bilindustrien

ALBUM: Det skal en egen type menneske til for å kunne bære vekten av verdens forventninger. Eksemplene på musikalske helter som bikker under for presset i etterkant av egne monumentale karrierebegynnelser er mange. Det narrende spillet hvor scenens fan-pumpende selvtillit møter veggen, og tanker rundt egen dødelighet begynner å gnage i vei på fokus, kvalitet og vilje. �

Helt siden utgivelsen av 1995-debuten «Brown Sugar» har Michael «D’angelo» Archer framstått som den afroamerikanske musikkens kanskje største, moderne redningsmann. En gamechanger av dimensjoner, som blandet datidens kontemporære hiphop med et pensumsikret arsenal av vellagret funk, R&B og soul.  

Marvin, Al, Sam, Donny, Sly, Stevie og selvfølgelig Prince i én og samme troverdige reinkarnasjon.  

Oppfølgeren «Voodoo» fem år senere skulle raskt vise seg å bli hans ubestridte mesterverk, og forandret ikke bare synet på hva soul kunne være, men også Archers syn på seg selv. Den enorme reponsen på artistens sexsymbol-image, i stor grad bygget rundt den stadig sagnomsuste musikkvideoen til singelen «Untitled (How Does It Feel?)» – kun bestående av en kliss naken D’angelo som synger forførerisk inn i kamera – skulle vise seg å bli en større forbannelse enn velsignelse for den nye superstjernen.  

Torturert av eget kroppspress

«D’angelo følte seg torturert av presset om å måtte gi publikum det de ville ha. Urolig for at han ikke så like trent ut som i videoen, forsinket han konserter for å gjøre situps. Han ga ofte etter og tok av seg skjorta, men han mislikte å bli redusert til det. Var han ikke en artist? Kunne ikke publikum høre makten av musikken hans og verdsette ham for det?»  

Ordene tilhører The Roots-sjef og «Voodoo»-trommis Ahmir «Questlove» Thompson, som sammen med døden til D’angelos gamle Soulquarians-venn J Dilla var en av hovedårsakene til at hjulene endelig begynte å rulle igjen etter en musikalsk pause på 12 år.  

I mellomtiden hadde den én gang så hyllede artisten ikke bare trukket seg tilbake fra rampelyset, men også blitt en latterliggjort skygge av seg selv. Som regel bare i overskriftene når det dukket opp nye historier om trøbbel med lovens lange arm, og ikke minst fornedrende mug-shots av en overvektig, rusmisbrukende eks-legende.  

Ekstatisk comeback-glede

Gleden var derfor stor – eller skal vi si ekstatisk – da nyheten om et mulig comeback til slutt ble realitet, og til og med spilte seg ut foran et utsolgt og bergtatt Sentrum Scene i februar 2012. En sunn, energisk og fortstatt enestående artist, som ikke bare knocket ut klassiker etter klassiker, men dessuten viste fram lovende, nytt materiale.  

Låter som nå endelig ser dagens lys på «Black Messiah» – det myteomspunne tredjealbumet han i dag tidlig slapp sammen med sitt band av latterlig legendariske musikere, The Vanguard, og som til min store lettelse ikke har blitt den funk-dominerte jam-sessionen jeg fryktet. Istedet serveres vi på alle måter en klar oppfølger til «Voodoo», dynket i både deilige og utfordrende lag av sexualitet, kjærlighet og et brennende samfunnsengasjement.  

«All we wanted was a chance to talk, instead we only got outlined in chalk,» synger han med hint til afroamerikas yrende protestbevegelse på fantastiske «The Charade». Den første smakebiten som tente håpet om en D’angelo av gammel standard, og med såpass utpregede Prince-vibrasjoner, at enkelte har kalt den «the best song Prince never wrote».  

Oppstykket i to deler

Albumets «Del 1» begynner derimot gammel funk-saftig med «Ain’t That Easy», båret av Pino Palladinos utenomjordiske bass, og hovedpersonens egne gitarplukk og mange lag med vokal, før albumets mest eksperimentelle spor «1000 Deaths» tar oss med inn i et støykaos bygget rundt hovedpersonens fjerne sang.  

Humørsprederen «Sugah Daddy» inneholder drypp fra «Chicken Grease», men høres samtidig ut som en flørten, blåserforsterket Ummah-produksjon fra «Beats, Rhymes And Life», og viser at D’angelo på ingen måte har mistet potensen siden sitt forrige, sex-dampende album («She needs a spankin’ to shake her up»).  

Koselige «Really Love» er albumets første kjærlighetsserenade, og klarer kunsten å blande rimshots med spansk gitarspill uten å være i nærheten av cheesy, før «Del 2» sparkes i gang av bass-pumpende «Back to the Future (Part I)». En låt som med litt godvilje kan minne om Sly and The Family Stones klassiske «If You Want Me To Stay».  

«Sons and fathers die, soldiers, daughters killed/Question ain’t do we have resources to rebuild/Do we have the will?» undres det på drømmende «Till It’s Done (Tutu)», og sender en oppgitt D’angelo til høyere soul-makter i «Prayer» sin forvrengte vokal.  

«I know that you will make it to the promised land/But you got to pray, you got pray/Oh you got to pray for redemption/Lord, keep me away from temptation.»  

«Betray My Heart» bærer spor av både «Devil?s Pie» og «Spanish Joint» til tross for sitt jazz-tempo, og fungerer som en myk og gjenkjennelig overgang til plystringen og blues-gitarene på oppgjøret «The Door» («I?ve told you once but twice, you wasn’t very nice»).  

Deretter tar D det til kirka med «Back to the Future (Part II)», før tre allerede fortreffelige kvarter blir avløst av albumets udiskutable juvel «Another Life». En grimaseframkallende roligdans-affære, spekket av magien fra en svunnen, musikalsk verden, og den perfekte slutten på comebacket til en musikalsk frelser som endelig har fått tilbake troen på seg selv.