bilindustrien

IRBID (Dagbladet): Sola har akkurat gått ned, og lufta kjennes veldig kald. Om mulig enda kaldere blir det idet du går inn i toromsleiligheten til den norsk-palestinske familien AlZanghari. Sola kommer aldri inn i leiligheten, som ligger på bakkeplan i et av de mange trange smugene i den palestinske flyktningleiren i utkanten av Irbid by, nord i Jordan.

Bare ti kilometer unna ligger borgerkrigsherjede Syria. Men enda viktigere: Rundt 4000 kilometer lenger nord ligger Namsos, byen hvor familien med de syv søstrene føler seg hjemme.

- Velkommen til oss. Æ savne Norge så fælt, sier 11-årige Bayan.

Politimann på soverommet

Hun sitter på en sliten madrass. På fanget har jenta en liten boks. Den huser hilsener fra elevene hun gikk i klassen med i Namsos. Vennene hennes, som hun er så glad i. Men som hun ble revet bort i fra en julidag for halvannet år siden.

- En politimann kom inn vinduet der vi sov. Æ ble så redd, sier Bayan.

De syv søstrene og mammaen fikk beskjed om å pakke kofferten. Så ble de sendt via Trandum til Jordan.
 

Innestengt liv

I Jordan bor familien under svært enkle kår. De har ti madrasser, tre kokeplater, fem babyleker, en bok og fire koffertene med klær. Siden jentene ikke kan arabisk, får de ikke gå på skole. Så de sitter hjemme dagen lang. Hittil har det blitt over 400 dager med livet på vent.

- På en måte går dagan sakte. På ei anna måte går det fort. Men æ e sliten. Kanskje fordi æ itt gjør så mykkje. Vi kan itt gå ut her, for folk ser så rart på oss da. Æ savne Namsos. Æ savne vennan mine. Æ savne å gå på ski og å være på skolen, sier Bayan på kav Namdal-dialekt.

Sjøl var hun bare ett år da familien AlZanghari flyttet til Namsos. Hun husker ikke annet enn barndommen i Nord-Trøndelag, og klarer fremdeles ikke å ta inn over seg den vanskelige hverdagen i den iskalde leiligheten. Det er kontinuerlig støy fra gata utenfor. Biler tuter, folk roper og snakker. Dører åpnes og lukkes.

- Vi savne Norge, sier Bayan.

Sjokk i Namsos

11-åringen brister i gråt. Tar seg sammen, tviholder på eska hun fikk tilsendt fra klassen. Når du er vant med et fritt liv med skolegang og fritid, er det vanskelig å leve et liv uten nettopp det: Uten skole, uten venner og uten å kunne være ute og leke.

Men også i Namsos er det mye savn. Elise Sofie er en av Bayans nærmeste venner. Hun og alle klassevennene er lei seg og tenker mye på Bayan og søstrene.

- Det er veldig dumt at det skulle skje, de er norske og vi var så godt kjent med hverandre. Hvis de ikke får komme tilbake blir jeg veldig lei meg for da får jeg sikkert ikke møte Bayan mere, sier Elise Sofie.

- Jentene er savnet, og skrinet og bildet står framme i klassen hele tida. Vi er alle sjokkert, sier Solveig Moen Estil, mor til Elise Sofie.

- Jentene er norske

Estil er en av intitiativtagerne til Støttegruppa for de syv søstrene i Namsos. Dattera Elise Sofie kom gråtende hjem da Bayan hadde fortalt dem om at de skulle bli utvist fra Norge. Bayan kom til Norge når hun var ett år, og kjenner ikke noe annet.

- Jeg synes det er forferdelig. To av jentene er født i Norge, Bayan kom da hun var ett år og de to andre var også små barn da de kom hit. Jentene er jo norske. De har vært med på alt som andre unger her i Namsos har gjort. Både når det gjelder skole og fritid, sier Estil.

Hele byen samlet seg rundt jentene, men ikke noe hjalp. I juli 2013 ble familien sendt til Jordan. Da arrangerte namsosingene støttekonsert og fikk inn rundt 160 000 kroner. Pengene brukes i Oslo tingrett, for å få utlendingsmyndighetenes vedtak omgjort. For halvannen uke siden vitnet tre av søstrene og foreldrene da ankesaken ble behandlet i Oslo tingrett. Dommen kommer i slutten av denne uka.

