bilindustrien

(Dagbladet): Trebarnsmamma Katrina Dawson og kafésjef Tori Johnson er identifisert som de to drepte gislene etter den dramatiske gisselsituasjonen i Sydney.

To døtre og én sønn

38 år gamle Dawson ble bekreftet død etter å ha blitt fraktet til sykehus etter skuddvekslingen i 02-tida lokal tid.

Hun var advokat, og etterlater seg tre barn under 10 år. To jenter og en gutt, ifølge Brisbane Times. Den yngste datteren er angivelig bare fire år gammel.

Dawson skal ha drukket kaffe med to venninner da gisseltakeren slo til. Ifølge det australske nyhetsbyrået AAP ble hun drept mens hun forsøkte å beskytte sin gravide venninne.

Hennes sjef, Jane Needham, har kommet med en uttalelse etter at dødsfallet ble offentliggjort:

- Katrine var en av våre beste og smarteste advokater og vil bli dypt savnet av kollegaene og vennene på NSW Bar. Hun var en dedikert mor til sine barn og et verdsatt medlem på sin avdeling og i vårt advokatsamfunn. Våre tanker går til familien.

- Forsøkte å overmanne gisseltakeren

Tori skal ha vært sjef på kafeen som tidlig mandag morgen, lokal tid, ble tatt over av en iransk gisseltaker som krevde å få et IS-flagg og å få snakke med den australske statsministeren.

Han forsøkte ifølge news.com.au å overmanne gisseltakeren, da han ble drept. Takket være innsatsen hans skal flere gisler ha kommet seg unna.

Dette er hittil. ikke bekreftet av politiet. De ønsker ikke å gå i detalj om hendelsene på kafeen av hensyn til den pågående etterforskningen.

Johnson hadde jobbet på Lindt café i over to år.

Løslatt mot kausjon

Politisjef Catherine Burn bekreftet like før halv to i natt norsk tid at gjerningsmannen var løslatt mot kausjon da han begikk ugjerningen.

- Jeg kan bekrefte at han var løslatt mot kausjon. Jeg ønsker ikke å dras inn i noen diskusjon, men han var en kjenning av politiet og han var løslatt mot kausjon, sa hun.

Gisseltakeren, som døde under aksjonen, er identifisert som «hatets sjeik», Man Haron Monis (50).

Mannen beskrives som en drappsdømt selverklært «spirituell healer». Det er så langt verken kjent hvordan eller når han og de to gislene døde.

«No, no, no»

Seint mandag kveld norsk tid, er det morgen i Australia. De som ikke har fulgt med gjennom natta våkner til nyheten om at to gisler ble drept i løpet av de 16 lange timene.

Forsidene på de australske avisene lyder blant annet «Terror grips our Sydney», «Terror in our heart», «Terror hits home», «Evil strikes out heart» og «No, No, No».

Området rundt kafeen fylles opp med blomster.

I løpet av den australske natta har sosiale medier kokt over med støtteerklæringer under hashtaggen, emneordet, #illridewithyou, til støtte for muslimer som føler seg utsatt, hetset eller utrygge som følge av gisselaksjonen mot den selverklærte sjeiken fra Iran.

Fordi gisseltakeren krevde et terrorflagg, ble det lenge spekulert i om han faktisk samarbeidet med terrororganisasjonen. Det skal ha ført til at mange muslimer ha fryktet for sin egen sikkerhet i den australske storbyen mens gisselsituasjonen pågikk.

Med ordene «jeg skal sitte med deg», tilbyr australierne nå å reise sammen med mennesker ikledd religiøse klær.

Flere skadet

Politiet i New South Wales har i natt også sluppet informasjon om personer som ble skadet, men overlevde gisseldramaet.

- En 52 år gammel kvinne ble skutt i foten. Tilstanden hennes er stabil.
- En 43 år gammel kvinne ble skutt i beinet. Tilstanden hennes er stabil.
- En 75 år gammel kvinne ble skutt i skulderen. Tilstanden hennes er stabil.
- En 39 år gammel mann pådro seg en mindre skade i ansiktet som følge av et skudd. Han er nå skrevet ut fra sykehuset.
- To gravide kvinner (35 og 30) ble sendt til helsesjekk. Begges tilstander er stabile.

