bilindustrien

TEATER: På en og samme tid er «39 trinn» en hyllest til og en harselas med teatrets velkjente og velbrukte virkemidler.

Den er en kjærlighetserklæring til den fantasi utøvere og tilskuere er enige om å anvende i teaterrommet, og en pastisj over fortidige publikumsfavoritter.

Sjangermøte

Tempoet er farsens, med stadige skift.

Plottet tilhører agent- og kriminalfilmen, fra den tid det fortsatt ble skrevet med «inal», med et slektskap til hørespillet (tenk «Dickie Dick Dickens» og hans brødre i ånden) og til film noir, med tegneserieslemme skurker fra fremmede makter, billedskjønne heltinner med mot i brystet, og helter med store drømmer og mer flaks enn vett.

Helst burde vel oppsetningen vært spilt i svart-hvitt, men DÉT er en foreløpig uutforsket teatermulighet.

Skjønt, i en skyggespillsekvens i det skotske høylandet nærmer vi oss stumfilmlerretets gråtoner.

Typer og tupper

Situasjonsbetinget typetegning, forankret i små individuelle eksentrisiteter, outrerte geberder og små sære gester som forflytter seg fra en figur til en annen er et kjennetegn.

Ole Alexander Mæland spiller gjennomgangsfiguren Richard Hannay, med blyantsmal bart og en potensielt betydningsfull melodi på hjernen.

Marianne Holter har tre mellomstore kvinneroller, en bitteliten jenterolle og en enda mindre mannsrolle, mens oppsetningens Pål og Pål, det vil si Hjelm og Kvammen, veksler mellom et femtitall skikkelser i hurtig tempo.

Noen av skikkelsene kan karakteriseres som «roller», men de fleste er «typer», og noen er til og med «rekvisitter».

Ofte er kostymeskiftene mellom skikkelser så enkle som hattebytter, noen ganger fullt synlige for publikum. Andre ganger hører løspupper og parykker med.

Det hele er nøye planlagt og presist timet, men entusiastisk framførelse gjør at det likevel virker lekent og spontant.

Moro-mål

En nostalgisk uskyld ligger over «39 trinn», et inntrykk som forsterkes av utkledningsgleden, så typisk for barne-, revy- og amatørteatret.

Forestillingen gjør seg flittig bruk av sceniske spesialeffekter, stemningssignaliserende lydeffekter, melodramatisk posering, dramatisk betonet ansiktsmimikk, karikert stemmebruk (jada, talefeil og «rare» dialekter er inkludert), overlagte «tabber», kreative kostymeknep og ironiske illusjonsbrudd.

Sistnevnte er ikke av typen «fremmedgjøring á la Brecht», snarere av typen «tryllekunstneren avslører sine kollegers hemmelige triks».

Skamløse repetisjoner, enkle ordspill og scenografiske snarveier bidrar til moroa. For moro er det.

«39 trinn» er uten annet formål enn å underholde. Det er et mål som oppfylles til fulle.