Mer fra Dagbladet Meninger:
Forseint å finne svar på gutterommet
Marie Simonsen kommenterer
Heldige Erna
Når skurker truer med å destabilisere det norske samfunnet, har statsminister Erna Solberg et sammensveiset lag parat til å forsvare det, skriver Stein Aabø.
Iran er en del av problemet
Det er naivt å tro at det iranske regimet vil bidra med noe annet enn krig og undertrykkelse i den såkalte «krigen mot terror».
Kos på Instagram
Har «en hel generasjon» et problem?
Barn spiser ikke med kjønnsdelene!
Det er ikke et problem i seg selv hvis jenter går i rosa og gutter går i blått, det er et problem at barn pådyttes hva de bør leke med, hvordan de bør oppføre seg, og hvordan de bør se ut for å være en «riktig jente» eller en «riktig gutt».
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Far, du må bli fascist, er en setning du sjelden hører. Det var i korthet Anders Behring Breiviks krav til Jens Breivik da faren ønsket å besøke ham i fengslet. Hvis faren ikke delte hans ideologi, hadde de ingenting å snakke om.
Jens Breivik konkluderer at sønnen er blitt enda mer ekstrem, enda farligere, lukket inne i et univers, hvor selv en far blir fienden. I boka “Min skyld?” fremgår det igjen at sønnen har andre grunner til å bebreide en fraværende far enn at han ikke er fascist, men Jens Breiviks ønske om å fortelle sin versjon av den vanskelige barndommen, kaster ikke nytt lys over udåden. Det var ikke en fars synder som hjemsøkte landet den 22. juli, men en drepende ideologi i et mørkt sinn.
Ønsket om å finne en annen forklaring på det ufattelige, var sterkt i tida etter terroren. Hadde han vært en fremmed og ikke “en av oss”, ville det trolig vært enklere å se terroren i et større ideologisk perspektiv. Som det også ble påpekt den gangen; han var en ensom ulv, men kom fra en flokk.
Enkelte syntes likevel det var vel så interessant at han kom fra Smestad og vokste opp med en labil alenemor. I den fjerne og uforklarlige verdenen Behring Breivik oppholdt seg i, var det fristende å sette lys på det nære og begripelige. Men nettopp Jens Breiviks bok “Min skyld?” viser hvor lite hjelpsomt det er. Jens Breivik antyder for eksempel at sønnen hadde vært en annen hvis han hadde fått omsorgen for ham som fireåring. Et bedre menneske rett og slett.
Det er forståelig at en far baler med skyldfølelse, men det bringer oss ikke nærmere et svar på hvordan sønnen endte som en av historiens verste massemordere. Som faren selv innrømmet på pressekonferansen i morges; jeg vet ikke noe mer om hva som skjedde 22. juli enn andre.
Det vi vet har Anders Behring Breivik selv fortalt, gjennom manifestet og rettssaken. Det er et tankegods som deles av mange i hele Europa, av folk med ulik bakgrunn og oppvekstkår. Det har dype røtter i europeisk historie. Det begynte ikke med ham, og det slutter ikke med ham.
Det betyr ikke at Behring Breiviks personlige historie er uvesentlig. Den har fortalt at selv på et gutterom på Oslo vest, har ekstremismen grobunn. Historien om hans barndom gir innblikk i hans personlighet og ensomhet og forklarer kanskje til dels hans forkvaklete kvinnesyn og drøm om patriarkatet, men den hjelper oss ikke til å forstå og bekjempe en voldelig ideologi.
Jens Breivik svarer nei på spørsmålet i bokas tittel. Svaret er at vi ikke vet om historien kunne ha vært endret; hadde barnevernet grepet inn, hadde mora fått mer hjelp, hadde han hatt en nærværende far. Hva om, hvis bare, er spørsmål det sjelden finnes svar på. Tragedien er at det er for seint.
Imens forgiftes stadig nye sinn av de samme hatefulle tankene som skapte en massemorder. Det er hva vi vet og kan kjempe mot.