bilindustrien

FILM: Det er ikke akkurat slik at det er mangel i verden på  historier om søkende tenåringsgutter som går sine runder i pubertetens tørketrommel, som er avstandsforelsket i den peneste jenta i klassen og prøver å starte band med kompisene.

Hvis du vil filme en slik en, hvorfor ikke finne en historie som egner seg for filmatisering, eller få noen til å skrive en – i stedet for å klemme en tykk, trist og høyt elsket roman inn i et format der den ikke passer? «Beatles» føles som et overfladisk sammendrag av Lars Saabye Christensens klassiker.

Barbert ned

Det vil si, den er et sammendrag av begynnelsen. Filmen konsentrerer seg om tenåringsstadiet, og slutter før kompisene Kim, Gunnar, Seb og Ola vokser til, og fortelling blir virkelig mørk. Det gjør også at de lange linjene og den dypere klangbunnen forsvinner, og tilbake står en historie som føles altfor generell. På grunn av spillefilmens tidsbegrensninger er bokens frodige birollegalleri barbert ned til en håndfull flate arketyper. Av guttene er det bare den sårbare, selvdestruktive hovedpersonen Kim (Louis Williams) og den karismatiske Gunnar (Ola Nicolai Jørgensen) som har noe karakter å snakke om, mens Seb (Håvard Jackwitz) og Ola (Halvor Tangen Schultz) er gitt én egenskap hver.

Det er gjennomgående gjort banale valg både i manus og skuespillerinstruksjon. Dialogene har nok med å forklare akkurat hva som skjer, i stedet for å skape personligheter og reaksjonsmønstre. Replikkene er for skriftlige, avbrytelsene høres ikke ut som avbrytelser. Når noen sier «Men …» er det som om du hører de tre prikkene på manusarket. Det føles ikke levende.

Maktkamp

Det vil si, «Beatles» kvikner til når den tier. De fire hovedrolleinnehaverne har åpne, følsomme ansikter. Bildene av et par på sykkel som farer nedover veiene på Bygdøy, av ramlingen gjennom mørke bygater en sen kveld og av klamme, uoversiktelige festlokaler der feil jente danser med feil gutt og verden går i knas, har en mild, skolegårdsaktig sjarme.

De er satt til et soundtrack der sørgmodige Beatles-melodilinjer flettes fint inn. Kims overklassecrush (Cecilie), hun som både vil og ikke vil, bringer et nødvendig drag av uforutsigbarhet og romantisk maktkamp.

Likegyldig

Men ikke nok. Sett under ett er ikke «Beatles» dårlig så mye som likegyldig. Og den går inn i en uheldig trend, i Norge og internasjonat: At store penger gis til filmatiseringer av populære romaner, fordi investorene vil trekke veksler på en allerede etablert suksess. Altfor ofte, også her, er resultatet harmløse, men pregløse gjengivelser av en velkjent fortelling, uten noen selvstendig sjel eller stemning. «Beatles» kostet femti millioner kroner å lage. Men som de opprinnelige fire, de fra Liverpool, visste så godt: Du kan ikke kjøpe kjærlighet.