(Dagbladet): Samtidig som det ble kjent at mannen som hadde tatt til seg et ukjent antall gisler og holdt dem fanget på en kafé i Sydney var muslim, satt australske Rachael Jacobs ved siden av en muslimsk kvinne på toget.

Stille og rolig tok kvinnen av seg hijaben sin.

«Jeg løp etter henne. Jeg sa «ta den på igjen. jeg skal gå med deg», sa Rachael etter å ha tatt igjen kvinnen på vei ut av toget.

Gråt

Kvinnen begynte å gråte. Hun klemte Rachael i ett minutt, før hun gikk sin vei.

På Facebook fortalte Rachael fortalte venner og kjente om det rørende møtet. Samtidig kjempet omlag 16 mennesker for livet og friheten inne på kafeen i den australske storbyen.

Det tok ikke lang tid før Rachaels historie startet en ny bevegelse i sosiale medier.

«Hva med å starte en hashtag?» foreslo Twitter-brukeren SirTessa.

#illridewithyou

Nå koker sosiale medier over med støtteerklæringer under hashtaggen, emneordet, #illridewithyou, til støtte for muslimer som føler seg utsatt, hetset eller utrygge som følge av gisselaksjonen mot den selverklærte sjeiken fra Iran.

Siden gisseltakeren forlangte et ISIL-flagg og det lenge ble spekulert i om han faktisk samarbeidet med terrororganisasjonen, skal mange muslimer ha fryktet for sin egen sikkerhet i den australske storbyen mens gisselsituasjonen pågikk.

Med ordene «jeg skal sitte med deg», tilbyr australierne nå å reise sammen med mennesker ikledd religiøse klær.

Flere har også limt en hvit lapp med #illridewithyou på veskene sine, slik at folk kan se at de ikke trenger å være alene eller engstelige.

Tre døde, også gisseltakeren

Etter over 16 timer gisselsituasjon, gikk politiet etter skuddlyder inn i kafeen. De kastet sjokkgranater inn i bygget, og flere skuddsalver ble avfyrt. Flere personer kom løpende ut like før, og noen hadde kommet seg ut flere timer tidligere.

19-tida mandag, norsk tid, ble tre personer, inkludert gisseltakeren, bekreftet omkommet.

På en pressekonferanse i 19.45-tida ble det stillt mange spørsmål rundt hvorfor politiet valgte å gå til væpna aksjon.

- Hadde ikke politiet gÃ¥tt inn da de gjorde det, ville flere liv ha gÃ¥tt tapt. De mente det var riktig tidspunkt Ã¥ gÃ¥ inn, og derfor gjorde de det. Politiet hadde hørt flere skudd, og det gjorde at de valgte Ã¥ brukte nødplanen sin. Det betydde at de mÃ¥tte gÃ¥ inn. NÃ¥ er ikke tida til Ã¥ spekulere eller kritisere avgjørelsene som ble tatt. Vi har fortsatt mye jobb Ã¥ gjøre, sa North South Wales’s politisjef, Andrew Scipione.

I en kommentar etter et tre timer langt møte med USAs utenriksminister John Kerry i Roma mandag kveld sa han at europeiske og palestinske forsøk på å tvinge betingelser på Israel bare vil gjøre situasjonen verre og sette Israel i fare.

Han gjorde det derfor klart at Israel sterkt vil motsette seg et krav om å avslutte okkupasjonen av Vestbredden eller fredsforhandlinger innen en tidsfrist på to år.

I møtet i Roma søkte Israel klare forsikringer fra Kerry om at USA vil nedlegge veto om palestinerne eller europeiske land legger fram et forslag til resolusjon i FNs sikkerhetsråd denne uka om en palestinsk stat.

– Vi forventer at USA stÃ¥r fast ved sin posisjon gjennom 47 Ã¥r om at en løsning pÃ¥ konflikten bare kan oppnÃ¥s gjennom forhandlinger, og jeg ser ikke at noen grunn til at dette skulle endre seg, sa Netanyahu.

Ikke bestemt seg

Netanyahu ville imidlertid ikke si om han hadde fått en slik forsikring fra Kerry, selv om en kilde med kjennskap til samtalene bak lukkede dører sa at han hadde bedt om det.

USA har imidlertid ennå ikke bestemt seg for hvordan landet vil forholde seg til resolusjonene som nå sirkulerer om en palestinsk stat.

