov under påtenkt besøk i Oslo (…)»

Samtidig hadde etterretningen en kilde som fortalte dem at en person høyt oppe i systemet, skal ha forsynt KGB med dokumenter i bytte mot penger til et huskjøp. Etterforskeren på saken, Ørnulf Tofte, forteller om dette i boka «Spaneren» fra 1987. I begynnelsen av 1960-tallet fikk etterretningstjenesten melding om at en senioretterretningsoffiser i KGB hadde blitt kjent med en «høytstående person», en sjef for et departement, under en tilstelning på den russiske ambassasden. Ifølge Tofte het senioretterretningsoffiseren  Tsjervjakov — det samme som personen som ifølge Mitrokhin-dokumentene rekrutterte Gunnar Bøe med materielle goder.

Tofte skriver: «I løpet av samtalen fikk Tsjervjakov greie på at vedkommende trengte en større sum penger for å kjøpe en eiendom. Kort etter dette møtet, oppsøkte Tsjervjakov mannen på hans kontor og stilte ham i utsikt pengene, dersom Tsjervjakov fikk tilgang til hans safe med dokumenter. Da Tsjervjakov la pengene på bordet, ble safen åpnet».

Spanet og fant Bøe

Spaneren Ørnulf Tofte var på sporet av at det kunne dreie seg om Nato-dokumenter, slik Mitrokhin-dokumentet hevder. I boka forteller han at politiet i 1962 fikk opplysninger fra en troverdig russisk KGB-avhopper, Anatolij Golitsyn, om at KGB hadde mottatt Nato-dokumenter fra en kilde i Oslo omkring 1960. Golitsyn opplyste at kilden skal ha vært sjef ved et departement.

Tofte navngir ikke statsråden i boka, men Dagbladet vet at det dreier seg om samme person.

I boka forteller Tofte hvordan han fant fram til Gunnar Bøe. En morgen fulgte han etter en KGB-agent ved navn Startsev, som kjørte såkalt «konspirativt», det vil si, han forsøkte å skjule hvor han skulle og hvem han skulle møte. Da Startsev gikk inn i en telefonkiosk på Solli plass, kom Tofte seg inn i kiosken ved siden av. Han fikk høre ut at de to skulle møtes på et hotellrom som startet med «four hundred and…» før det ble brutt. Spanerne saumfarte byens hoteller og fant til slutt et rom 408 der det bodde en person som passet til beskrivelsen «høytstående sjef for et departement». Videre spaning avdekket flere møter mellom de to, blant annet på Holmenkollen Restaurant og Ekebergrestauranten. Men, saken mot Gunnar Bøe endte slik, ifølge Tofte:

«Saken ble forelagt statsadvokaten med påtegning om at det neppe var kommet frem nok til å utferdige en siktelse mot mannen. Hvilket statsadvokaten sa seg enig i.»

Dagbladet har oppsøkt den pensjonerte spionjegeren Ørnulf Tofte (92). Han har lest dokumentasjonen med interesse, men ønsker ikke å la seg intervjue i saken.

- Jeg henviser til tidligere arbeidsgiver, sier han.

Tidligere kontakt

I Mitrokhin-dokumentet står det innledningsvis at det også var kontakt mellom Gunnar Bøe og KGB før 1951. Dokumentasjon på dette ble omtalt i VG i artikkelen «Gerhardsens statsråd spionmistenkt» i 1996. Historieforsker Sven Holtsmark hadde funnet et dokument fra 1947 i et åpent sentralarkiv i Moskva, som fortalte om et møte mellom Gunnar Bøe, som da var statssekretær i Finansdepartementet, og en KGB-medarbeider kalt M. F. Tsjerkasov. Ifølge Tsjerkasovs rapport, tilbød Bøe seg å stå på russernes side i kommende handelsforhandlinger. Bøe skal ha fortalt fra regjeringens indre liv og debatt om Marshall-planen.

Tsjerkasov skrev: «Til slutt i samtalen sa Bøe at han er utpekt som nestleder i handelsdelegasjonen som skal føre forhandlingene med Sovjetunionen. Bøe pekte på at han under forhandlingene i Moskva ikke åpent kan støtte den sovjetiske siden. Imidlertid, om de sovjetiske representantene her i Norge kunne fortelle ham om Sovjetunionens ønsker, kunne han før avreise til Moskva bearbeide angjeldende personer og sørge for at delegatene ble mer medgjørlige under forhandlingene».

