bilindustrien

(Dagbladet): Brittany Maynard (29) og ektemannen Dan Diaz (42) hadde såvidt rukket å være gift i to år, da Maynard plutselig ble plaget av sterke hodesmerter. I april i år ble parets verste frykt en realitet – Brittany var rammet av uhelbredelig hjernekreft.

Om tre uker, lørdag 1. november, skal hun dø i sin egen seng med familien rundt seg, ved assistert selvmord. Resepten på pillene som vil ta hennes liv, har hun i lommeboka.

- Stor trøst

Brittanys historie får stor oppmerksomhet i USA. I dag er det bare fem stater, Washington, Montana, Vermont, New Mexico og Oregon, som tillater aktiv dødshjelp. Brittany og ektemannen flyttet fra San Francisco til sistnevnte, slik at hun, som de beskriver det, skal få «dø med verdighet».

- Jeg kan ikke forklare hvor stor trøst det gir meg å vite at jeg ikke må dø av svulsten på den måten legene har beskrevet for meg, forteller Brittany i en video hvor hun forklarer hvorfor hun har tatt valget om å ende sitt eget liv (se hele videoen øverst i saken).

Videoen, som i skrivende stund er sett over 4,6 millioner ganger, er gjort i samarbeid med Compassion & Choices, en organisasjon som kjemper for å gjøre aktiv dødshjelp lovlig i resten av USA.

- Umulig oppgave

Aktiv dødshjelp deles i to former: Eutanasi, hvor legen gir pasienten en dødelig injeksjon, og assistert selvmord, hvor legen utstyrer pasienten med en dødelig dose medisin som pasienten selv kan velge å innta. Aktiv dødshjelp er totalforbudt i Norge, og er bare tillatt i noen få europeiske land: Nederland, Belgia og Luxembourg. I Sveits er det tillatt med såkalt assistert død.

Overlege i nevrologi ved Oslo universitetssykehus, Morten Horn, er én av dem som advarer mot legalisering av aktiv dødshjelp.

- Det å skulle legalisere aktiv dødshjelp er både veldig vanskelig å få til og man frykter konsekvensene av det. Det vanskelige er at hvis det skal være tillatt i noen tilfeller og forbudt i andre, så må man finne en måte å avgrense det på. Å finne ut når det er riktig og når det er feil. Den avgrensingen tror jeg er umulig å få til i praksis, sier Horn til Dagbladet.

- De fleste som blir spurt i spørreundersøkelser, ser for seg en pasient som vrir seg i uutholdelig smerte. Men det vi ser i de landene som legaliserer aktiv dødshjelp, er at det blir en vanlig måte å dø på. I Belgia har man sett tilfeller av pasienter som ikke er døende eller plaget annet enn at de ikke vil leve mer, få aktiv dødshjelp. Hadde vi hatt samme praksis som Nederland, hadde 1500 dødd av eutanasi hvert år, fortsetter Horn, som er humanetiker. 

Fikk først flere år å leve

Det var første nyttårsdag at Brittany fikk diagnosen glioblastom, da i stadium to. Ni dager etter ble hun hjerneoperert, og ble fortalt at hun hadde opp til ti år igjen å leve.

I april fikk hun imidlertid beskjeden om at svulsten var tilbake, nå i stadium fire, og at hun maks hadde seks måneder igjen.

Da bestemte hun og ektemannen seg for å flytte til Oregon.

- Jeg måtte finne nye leger, endre bostedsadressen til Portland, lete etter et nytt hjem, skaffe nytt førerkort og finne folk til å ta vare på husdyrene våre. Mannen min Dan har også måttet ta ut permisjon fra jobben sin. Majoriteten av familiene som rammes har ikke den fleksibiliteten eller ressursene som skal til for å gjøre slike endringer, forteller Maynard i et innlegg på CNNs nettsider.

- Ikke suicidal

Brittany vil understreke at hun ikke er suicidal, og at hun heller ikke oppfordrer andre til å benytte seg av aktiv dødshjelp.

- Jeg har hatt medisinen i ukesvis. Jeg er ikke suicidal. Hvis jeg var det, så hadde jeg tatt pillene for lenge siden. Jeg vil ikke dø. Og jeg vil dø på egne premisser, sier hun i videoen.

Akkurat dette stiller Horn spørsmål ved.

- Brittany sier at hun ikke er suicidal, men samtidig har hun jo bestemt seg for å dø. Hva ligger da i ordet suicidal? Det er fryktelig vanskelig å si at du ikke er suicidal når du likevel vil ta livet ditt, sier overlegen og fortsetter:

- Det man ser, er at det er en overrepresentasjon av depresjon av dem som søker om det. De er preget av ensomhet, depresjon og en håpløshetsfølelse, og de fysiske symptomene kommer i andre rekke, avslutter Horn.