Etter møtet i Roma fløy Kerry til Paris, der han skulle møte utenriksministrene fra Frankrike, Tyskland og Storbritannia. Han kom selv ikke med noen kommentar etter samtalen med Netanyahu.

To forslag

Den palestinske regjeringen med president Mahmoud Abbas i spissen sier den vil presse fram en avstemning om saken i FNs sikkerhetsråd onsdag. Palestinerne vil at Israel skal få en tidsfrist på to år til å avslutte okkupasjonen.

Frankrike har lagt fram et annet, litt mer nyansert resolusjonsforslag, som setter en tidsfrist på to år for sluttføringen av fredssamtaler mellom de to partene, uten konkret å nevne en tilbaketrekking.

USA har tradisjonelt lagt ned veto mot alle resolusjoner rettet mot Israel i FNs sikkerhetsråd, men det blir antydet at de denne gangen fortsatt teller på knappene.

USA-administrasjonen er normalt imot å binde partene gjennom en FN-resolusjon, men et veto ville være i strid med USAs uttalte målsetting om en palestinsk stat, og ville være et slag i ansiktet på viktige arabiske allierte, som det er sterkt behov for i kampen mot jihadistene i Den islamske stat (IS).

Frustrasjon og utålmodighet

USA er selv sterkt frustrert over at en kompromissløs holdning fra Israels side og videre bygging i de ulovlige bosetningene bidro til at Kerrys iherdige forsøk på å få til en løsning havarerte tidligere i år.

USAs europeiske allierte er også stadig mer oppgitt over Israel etter den siste krigen i Gaza og mangelen på framgang i fredsprosessen, noe de frykter bare bidrar ytterligere til en nedadgående spiral mot mer kaos i Midtøsten.

En rekke europeiske nasjonalforsamlinger har bedt sine regjeringer anerkjenne staten Palestina, selv om det foreløpig bare er Sverige som faktisk har gjort det.

Etter møtene i Paris drar Kerry til London der han møter Saeb Erakat, den palestinske sjefforhandleren, og generalsekretæren i Den arabiske liga, Nabil Arabi.

Trolig håper USA å komme seg ut av skvisen ved å få resolusjonen utsatt til etter valget i Israel i mars, eller støtte en resolusjon uten en klar tidsfrist.

(NTB)

ALBUM: Det skal en egen type menneske til for Ã¥ kunne bære vekten av verdens forventninger. Eksemplene pÃ¥ musikalske helter som bikker under for presset i etterkant av egne monumentale karrierebegynnelser er mange. Det narrende spillet hvor scenens fan-pumpende selvtillit møter veggen, og tanker rundt egen dødelighet begynner Ã¥ gnage i vei pÃ¥ fokus, kvalitet og vilje. Â

Helt siden utgivelsen av 1995-debuten «Brown Sugar» har Michael «D’angelo» Archer framstÃ¥tt som den afroamerikanske musikkens kanskje største, moderne redningsmann. En gamechanger av dimensjoner, som blandet datidens kontemporære hiphop med et pensumsikret arsenal av vellagret funk, R&B og soul.  

Marvin, Al, Sam, Donny, Sly, Stevie og selvfølgelig Prince i én og samme troverdige reinkarnasjon.  

Oppfølgeren «Voodoo» fem Ã¥r senere skulle raskt vise seg Ã¥ bli hans ubestridte mesterverk, og forandret ikke bare synet pÃ¥ hva soul kunne være, men ogsÃ¥ Archers syn pÃ¥ seg selv. Den enorme reponsen pÃ¥ artistens sexsymbol-image, i stor grad bygget rundt den stadig sagnomsuste musikkvideoen til singelen «Untitled (How Does It Feel?)» – kun bestÃ¥ende av en kliss naken D’angelo som synger forførerisk inn i kamera – skulle vise seg Ã¥ bli en større forbannelse enn velsignelse for den nye superstjernen.  

Torturert av eget kroppspress

«D’angelo følte seg torturert av presset om Ã¥ mÃ¥tte gi publikum det de ville ha. Urolig for at han ikke sÃ¥ like trent ut som i videoen, forsinket han konserter for Ã¥ gjøre situps. Han ga ofte etter og tok av seg skjorta, men han mislikte Ã¥ bli redusert til det. Var han ikke en artist? Kunne ikke publikum høre makten av musikken hans og verdsette ham for det alene?»  