- Jordan er jo ikke et liv for dem. Det blir for enkelt å si at det finnes skolegang i Jordan. De har jo ikke råd til å sende søstrene på skole for å lære arabisk. De yngste jentene har heller ikke papirer og får ikke gå på skole. Nå sender vi dem ut i en verden der de må sitte og vente på å bli gift, fortsetter Estil.

Frykter tvangsekteskap

Ikke uten grunn. Å ha syv døtre er dyrt, uansett hvor du bor i verden. På grunn av borgerkrigen i Syria, huser Jordan nå over en million flyktninger. En million mennesker som alle kjemper om husly og jobber. Hver dag er en kamp om å overleve for millioner av mennesker.

- Hvis vi må bli her, må foreldrene våre gifte oss bort. Det er ikke samme respekten for jenter i Jordan som i Norge. Jeg håper å komme tilbake til Norge for å vise at piker er minst like flinke, og gjerne bedre, enn gutta. I Jordan er det sånn at gutter får jobb, mens jentene er hjemme. Siden vi bare er jenter, er det bare pappa som kan jobbe, konstaterer 16-årige Mona. 

Hun føler seg ikke hjemme i Jordan. Mestrer ikke språket, i tillegg til at det kommer mange blikk og av og til ekle kommentarer når jentene beveger seg utendørs. Derfor holder søstrene seg stort sett hjemme. 24 timer i døgnet.

- Vi var alle så glad i å gå på skolen og jobbet hardt fordi vi ønsket å ha gode jobber. Jeg hadde søkt på helse- og sosial på videregående, men fikk aldri vite om jeg kom inn, sier Mona.

Den sjenerte minstejenta, Nora, kommer bort:

- Jeg har lyst til å begynne på skolen, sier hun.

Barna hun gikk på barnehage med i Namsos går nå i første klasse. Nora skulle også ha gjort det, men bruker dagene i den kalde leiligheten i Jordan. Siden Nora er født i Norge, finnes det ikke papirer på henne i Jordan. Da er hun også ekskludert fra skolegang.

Bekymret for framtida

«Dear old days – i miss you», står det med klare, hvite bokstaver på svart bakgrunn på eldstedattera Doaa (21) sin Facebook-side. Det er akkurat hva familien i den iskalde leiligheten i flyktningleirien gjør: De lengter tilbake til Norge.

- I natt var det så kaldt her at jeg ikke klarte å sove. Det er ofte kaldere her i leiligheten enn ute. Vi har ikke penger til ovn eller så mye klær. Mest savner jeg steikeovnen i Namsos. Vi laget mye kake, forteller 16-årige Mona.

Målet hennes var å jobbe innenfor helse- og sosialfag. Nå drømmer hun om å gå på skole igjen.

- Mona er pliktoppfyllende, blid, positiv og var med på alt. Hun ble veldig norsk, og kastet hijaben i Norge. Nå kan hun ikke gå ut, for da tror folk at jentene er ute etter mannfolk. Det er en helt håpløs situasjon, en tragisk historie, sier Frøydis Sund, Monas norsk- og RLE-lærer.

Drømmer og håper

Nær 24 timer i døgnet er åtte av de sju søstrene og mamma Aida samlet på mindre enn 50 kvadratmeter. De har en ipad, to datamaskiner, men ellers intet. Pappa Mohammad har fått låne en minibuss, og forsøker å kjøre drosje som levebrød. Men presset er stort. På halvannet år har han ikke tjent inn mer enn at familien klarer å overleve. Ikke et møbel er kjøpt inn.

- Vi håper og drømmer. Norge er hjemmet vårt, sier Mona.

Like bortenfor sitter 11-årige Bayan i sin egen verden. Ser på det kjæreste hun har: Minnene fra Namsos.

- Folk var så snille i Namsos. Bestevenninnan mine, lærerne, klassekameratan… Når vi har internett, prater æ med bestevenninna mi, sier Bayan, før hun bruker litt tid på å holde tårene unna.

- Vi lev i en slags drømmeverden. Der går vi på ski, hoppe på trampoline eller spiller fotball. Sånn som vi gjorde i Namsos, sier hun.

Ved siden av henne ligger en rekke bilder av vennene. Et håndskrevet brev fra Gyda. Små hilsener fra klassekamerater og lærer. Og en bok, En pingles dagbok.

- Den har æ lest mange ganga. Æ like å læs, sier hun og smiler tappert.