bilindustrien

TRONDHEIM (Dagbladet): – Tusen hjertelig takk! For en fantastisk hyggelig overraskelse, sier Moser-paret idet Dagbladet overrekker dem blomster og statuetten Dagbla’-gutten på NTNU i Trondheim.

Det er klart: May-Britt og Edvard Moser er i samråd med våre lesere kåret til Årets navn i Dagbladet.

Forsker-ekteparet er tilbake på kontoret etter noen hektiske måneder. Mildt sagt hektiske, ifølge Moserne. De har lagt bak seg utallige Nobelpris-tilstelninger, kongelige middagsbesøk, møter med professorer, forskere, nobelinstitutt og politikere. For ikke å glemme Nobelpris-utdelingen i Stockholm, der Moserne ble hedret med Nobelprisen i medisin.

- Det har vært helt fantastisk. Det er fortsatt litt uvirkelig, sier May-Britt Moser.

- Gal etter svar

Vi blir med ekteparet inn på et av møterommene på instituttet på NTNU. Et par dører unna bor de om lag 700 musene og 70 rottene som er med på den verdensviktige forskningen.

Det var oppdagelsen av hjernens indre GPS som ga dem Nobelprisen i medisin. Forskningen blir betegnet som banebrytende, og kan få betydning i framtidig alzheimerforskning. I tillegg vil forskningen kunne hjelpe deprimerte og schizofrene.

For å nevne noe.

Jakten på hvorfor vi er som vi er, hvorfor vi gjør som vi gjør og hvordan vi til enhver tid vet hvor vi er, har vært blant spørsmålene som fikk de to sunnmøringene til å studere psykologi en gang på 80-tallet.

- Jeg har alltid vært gal etter å få svar på spørsmål. Det er som å prøve å legge et puslespill med bittesmå brikker, og så plutselig sier det «klikk», sier May-Britt entusiastisk.

- Jeg var litt lat

De to møttes ett år inn i studiene i Oslo. Hun fra Fosnavåg, han fra Hareid. De hadde hatt noen fag sammen på gymnaset på Sunnmøre, men det var først i Oslo at de fikk øynene opp for hverandre.

- Edvard var glimrende. Han hadde seksere i alle fag. Jeg var ikke like flink, jeg var nok litt lat, sier May-Britt og ler.

Men denne professoren virker på ingen måte lat. I løpet av forskerkarrieren har hun sammen med ektemannen og resten av Kavli-instituttet på NTNU vunnet «alt som går an» av priser.

De to professorene snakker engasjert og mye om det de brenner for. Ser på hverandre med et uttrykk fulle av respekt og beundring. Komplisert hjerneforskning er blitt forståelig for mannen i gata.

- Jeg føler det er vår plikt å snakke et språk alle forstår, når vi tross alt livnærer oss på skattebetalernes penger. Det får være vår måte å gi noe tilbake på, sier May-Britt.

- Holder ikke ting hemmelig

Det har aldri vært snakk om å holde ting hemmelig fra forskerkollegaene. Da de to på tidlig tusentallet fant hjernens indre GPS, som de nå er hedret med Nobelprisen for, var det aldri snakk om å gjemme på funnene.

- Nei, vi holder ikke ting hemmelig. Helt fra da vi studerte, har vi delt med andre, lært, snakket og vist, sier Edvard.

- Da vi studerte pleide vi lære opp kullet under oss. Vi viste dem det vi hadde funnet, og lærte dem å finne ting selv, skyter May-Britt inn.

Hun snakker med stjerner i øynene om forskning, og viser hvordan hårene på armene hennes reiser seg når hun snakker om følelsen av å oppdage noe ingen andre har gjort før dem.

- Det er som med hvilket som helst yrke: det er så fint når man brenner for det man gjør.

Det er tydelig at de begge gjør det.

- Ikke ferdig klokka 16

- Helt siden barndommen har vi vært interessert i det vi driver med. I psykologistudietida syntes vi det alt av psykologi som hadde noe med hjernen å gjøre, var kjempespennende. Men det fantes ikke nok informasjon, så vi bestemte oss for å finne ut av ting selv, sier Edvard.

De to har embetseksamen i psykologi og doktorgrad i nevrovitenskap. Og så leder de hver sin forskningsdel på NTNU i Trondheim.

Jobben er med dem hele tida.

- Vi «er her» også når vi er hjemme. Det er ikke sånn at jobben slutter klokka 16, den er alltid med oss. Vi er alltid på, men det er helt fint. Det er det som er fantastisk med å være forsker. Man slutter ikke å tenke på spørsmålene og jobben klokka 16. De er alltid der, sier Edvard.

Moser-ekteparet er glad for å kunne være en inspirasjonskilde. Aller helst for barn og unge.

- Det er kanskje det aller viktigste med Nobelprisen. Om den kan inspirere ungdommer – hvem som helst – til å ta fatt på utdanning og forskning, er det fantastisk, sier Edvard.

- Tøv å bli fornærmet for meg

Det ble mye kjolesnakk da det ble kjent at May-Britts Nobelpris-kjole hadde mønstre fra rottehjernen.

«Nok kjolesnakk!!, mente en professor ved NTNU. Dagbladets Inger Merete Hobbelstad var uenig: Kjolen fortjente å bemerkes, mente hun.

Men hva tenkte hovedpersonen selv?

- Jeg er veldig stolt av at det ble kjolesnakk, jeg. Det var jo som en reklameplakat, jeg fikk snakke om forskningen. Mønsteret viste genetisk manipulerte celler som lyser opp når de er aktive, og hexagon-mønstre av gittercellene vi fant. Det var derfor det var så stas. Så når folk er fornærmet på mine vegne for at det ble kjolesnakk, så er det bare tøv. Den var jo bare utrolig vakker, det var flott design og nydelig farge, sier May-Britt.

Ektemannen nikker. Han sier det var han som fikk kona til å si ja til å gå med kjolen.

- Vi hadde en diskusjon på det. Det var jo en tunnelingeniør som tok kontakt fra England og foreslo å lage den. Jeg var med på å pushe May-Britt til å si ja. Den så helt fantastisk ut, sier han.

Selv om kjolesnakk er fint, er det ingen tvil om at det de to aller helst vil snakke om, er forskningen. Og alle skal inkluderes. Også John O’Keefe, som Moserne vant Nobelprisen sammen med, skal ha sin del av oppmerksomheten. Det samme gjelder NTNU-fakultetet.

- To, ti eller hundre år

Hvor lang tid kan det ta før forskningen kan ha betydning for syke mennesker?

- Det er vanskelig å gjette hvor lang tid det vil ta. Det er ikke lett å tippe innenfor forskning, for det skjer så mye nytt hele tida. Det kan ta to, ti eller hundre år, sier Edvard.

Men han er godt fornøyd med hvor langt de er kommet. Hele tida oppdager de ting som vil kunne gjøre en forskjell.

- Hvis man forstår grunnleggende hvordan hjernen fungerer, kan man også forstå hva som går galt. Forskningen kan ha betydning for både Alzheimer, Parkinson, nevrosykdommer og depresjon. Vi er på en måte litt nærmere et svar hele tida, sier de to.