bilindustrien

PETTER NORTHUG har visst ikke helt bestemt seg om han fremdeles er såret og bitter fordi han som juniorløper ble vraket til Torino-OL 2006. Da Dagbladets langrennsreporter i går spurte Petter om Skiforbundet noensinne kunne rette opp uretten, fikk han først sms-svaret “Fuck’em. Fuck’em all” i form av et bilde fra filmklassikeren “Toy Story”. En time seinere forklarte Petters manager Are Sørum Langås at “tekst i et tegneseriebilde selvfølgelig er humoristisk ment”.

En slik kvikk hilsen fra Petters treningsleir i Alpene går det an å forstå. Vi lo i hvert fall godt i redaksjonen fordi vi tok sms-meldingen nettopp som en drøy spøk som han åpenbart ønsket at vi skulle publisere. Men hva med teksten i den autorisert familebiografien?

FOR i Sverre M. Nyrønnings nye bok “Northug — en familiehistorie” forklarer både forfatteren og skikongen selv gjennomgående denne bitterheten med de vonde minnene fra vrakingen for mer enn åtte år siden:

- Jeg ble offer for et kompisuttak, oversett og ydmyket, og har aldri fått noen forklaring, beklagelse eller unnskyldning, siteres Petter og fortsetter:

- Det som skjedde virker fortsatt uforståelig og ligger i uoppklaringsmappen min. Ydmykelsen tenner meg fortsatt, er en motivasjonsfaktor. Jeg sto alene, klar til dyst, visste at familien min var der for meg, men forsto også livets krefter selv.

MEN er selve vrakingen til å forstå, selv om den i etterkant rent sportslig så ut til å være feil?

Allerede i god tid før OL den gangen ble avgjørelsen greit forklart i Dagbladet av landslagstrener Krister Sørgård. Hverken han eller de andre i landslagsledelsen trodde det var klokt for Petters videre karriere å sende den ekstremt lovende juniorløperen til Torino. De handlet i beste mening og trodde de tok et bra valg for Petter selv.

Totalt resultatmessig for Petter Northug gjorde de nok også det; men slett ikke på den måten disse nasjonale skilederne hadde tenkt seg.

FOR mens mye gikk skeis for de etablerte norske toppløperne i  vinterlekene, brukte unge Northug vrakingen som drivstoff for sin videre satsing. Og det med formidable resultater.

Der det er all grunn til å diskutere hvor sunt det egentlig er for hvem som helst å la seg drive av bitterhet, er Northugs skikarriere udiskutabel:

•• Han har vunnet alt og samtidig fornyet selve langrennsporten både idrettslig og kommersielt.

Slik har Petter en unik idrettshistorie, uten at den suksessen i seg selv gir ham fripass til å skrive historien videre for norsk langrenn. For er det egentlig plass på det norske VM-laget til en løper som ifølge denne boka fortsatt er bitter på flere av dem han skal være på lag med?

NETTOPP det spørsmålet blir sentralt når Coop til uka møter Skiforbundet for å snakke om hvordan Petters private sponsoravtale skal tilpasses de vanlige kravene til landslagsløperne.

I utgangspunktet er det ikke lagt opp til så mye snakk. Skistyret og skitinget har ikke gitt lederne sine noe som helst å forhandle om. Det er slutt på særavtalen fra sist sesong. Den standardavtalen Skiforbundet krever Petters underskrift på, er blitt et rent diktat:

•• Skal Petter i det hele tatt få konkurrere i Falun-VM, må Coop gi fra seg alle reklamerettighetene gjennom hele sesongen.

Ifølge boka er det nå Petter selv som kan bestemme om han vil underskrive denne kontrakten. Da virker det plutselig ikke lenger så sannsynlig at han stiller til start i dette verdensmesterskapet.

RENT sportslig er det trist. Petter er langrennsportens beste underholder, og er i tillegg i ferd med å gjennomføre et treningsopplegg som gir ham en reell mulighet til igjen å kunne distansere resten av verdenseliten. Men om det som skjedde under OL-uttaket for åtte år fortsatt oppleves så fatalt selv etter at Petter har vunnet 4 OL – og 12-VM medaljer for det samme landslaget, er det kanskje like greit for ham heller å satse på langløp som privat Coop-ansatt:

•• For hvorfor stille opp for det Skiforbundet han mener har ydmyket ham?

Det spørsmålet krever et voksent svar før Petter Northug eventuelt drar til Falun i landslagsdrakt.

Hvis ikke all den triste bitterheten i denne boka også bare er en vits.