Møtet skal ha funnet sted på Bøes kontor, og den daværende statssekretæren Gunnar Bøe skal ha vært nervøs.

«Han så seg ofte rundt, gikk bort til døren og tok i dørhåndtaket. Det var helt tydelig at han var redd for å bli avlyttet».

Gunnar Bøe gikk ut av regjering i 1963. Begrunnelsen som ble gitt av statsminister Einar Gerhardsen på en pressekonferanse, var at Bøe tok dissens i EF-saken (EU, red.anm.), og ønsket å tre ut.

Niesen: – Trenger ikke være sant

Kari Bøe er Gunnar Bøes niese. Hun er historiker, og kjenner onkelens historie. Hun har fått se den nye dokumentasjonen, men tror ikke det stemmer at onkelen var KGB-agent.

- Jeg tenker at dette trenger ikke være sant, sier hun, og mener kilden har en rekke svakheter.

- Dokumentene omhandler forhold på 50-tallet, mens Mitrokhin ble ansatt som arkivar på 70-tallet. Han dro fra Russland på 90-tallet. Det kan innebære en rekke feilkilder, sier hun.

- Brukte farsarven på villaen

Hun bekrefter at det var kontrovers rundt villakjøpet i Holmenveien, men tror ikke at pengene kom fra KGB.

- Khrusjtsjov-villaen ble kritisert i familien og var noe vi fikk beskjed om ikke å snakke om. Villakjøpet ble gjort for å spare staten for utgifter, noe faren min var oppgitt over. Det ble sagt at onkel Gunnar brukte farsarven sin på villaen. 110 000 kroner var mye penger på den tida, men jeg tviler på at han mottok penger fra russerne. I så fall må de ha hatt en slags press på ham. Men det passer dårlig med sånn jeg oppfatter ham og hans skjønn, sier Kari Bøe.

Onkelen bodde aldri i villaen. Den ble etter hvert solgt til selskapet Noratom.

Kari Bøe beskriver onkelen som morsom, utadvendt og glad i å snakke. Hun bekrefter at han hadde god kontakt med russerne, men mener det er sannsynlig at kontakten skjedde i samråd med statsminister Einar Gerhardsen.

- Ble tilbudt penger og gaver

- Han var nok i middager på ambassaden. Om de kalte ham «Mono», vet jeg ikke, men det kan vel ha vært. Det med kontakten der, var vanskelig. Både han og faren min, som var byråsjef i Fiskeridepartementet, ble stadig tilbudt penger og gaver. Jeg husker en gang da faren min ble tilbudt gulvtepper. Da måtte han si at gulvtepper, det hadde han. Man måtte passe på å ikke fornærme dem. Men dette var faren min og onkel Gunnar veldig obs på. Onkel Gunnar visste at han ble overvåket på grunn av disse kontaktene, sier Kari Bøe.

Gunnar Bøe var motstandsmann under andre verdenskrig, og han og Einar Gerhardsen satt sammen med russere i den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Der kan vennskap ha oppstått, tror Kari Bøe. Bøe var professor i sosialøkonomi og var tilhenger av planøkonomi. Men Gunnar Bøe var ingen tilhenger av sovjetstaten, ifølge niesen.

- Man skal aldri si aldri, men jeg velger å ikke tro at han mottok penger fra russerne. Det ble aldri reist tiltale mot Gunnar. Han burde kanskje ha informert etterretningen bedre om kontakten med russerne. Men han så det nok ikke sånn, sier Kari Bøe.

- Forsvarte og bygde landet

Dagbladet har også vært i kontakt med Kjetil Bøe, Gunnar Bøes barnebarn. Han synes historien er uvirkelig.

- Han fortalte mange historier, men aldri noe som dette. Dette henger ikke på greip slik jeg kjente min morfar. For meg var han en person som forsvarte og bygde landet. Han var motstandsmann, krigsfange, gikk etter hvert inn i politikken og ble til slutt rektor på NTH i Trondheim. At det kan være mange meninger om virkemidlene hans, kan jeg forstå, men at han skal ha solgt informasjon fra regjeringen, høres helt uvirkelig ut, sier Kjetil Bøe.