bilindustrien

DET å få ut essensen av ha som egentlig får de største idrettsstjernene til å vinne, er en høyst usikker vitenskap. Triggerne som henter fram de aller råeste prestasjonene, kan være svært forskjellige fra utøver til utøver. Kanskje vet ikke vinnerne det helt selv engang.

På den bakgrunn er det bare spinkel tro å antyde at Petter Northugs to nederlag i helgen, like gjerne er positive resultater i forhold til det mesterskapet som teller mest i en VM-sesong.

Både for ham selv og resten av den norske troppen.

DET siste er lettest å forstå. I sju lange vintre har nesten all oppmerksomhet i norsk herrelangrenn dreid seg om Petter. Det er etter hvert blitt i meste laget for ham, og det har tidvis vært irriterende for de andre.

Selv ikke fjorårets tydelige skifte i toppen, var nok til å endre fokus:

•• Petters OL-fiasko overskygget både OL-gullet til Ola Vigen Hattestad samt den historiske Tour de Ski-triumfen og verdenscupseieren til Martin Johnsrud Sundby.

Dette skjedde ikke bare fordi det er vrient å se for seg at TV-serien “Sirkus Northug” får en oppfølger med “Sirkus Sundby”. Petters totale underholdningspakke med barneskirenn, svenskevitser og almen spit, er såvisst ikke til å kopiere, men det har vært vanskelig å nærme seg det sportslige nivået hans også. Før nå.

FOR en muskelstinn, preppet Petter er foreløpig ikke nok hverken til å holde marsjfarten til Martin eller spurtstyrken til Eirik Brandsdal.
Det i seg selv gir to av Norges fremste VM-håp fine tilbakemeldinger. Det de har prioritert i treningsarbeidet for å flytte grenser, har gitt bra resultater.

Martin Johnsrud Sundby er nok minst overrasket. Vel har han tatt en risiko ved å presse inn ti prosent mer treningstid i en allerede tettskrevet treningsdagbok, men han har forlengst skaffet seg rutine til å håndtere sjansene for overtrening underveis. Når han nå i tre distanserenn på rad har lagt seg naturlig på et klart høyere nivå enn Petter, kan han krysse av for ok kontroll.

For heller ikke Martin har foreløpig prestert opp mot sitt eget potensiale.

DET har kanskje Eirik Brandsdal. Å spurte ned Petter Northug i staking krever nok såpass selv om det er noen år siden Petter var verdens raskeste i den disiplinen. Det store forbildet for de som vil stake fortest har helt siden OL i Vancouver 2010 vært russeren Nikita Kriukov.

Men en ting er å ha et forbilde, noe ganske annet å kopiere det. Der har Eirik brukt tid. Bare for halvannen uke siden fortalte han meg om den kompliserte tekniske jobben med å få senket skuldrene mellom hvert tak for å knipe hundredeler i spurten. Han fikk ikke testet det i rotet på Beitostølen, men i finalen i Kuusamo kom tilbakemeldingen. Han har fått en spurt som kan holde i Falun.

DER er også Petter Northug på tross av de siste nederlagene. I to helger på rad har han kjørt fullt konkurranseprogram og sett at det nye hardere treningsregimet har gitt ham en fysisk plattform til å kunne komme tilbake slik han har ønsket.

Da kan et par smeller underveis bare trigge den nødvendige konsentrasjonen i månedene framover. Noen av de hardeste konkurrentene tror i hvert fall det.

Som Eirik Brandsdal sa det til Dagbladet rett etter spurtduellen:

- Petter hater å tape. Det så jeg på blikket han sendte meg etter målgang. Det betyr bare at han kommer til å trene mye mer på dette, og at han vil gjøre det mye vanskeligere for meg å ta ham neste gang.

Ingen vitenskapelig analyse av vinnerskallen til Petter Northug, det heller, men som folkelig oppvarming til et sjeldent stort ski-VM duger det i massevis.