Stortinget satset i går på sakte-tv. Opposisjonen trodde i hvert fall skattekutt minutt for minutt var en sikker vinner. Det er tvilsomt om velgerne satt klistret under hele den lange finansdebatten i Stortinget, men den som bare tittet innom fikk raskt med seg essensen:
Det rødgrønne laget satset på ett kort: Skattelettelser til de rikeste. Mennesker med milliarder. Det upopulære kuttet i formuesskatten er fortsatt budsjettets største grep, og det fikk de blå høre i innlegg etter innlegg.
Frp’s finanspolitiske talsmann Gjermund Hagesæter ble så frustrert over opposisjonens skattemas at han utbrøt:
Man kan ikke kutte i formuesskatten og gi det en sosial profil!
Han ville gjerne ha gitt skattelette til fattige bedriftseiere, men de har jo ingen penger. Det er nødvendigvis de rikeste som har formuer å skatte av. Det er en slags logikk i det, men av en eller annen grunn ville ikke de rødgrønne høre på slik enkel fornuft.
Skattepolemikken er effektiv. Den tegner et lettfattelig skille mellom de blå og de rødgrønne, samtidig som den plager KrFs blødende hjerte. Men timingen var heller ikke tilfeldig. I dag legger det regjeringsoppnevnte Scheel-utvalget fram sine forslag til en omfattende skattereform. Et av forslagene skal ifølge Bergens Tidende være at en statlig eiendomsskatt skal kompensere for store kutt i selskaps- og personbeskatningen. Det er snakk om skattekutt på mellom 60 og 80 milliarder kroner, med andre ord betydelig større beløp enn det høstens skattekrangel har handlet om, men på andre områder og med en annen innretning, skal vi tro lekkasjene og spådommene.
Kutt i selskapsskatten har vært næringslivets og NHOs høyeste ønske, foran formuesskatten, hvis man først måtte velge, men selvfølgelig gjerne, ja takk, begge deler. Flere har derfor spurt hvorfor regjeringen hadde så hastverk med å kutte i formuesskatten i stedet for å vente på Scheel-utvalget og se det hele i en større sammenheng. Som det er blitt påpekt, hvis Norge kutter både arveavgiften og formuesskatten uten å erstatte dem med andre skatter, vil det norske skattenivået være blant det laveste i Europa.
Det mest nærliggende svaret på hastverket er at skattekuttet var et bortimot ufravikelig valgløfte til Høyres fremste støttespillere, mens det var fare for at Scheel-utvalget var uenig. Landets fremste økonomer har avvist at kutt i formuesskatten har den effekten regjeringen hevder, og lekkasjene fra utvalget tyder på at det er enig. Allerede i neste års budsjett kan regjeringen bli nødt til å prioritere annerledes.
Scheel-utvalget ble nedsatt av Stoltenberg-regjeringen med instruks om å utrede provenynøytrale forslag. Det vil enkelt si at kutt skal erstattes med andre skatteinntekter. Den nye regjeringen kom med en tilleggsinstruks. Den ville at utvalget også skulle utrede forslag som gir netto skattelette. Det er ikke overraskende, men i praksis vil det ha mindre betydning. Staten må erstatte inntektstapet, og statlig eiendomsskatt er den foretrukne løsningen blant økonomer. Politikere tør ikke ta ordet eiendomsskatt i sin munn, de vet det er gift i landet hvor «folk flest» eier sin bolig. Men med et utvalg i ryggen, kan debatten ta til for alvor.
Den begynte så smått i går med et dramatisk fall i oljeprisen som bakteppe. Den blå regjeringen kan kutte noen milliarder i formuesskatten på egne bein, men når det kommer til en så omfattende skattereform det her er snakk om, som får betydning langt utover neste års budsjett, må et større flertall i Stortinget stille seg bak. Det egner seg ikke for en kortsiktig hestehandel mellom en mindretallsregjering og sentrumspartiene.
Det var også tema i flere av innleggene i gårsdagens finansdebatt: Ville Ap møte en slik debatt med åpenhet, spurte KrF-leder Knut Arild Hareide. Svaret var selvfølgelig ja, men spørsmålet forteller at behandlingen av en skattereform kan skifte flertallet i Stortinget. Å svelge kutt i formuesskatten er en ting for KrF, en varig blå skattepolitikk noe annet.
Et døgn før Scheel-utvalget starter en helt ny debatt, var derfor ikke skattekutt tilfeldig valgt som opposisjonens hovedtema, selv om det kunne høres ut som en kjedsommelig repetisjon av høstens slagord. Den ville hamre inn at regjeringen har gjort et sjenerøst unntak for sine velgere, mens Stortinget forbereder seg på å behandle den største skattereformen på et par tiår. I mellomtida har noen fått i pose og sekk. Folk flest får nøye seg med handlenett.