bilindustrien

I ett år har dokumentarmagasinet Plot fulgt spillstudioet Krillbite i deres turbulente utviklingsperiode av «Among the Sleep». I en føljetong på seks deler, kan du lese hele dokumentaren på PressFire. (Her finner du alle kapitlene).

«Avatara (sanskrit, ’nedstigning’), i hinduistisk mytologi gudenes frivillige nedstigning på Jorden og antagelse av legemlig skikkelse (inkarnasjon) for å redde verden (eller samfunnet) fra en tilstand av kaos eller ødeleggelse»

- Store norske leksikon

(Denne dokumentaren sto først på trykk i magsinet Plot).

(Plot): Nettsteder som Destructoid, Kotaku, Polygon og alle spilltrådene på Reddit er ikke bare informasjonssider, men steder hvor unge mennesker som har vokst opp foran Super Nintendoer, Playstationer og trimmede datamaskiner kan finne seg selv og lage sin identitet.

Ukene i forkant av Kickstarteren har Krillbite-gjengen jobbet for å få ferdig en spillbar utgave av det første brettet av «Among the Sleep» som de kan dele ut til viktige smaksdannere på disse digitale møtestedene.

Den i rommet som vet best hvor viktige de digitale samlingspunktene kan være, er en av de stillere ansatte i bedriften. Programmereren Skimmeland har funnet seg godt til rette i det inkluderende miljøet som har oppstått på kontoret.

I starten av april 2013 fikk resten av Krillbite en melding fra programmereren på Skype-chatten de kommuniserer via:

«Jeg ønsker bare å informere om at jeg om ikke alt for lenge kommer til å gå over til å presentere meg som jente på fulltid. Når dette skjer kommer jeg til å gå over til å bruke navnet Alexandra og feminine pronomen(hun/henne). Jeg vet det kan være utfordrende å legge om på dette. Så vil være takknemlig for all støtte jeg får. »

Våren 2005 var den unge mannen med etternavn Skimmeland 21 år. Følelsen av at det var noe som ikke stemte hadde ikke gitt seg, selv om han hadde jobbet aktivt mot den, hovedsakelig ved å utdanne seg til å bli betongarmerer. Som lærling hadde han jobbet med røffe menn som utførte repetitive oppgaver.

Skimmeland ble mer og mer nedfor. Han passet ikke inn i lunsjbrakka på byggetomten. Han byttet studieretning og begynte på dataprogrammering. Det hjalp ikke.

Til slutt låste han seg inn på rommet sitt i kjelleren hjemme hos moren på Ålgård. I en dyp kontorstol flyktet han inn i laptopen. Der inne, i en verden hvor han ikke hadde en bestemt kropp, fant han seg mer til rette.

Det massive multiplayernettspillet «World of Warcraft», eller «WoW», hadde nettopp slått gjennom. Der møttes hundretusener, etter hvert millioner, av spillere som orker, alver og dverger for å dra på eventyroppdrag. Skimmeland var en av dem.

Samtidig, på Skøyen i Oslo, hadde Anders Behring Breivik trukket seg tilbake fra verden, og spilte i de samme 3D-landskapene. Han var med i klaner og forsøkte desperat å bli leder for store grupper på episke oppdrag om ære og digitale gullskatter. Dette har blitt den mest kjente fortellingen om livet i «WoW» for ikke-gamere.

Men det var ett av millioner av liv som ble og blir levd inne i spillet. Skimmeland, for eksempel, var på leting etter seg selv. Han prøvde utallige spillfigurer, eller avatarer, for å finne den som føltes riktig. Skimmeland steg stadig oftere ned i den digitale eventyrverdenen som kvinne. Innimellom prøvde hun å spille som noe annet enn jente. Men det fungerte ikke.

Et spesielt godt minne stammer fra en utvidelse av originale «WoW», Burning Crusade. Her spilte Skimmeland en kvinne av klassen Undead Priest. I sonen Zangarmarsh kom hun over et oppdrag hvor hun skulle redde sporelings, eggene til en utrydningstruet rase.

Det ga henne en tilfredsstillende følelse. Karakteren var jo undead, så den kunne ikke få barn.

Ellers kunne Skimmeland, zombie-prestinnen, bare vandre gjennom naturen i spillet. Over grønne åssider som ble lyst opp av den gyldenrøde solnedgangen, mellom små vann og landsbyer. På den andre siden av daler overvokst av trær kunne hun se medvandrere: Gamere, kunstnere, lonere, ingeniører, grafikere, filmskapere, skoleelever, revisorer, musikere, og spillskapere. Generasjon spill på leting.

