Mer fra Dagbladet Meninger:
Den russiske annekteringen av Krim er en realitet. Det er gjort brutalt og nådeløst
Men spørsmålene står i kø, skriver Morten Strand.
Sagadronningens rolle
Er en litterær pris den beste måten å anerkjenne Margit Sandemo på?
Noia i Høyre, esse
Den nye revejakta er historien om en narkotikapolitikk som beveger seg i helt feil retning, skriver Geir Ramnefjell.
- Flere har private dyrehage med løver, tigere og bjørner
Forfatter av diktatorbok om hemningsløs pengebruk blant statsledere.
- Skutle burde vært alkoholiker
Anonym politiker om hva som ellers tolereres.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
SIMFEROPOL/SEVASTOPOL (Dagbladet): Spørsmålene står i kø etter vedtaket i den russiske statsdumaen i dag, som tillater bruk av russisk militær makt i Ukraina.
Trenger president Vladimir Putin et vedtak for å ha ryggdekning for den militært sett begrensede operasjonen som gjør at Krim-halvøya i realiteten allerede er annektert?
Er anneksjojonen et skremmeskudd, og ment som en trussel mot andre deler av Ukraina enn Krim, hvis ikke Kiev går med på Moskvas ønsker om et sterkt føderativt Ukraina med en svak sentralmakt? Eller har han tenkt å gå lenger, og også bruke hæren på det ukrainske fastladet?
SVAR PÅ DISSE spørsmålene avgjør om vi står overfor ei tross alt begrenset krise, som kun gjelder Krim, eller om vi står overfor ei krise av mye større dimensjoner, der Moskva kan tenkes å ta del i en ukrainsk borgerkrig.
Etter revolusjonen i Kiev i forrige uke er Ukraina nede i knestående. Økonomien ligger i ruiner, og en konkurs, eller en gallopperende inflasjon, kan bare unngås med massiv hjelp fra EU og USA.
Ukraina vil ikke ha noe å stille opp med militært overfor russiske militære muskler.
DET VIKTIGSTE som skjedde i Ukraina under revolusjonen i forrige uke, var selvsagt at president Viktor Janukovitsj ble tvunget til å flykte. Det nest viktigste var at hovedstaden politisk sett nå hører hjemme i den vestlige delen av landet.
Ukrainas problem har lenge vært at de i vest aldri ville akseptere en leder fra «øst», som Janukovitsj, og at de i øst aldri ville akseptere en leder fra «vest», som den stridsglade Julia Timosjenko. Den politikeren som kunne virket samlende, og høstet støtte fra hele landet, var ex-bokseren Vitalij Klitsjko.
Men etter at demonstrasjonene startet på Maidan-plassen i november, ble han tvunget til å ta stilling. Nå er han ikke en sentrumspolitiker for dem i øst. Han er nå «en av dem fra Maidan». Og derfor trolig like uspiselig som andre revolsjonnære for dem fra øst.
HER PÅ KRIM er det en nervøs stemning. I Simferopol hadde et slags borgervern tatt kontroll. De stengte av store deler av sentrum og hadde stående ordre om ikke å si noe til journalister.
Hvilken rolle de spilte, annet enn å være et muskuløst uttrykk for den russiske anneksjonen, var vanskelig å si.
Det samme var spørsmålet om hvor muskuløst Putin har tenkt å gå til verks, både på Krim, og ellers i Ukraina.
DET ENESTE MAN kan si er at den russiske anneksjonen ble hilst velkommen av et relativt stort flertall på Krim. I Simferopol dukket det opp selgere som gikk ut i rush-trafikken og solgte russiske flagg til bilster.
I Simferopol ble borgere fotografert sammen med de mystiske soldatene som dukket opp onsdag, og tok kontroll over halvøyas flyplasser. Rundt 60 prosent av befolkningen er etniske russere. Krim var russisk – og hadde vært det i nesten 300 år – inntil den ukrainske sovjet-lederen Nikita Khrustsjov med et pennestrøk ga det til Ukraina i 1964.
Flere historikere mener at det skjedde i fylla. Som så mye annet i denne kompliserte delen av verden har derfor også anneksjonen av Krim mer enn en side.
Det befolkningen på Krim er mest provosert over er de nye myndighetenes aggressive språkpolitikk etter revolusjonen i forrige uke, med bare å tillate ukrainsk i offisielle dokumenter.
«Vi er russere, og vi snakker russisk», sier de. Og siden begge deler stemmer, er det vanskelig å ikke gi dem rett. Språkpolitikken fra de nye lederne i Kiev er en rød klut som setter sinnene i kok.
HVIS VI BEGRENSER oss til Krim er et av spørsmålene hva slags status halvøya skal få i framtida.
Kan Krim fortsatt være en del av Ukraina, hvis bare selvstyret blir klart nok? Spørsmålet om den russiske Svartehavsflåten, som har sin base i Sevastopol, kan kludre til denne tross alt mest salonomiske løsningen, rent diplomatisk.
Kanskje vil Kreml nå ha en status for Krim som en gang for alle knytter halvøya til Russland?
RUSSLANDS utenrikspolitikk har i alle år etter Peter den store for 300 år siden vært et null-sum spill. Enten så vinner du, eller så taper du.
Det kan ikke finnes to vinnere i en konflikt. Putin er et selvsagt ledd i denne tradisjonen. Hvilke konsekvenser Russlands forhold til Ukraina får, avhenger av om Putin vil ha enda mer ut av den ukrainske krisa.
Da kan det bli kaldt i Europa.