bilindustrien

SOTSJI (Dagbladet): For to dager siden tok Kristin Størmer Steiras kjæreste, canadiske Devon Kershaw, medaljegrepet i Sotsji. Da rykket han Kristin Størmer Steira ut av det monotone livet i deltakerlandsbyen, og fikk henne inn på andre tanker.

- Han ringte og sa, nei, nå må vi ta deg med ned i dalen og få litt ordentlig mat. Nå har det vært nok bufffet på deg. Så da var vi nede en kveld og spiste pizza og fikk en ordentlig kveld for oss sjøl. Det gjorde godt, forteller Steira etter løpet.

Avbrekk med kjæresten

For selv om hun har vært på tur med sine aller beste venninner i mange uker, tar det på å gå rundt og vente på å få gå skirenn. I tillegg har hun ikke vært selvskreven på laget som skulle gå tremila i dag heller.

- Det var veldig godt å få et avbrekk fra matsalen. Det var veldig godt med en kveld å bare være kjærester, å få servert en tallerken med mat i stedet for å  gå med det brettet og forsyne seg selv. Det gjorde godt å få skravla litt uten å være i leiren også, sier Kristin.

Evig firer

Hun har vært kjent som den evige fireren i OL. Det begynte med tre strake fjerdeplasser i hennes første leker i Torino i 2006.

- Torino var jeg egentlig veldig fornøyd med, jeg hadde egentlig ikke noe særlig bedre enn de fjerdeplassene jeg fikk på forhånd. På tremila var jeg skuffa da den tredje fjerdeplassen kom, men jeg var egentlig veldig fornøyd med alle rennene jeg gjorde der, sier Steira.

Fire år etter opplevde hun det samme, da Justyna Kowalczyk spurtslo henne på jaktstarten. Da tapte hun medaljen på målfoto.

- Vancouver var mer spesielt, for da var jeg veldig, veldig nære medaljen. Jeg var jo faktisk først nummer tre, og så nummer fire. Da var det mye følelser i det. Da var jeg skuffa. Veldig, veldig skuffa. Men så fikk jeg jo et gull på stafetten i det OL-et, så jeg reiste jo ikke tomhendt hjem, forteller hun.

Klarte ikke holde tårene tilbake

Og følelser var det nok av i dag også. Gjennom pressesonen, foran tv-kameraene og overfor alle i det norske teamet klarte hun å holde tårene tilbake.

Men da mor og far møtte henne etterpå var det slutt. Da sto de der, omfavnet hverandre, og gråt noen tårer alle tre.  

- Jeg vet hvor mye de unner meg dette, så jeg kjente jo selv også, at da jeg traff dem var det vanskelig å holde tårene tilbake, sier hun til Dagbladet.

- De har venta lenge, og de har vært der hele veien. Men jeg vet at de er like stolte av meg om jeg blir nummer fire, ti eller tre. Jeg vet at for dem er jeg den beste uansett. Den meldinga har jeg hørt ofte, smiler Steira.

Skal nyte og feire

At gullet og sølvet glapp i den siste motbakken var ikke så nøye i dag. Hun var mest av alt fornøyd med å endelig kunne ta den individuelle OL-medaljen hun har vært så nære å ta i de to foregående lekene.

Derfor var hun nøye på at hun ville nyte parademarsjen inn mot medaljen også.

- Når toget gikk og jeg ikke klarte å henge på, så tenkte jeg at jeg får muligheten til å nyte de siste fem hundre meterne i hvert fall. Det skal jeg jaggu gjøre også. Det var egentlig bare en veldig god følelse å se på oppløpet at to gode venninner og treningskompiser står i målområdet og gliser rundt. Det betyr mye, sier hun.

Den nytelsen tar ikke slutt på mange, mange timer ennå. Etter fem uker på tur blir det en skikkelig langrennsfest i kveld.

- Ja, nå skal vi være flinke til å feire oss selv og nyte dette her, sier den glade bronsevinneren.