Karakterene i «World of Warcraft» ga Skimmeland en mulighet til å utforske den hun selv ville være, men de stengte henne også ute fra verden utenfor kjellerrommet. I 2007 forsto hun hvor ulykkelig hun var, da hun stadig tok seg i å oppsøke nettsider som diskuterte selvmord. I løpet av 2008 begynte Skimmeland sakte å komme seg ut av sin selvvalgte dvale. Bak seg hadde hun da et sted mellom 200 og 300 hele dager tilbragt inne i «WoW». Det var fortsatt mange år til hun kunne spille den hun ville være også IRL.

Først da hun møtte gjengen på Hamar, turte Skimmeland ta steget. På Krillbites kontor kunne hun kle seg som hun ville: Den lilla linjen i det lange, blonde håret, sølvstripede sokker og lilla gensere. Etter Skype-meldingen til resten av bedriften skrev hun en ny arbeidskontrakt med daglig leder Jordet, med sitt nye navn. De andre ga henne klemmer.

16. april, to dager før kickstarteren, oppdaterte Alexandra Skimmeland Facebook-profilen sin så alle og en hver kunne se det:

«Første dag som fulltid jente. »

Rundt de digitale landskapene Skimmeland vandret i har det vokst en skog av nettsteder og kommentarsider. De har utviklet sine helt egne kulturdiskusjoner og sin lingo. Etter hvert har mange av disse nettsamtalene og Youtube-videoene fått flere fans enn spillene selv.

De er kulturformer i sin egen rett, på samme måte som diskusjonene til musikkskribentene i Rolling Stones og musikkanmeldelsene til Roger Ebert i sin tid ble nesten vel så viktige som kunstuttrykkene de skrev om og analyserte.

Her i Norge har blant annet to gutter fra Toten begynt å tjene penger på å nå ut til spillgenerasjonen. På Youtube-kanalen Prebz og Dennis viser de filmer av seg selv som spiller «Minecraft». De færreste vil sammenligne disse snuttene – hvor de kaster kaker i hverandres ansikter, og gjør små Jackass-stunts i pausene mellom målløse runder i «Minecraft» – med Ralph J. Gleason eller Audun Vinger. Men de har 50 000 abonnenter.

Og disse to er små i sammenligning med den trolig største aktøren i indiespill-samfunnet. PewDiePie står bak Youtubes aller mest populære video-kanal, med 25 046 657 abonnenter (per mars 2014).

Han omtaler seg selv som «bare en fyr fra Sverige som liker å le og få andre mennesker til å le. Deler gaming-øyeblikk på Youtube med mine bros!». Den 24 år gamle svensken Felix Arvid Ulf Kjellberg er langt mer populær enn Justin Bieber, Buzzfeed, CNN og, for den saks skyld, Nintendo og EA games, i alle fall på Youtube. Om han spiller et spill, er det gar-antert å nå ut til  flere millioner seere.

Når Ole Andreas Jordet og Adrian Tingstad Husby våkner etter Kickstarteren 19. april 2013, tikker en melding ut på Twitter:

«Who’s pumped? ».

Den er skrevet av PewDiePie, til hans 2,3 millioner Twitter-følgere. Med meldingen følger et bilde av barnet fra «Among the Sleep», med PewDiePies eget ansikt photoshoppet på. Han hadde lagt ut en ny video på Youtube hvor han spilte det første brettet i spillet.

PewDie skjelver og hyler på videoen:

«Neeeej! Hva faen var det! Hva i faen i helvete var det! Fuck det! Jeg er jo en baby jo! Vær varsom! Hva i helvete skjer i dette spillet!!», roper han teatralsk mens han styrer toåringen, på desperat  leting etter en vei ut av de mørklagte rommene i spillet.

Spillfans kommenterer på videoen: «Im having night mares fo life man I aint going to sleep or I will now get the scared like fuk!», «best of the best DDDDDD gamer ever».

Spillverdenen fortsetter å snakke om «Among the Sleep», i alle fall litt til.

18. mai blir Kickstarter-innsamlingen avsluttet. Krillbite har fått inn 248 358 dollar.

Nå gjenstår likevel det vanskeligste. Det er bare å spørre Alexandra Skimmeland: Når du har bestemt deg for å tre ut i verden, må du også bestemme deg for hva du vil være.

NB! Les del fem i morgen.

Foto: Marius Nyheim Kristoffersen, Illustrasjon: Robin Snasen Rengård / Byhands