bilindustrien

DA Chris Jespersen slet seg i mål som beste norske løper to sekunder etter den aldrende tsjekkeren Lukas Bauer, strøk det et gammel skispøkelse ned fra Sotsji-fjellene. Det var jo Bauer som for seks, sju år siden gikk så fort i klassisk stil opp bakkene at det startet en heftig debatt om norsk langrenn var på ville veier i treningsarbeidet:

•• For hadde løperne rett og slett ikke luft nok til å konkurrere med de aller beste utlendingene?

Det var akkurat så trist det så ut i sørpa og solvarmen i dag der det herrelaget som har dominert i verdenscupen før i vinter, ble herjet med i stigningene.

Som verdenscupleder Martin Johnsrud Sundby presist sa det til TV2 før han hadde fått vasket vekk både skuffelsen og snørret:

- Idrett er ganske brutalt. Enten er du god nok eller så er du det ikke.

Og det var nettopp ingen andre enn Chris Jespersen i dag.

EN SJETTEPLASS etter et langt sykdomsfravær er flott innsats av OL-debutanten. Problemet for landslagsledelsen er bare at Chris tilhører et privatlag, og med rette kan takke den store norske hungeren etter rosinboller for framgangen. Team United Bakeries er riktignok blant de privatlagene som har skjønt næringskjeden i norske elitesport ved å støtte fullt opp om landslaget, men Chris sin flotte innsats var altså ikke noe resultat av landslagets treningsopplegg.

Det er synd. Hele treningregimet til landslagsløperne har nemlig vært innrettet på de ekstremt krevende forholdene i OL-løypene. Sommervarmen, sørpeføret og de lange bakkene som vrir hver minste svettedråpe ut av kroppen, kom jo ikke som noen overraskelse:

•• Det norske landslaget har prøvd å forberede seg for akkurat det som skjedde — og mislyktes.

Stort eklere blir det ikke for dem som bruker all tid, alle krefter og all erfaring på å få det til.

DENNE gjengen er nok for skuffet over plasseringene 12, 13 og 18 til å lete etter nyanser. Det er lettere for oss utenfor.

For det er ingen tvil om at langrennsmiljøets forsøk på å øke kapasiteten, langt på vei har lyktes. Etter den tida der Bauer herjet som verst, har flere enn Petter Northug skaffet seg tilstrekkelig oksygenopptak  til å være med i teten uansett løypeprofil.

Seinest denne vinteren har resultatene vært bedre enn på lenge. Både med Martin Johnsrud Sundbys verdenscupledelse, dobbeltseieren i Tour de Ski og flere toppresultater på de yngre løperne.

Til sammen ga det et realistisk håp om OL-suksess, men foreløpig er det bare Martin som har lykkes. Skjønt han framstod ikke særlig lykkelig rett etter bronseløpet på duatlon heller. Medaljen der føltes under pari for en løper som forlengst har vendt seg til å kunne gå fra absolutt alle.

SANNSYNLIGVIS vil ikke landslaget få svar på hva som har sviktet inn mot lekene før hele OL er gjennomført. Bildet kan også forandre seg med stafetten og 5-mila.

Uansett gir slike smeller som denne enda en grunn til å spare på de mest bastante svarene. Som for eksempel påstanden om at Petter Northug hadde unngått sin høyst private OL-fiasko hvis han hadde holdt seg på landslaget.

Der det ikke er noen tvil om at landslaget uten Petter har opplevd en generell framgang, er det plutselig tvil om at denne framgangen rekker til et godt OL også for distanseløperne.

Til det er det en sveitser og flere svensker som fortsatt går for fort.