Ordene tilhører The Roots-sjef og «Voodoo»-trommis Ahmir «Questlove» Thompson, som sammen med døden til D’angelos gamle Soulquarians-venn J Dilla var en av hovedÃ¥rsakene til at hjulene endelig begynte Ã¥ rulle igjen etter en musikalsk pause pÃ¥ 12 Ã¥r.  

I mellomtiden hadde den én gang så hyllede artisten ikke bare trukket seg tilbake fra rampelyset, men også blitt en latterliggjort skygge av seg selv. Som regel bare i overskriftene når det dukket opp nye historier om trøbbel med lovens lange arm, og ikke minst fornedrende mug-shots av en overvektig, rusmisbrukende eks-legende.  

Ekstatisk comeback-glede

Gleden var derfor stor – eller skal vi si ekstatisk – da nyheten om et mulig comeback til slutt ble realitet, og til og med spilte seg ut foran et utsolgt og bergtatt Sentrum Scene i februar 2012. En sunn, energisk og fortstatt enestÃ¥ende artist, som ikke bare knocket ut klassiker etter klassiker, men dessuten viste fram lovende, nytt materiale.  

LÃ¥ter som nÃ¥ endelig ser dagens lys pÃ¥ «Black Messiah» – det myteomspunne tredjealbumet han i dag tidlig slapp sammen med sitt band av latterlig legendariske musikere, The Vanguard, og som til min store lettelse ikke har blitt den funk-dominerte jam-sessionen jeg fryktet. Istedet serveres vi pÃ¥ alle mÃ¥ter en klar oppfølger til «Voodoo», dynket i bÃ¥de deilige og utfordrende lag av seksualitet, kjærlighet og et brennende samfunnsengasjement.  

«All we wanted was a chance to talk, instead we only got outlined in chalk,» synger han med hint til afroamerikas yrende protestbevegelse pÃ¥ fantastiske «The Charade». Den første smakebiten som tente hÃ¥pet om en D’angelo av gammel standard, og med sÃ¥pass utpregede Prince-vibrasjoner, at enkelte har kalt den «the best song Prince never wrote».  

Oppstykket i to deler

Albumets «Del 1» begynner derimot gammel funk-saftig med «Ain’t That Easy», bÃ¥ret av Pino Palladinos utenomjordiske bass, og hovedpersonens egne gitarplukk og mange lag med vokal, før albumets mest eksperimentelle spor «1000 Deaths» tar oss med inn i et støykaos bygget rundt hovedpersonens fjerne sang.  

Humørsprederen «Sugah Daddy» inneholder drypp fra «Chicken Grease», men høres samtidig ut som en flørten, blÃ¥serforsterket Ummah-produksjon fra «Beats, Rhymes And Life», og viser at D’angelo pÃ¥ ingen mÃ¥te har mistet potensen siden sitt forrige, sex-dampende album («She needs a spankin’ to shake her up»).  

Koselige «Really Love» er albumets første kjærlighetsserenade, og klarer kunsten å blande rimshots med spansk gitarspill uten å være i nærheten av cheesy, før «Del 2» sparkes i gang av bass-pumpende «Back to the Future (Part I)». En låt som med litt godvilje kan minne om Sly and The Family Stones klassiske «If You Want Me To Stay».  

«Sons and fathers die, soldiers, daughters killed/Question ain’t do we have resources to rebuild/Do we have the will?» undres det pÃ¥ drømmende «Till It’s Done (Tutu)», og sender en oppgitt D’angelo til høyere soul-makter i «Prayer» sin forvrengte vokal.  

«I know that you will make it to the promised land/But you got to pray, you got pray/Oh you got to pray for redemption/Lord, keep me away from temptation.»  

«Betray My Heart» bærer spor av bÃ¥de «Devil’s Pie» og «Spanish Joint» til tross for sitt jazz-tempo, og fungerer som en myk og gjenkjennelig overgang til plystringen og blues-gitarene pÃ¥ oppgjøret «The Door» («I’ve told you once but twice, you wasn’t very nice/In your hands you held my life»).  

Deretter tar D det til kirka med «Back to the Future (Part II)», før tre allerede fortreffelige kvarter blir avløst av albumets udiskutable juvel «Another Life». En grimasefremkallende roligdans-affære, spekket av magien fra en svunnen, musikalsk verden, og den perfekte slutten på comebacket til en musikalsk frelser som endelig har fått tilbake troen på seg selv.