bilindustrien

DET å få ut essensen av ha som egentlig får de største idrettsstjernene til å vinne, er en høyst usikker vitenskap. Triggerne som henter fram de aller råeste prestasjonene, kan være svært forskjellige fra utøver til utøver. Kanskje vet ikke vinnerne det helt selv engang.

På den bakgrunn er det bare spinkel tro å antyde at Petter Northugs to nederlag i helgen, like gjerne er positive resultater i forhold til det mesterskapet som teller mest i en VM-sesong.

Både for ham selv og resten av den norske troppen.

DET siste er lettest å forstå. I sju lange vintre har nesten all oppmerksomhet i norsk herrelangrenn dreid seg om Petter. Det er etter hvert blitt i meste laget for ham, og det har tidvis vært irriterende for de andre.

Selv ikke fjorårets tydelige skifte i toppen, var nok til å endre fokus:

•• Petters OL-fiasko overskygget både OL-gullet til Ola Vigen Hattestad samt den historiske Tour de Ski-triumfen og verdenscupseieren til Martin Johnsrud Sundby.

Dette skjedde ikke bare fordi det er vrient å se for seg at TV-serien “Sirkus Northug” får en oppfølger med “Sirkus Sundby”. Petters totale underholdningspakke med barneskirenn, svenskevitser og almen spit, er såvisst ikke til å kopiere, men det har vært vanskelig å nærme seg det sportslige nivået hans også. Før nå.

FOR en muskelstinn, preppet Petter er foreløpig ikke nok hverken til å holde marsjfarten til Martin eller spurtstyrken til Eirik Brandsdal.
Det i seg selv gir to av Norges fremste VM-håp fine tilbakemeldinger. Det de har prioritert i treningsarbeidet for å flytte grenser, har gitt bra resultater.

Martin Johnsrud Sundby er nok minst overrasket. Vel har han tatt en risiko ved å presse inn ti prosent mer treningstid i en allerede tettskrevet treningsdagbok, men han har forlengst skaffet seg rutine til å håndtere sjansene for overtrening underveis. Når han nå i tre distanserenn på rad har lagt seg naturlig på et klart høyere nivå enn Petter, kan han krysse av for ok kontroll.

For heller ikke Martin har foreløpig prestert opp mot sitt eget potensiale.

DET har kanskje Eirik Brandsdal. Å spurte ned Petter Northug i staking krever nok såpass selv om det er noen år siden Petter var verdens raskeste i den disiplinen. Det store forbildet for de som vil stake fortest har helt siden OL i Vancouver 2010 vært russeren Nikita Kriukov.

Men en ting er å ha et forbilde, noe ganske annet å kopiere det. Der har Eirik brukt tid. Bare for halvannen uke siden fortalte han meg om den kompliserte tekniske jobben med å få senket skuldrene mellom hvert tak for å knipe hundredeler i spurten. Han fikk ikke testet det i rotet på Beitostølen, men i finalen i Kuusamo kom tilbakemeldingen. Han har fått en spurt som kan holde i Falun.

DER er også Petter Northug på tross av de siste nederlagene. I to helger på rad har han kjørt fullt konkurranseprogram og sett at det nye hardere treningsregimet har gitt ham en fysisk plattform til å kunne komme tilbake slik han har ønsket.

Da kan et par smeller underveis bare trigge den nødvendige konsentrasjonen i månedene framover. Noen av de hardeste konkurrentene tror i hvert fall det.

Som Eirik Brandsdal sa det til Dagbladet rett etter spurtduellen:

- Petter hater å tape. Det så jeg på blikket han sendte meg etter målgang. Det betyr bare at han kommer til å trene mye mer på dette, og at han vil gjøre det mye vanskeligere for meg å ta ham neste gang.

Ingen vitenskapelig analyse av vinnerskallen til Petter Northug, det heller, men som folkelig oppvarming til et sjeldent stort ski-VM duger det i massevis.

GULU (Dagbladet): Hun er én av anslagsvis 60 000 barn og unge som er kidnappet av Herrens Motstandshær —  eller LRA (Lord’s Resistance Army). Likevel er Roses historie helt unik. Nå forteller hun Dagbladet hvordan hun endte opp som kona og sex-slaven til den fryktede geriljalederen og kristenekstremisten Joseph Kony. Den internasjonale straffedomstolen i Haag regner ham som verdens mest ettersøkte mann.

LRA-kommandanter dominerer lista over ettersøkte fra krigsforbryterdomstolen i Haag, og Kony selv er siktet for 12 forbrytelser mot menneskeheten og 21 krigsforbrytelser. Bruk av sex-slaver og barnesoldater, bortføringer, massedrap og tortur er bare noe av det som er omtalt i den omfattende siktelsen.

Tryglet

Rose var 12 år gammel da det en dag banket på døra i huset i den lille landsbyen hun bodde utenfor Gulu i Nord-Uganda.

- Vi skjønte med en gang hvem det var, forteller hun.

Men da tanta nektet å åpne truet de med å kaste en granat inn gjennom vinduet.
 
- Hun sa jeg var alt for ung, men det hørte de ikke på. Hun tryglet for meg, men fikk bare et slag i ansiktet tilbake, forteller hun.

Alle kjente til hvordan LRA fanger barn. Gutter fra 10-års alderen blir tatt for å bli soldater – jenter for å bli tvangsgiftet inn i geriljaen. Mange blir truet til å gjøre grusomme ting som å drepe egne slektninger for at de aldri skulle kunne vende tilbake.  Der og da skjønte Rose at hun var fanget av LRA og at livet hennes var endret for alltid.

Ble mor

Rose ble bakbundet, ført ut av landsbyen, banket opp og gitt til en av de soldatene som bortførte henne. Hun ble en del av geriljamaskineriet. 12-åringen skaffet mat til soldatene ved å plukke ville grønnsaker og frukter. Hun sanket ved og hun sto ved gryta. Men hun ble også pålagt andre plikter.

Året etter ble hun gravid og fikk en sønn med en av soldatene som brutalt hadde bortført henne. Men så en dag døde denne soldaten og tradisjonen tro ble Rose barbert på hodet. Da håret hadde vokst ut igjen var hun klar for en ny mann. Rose var nå blitt 15 år.

- De tok meg til leiren der Konys kvinner bodde. Det bodde rundt 20 kvinner der da og jeg skjønte med en gang at jeg nå skulle bli kona hans.

Voldtekt

Kony selv var bortreist men da han var tilbake sendte han bud på den nye kona si.

- Da Kony ba meg komme og sove med ham så nektet jeg. Da fikk jeg en omgang juling av vaktene hans og så fikk jeg være for meg selv i en måneds tid – til alle blåmerker og sår var grodd.

Konene bodde sammen og de fleste av døgnets timer så hadde de ikke noe med Kony å gjøre. Alle var på et tidspunkt blitt bortført som barn, men noen hadde blitt godt voksne i fangenskap.

Så en dag kom Konys vakter på nytt og sa at de hadde fått beskjed om å hente den nyeste kona.

- Jeg ble tatt med inn på rommet til Kony. Mens jeg hørte det så fikk vaktene beskjed om å vente utenfor. Hvis de hørte noe bråk så skulle de komme inn, ta meg med og henrette meg.

- Da var det bare for meg å akseptere. Det var den første natten jeg var sammen med Kony. Fra da av aksepterte jeg alt. Jeg viste at jeg ville bli drept for den minste ting.

Alle Konys koner bodde sammen på et eget område. Så å si hver kveld kom det sendebud fra den beryktede geriljalederen om hvilken kone han ønsket seg for kvelden.

- I begynnelsen var jeg blant de kvinnene han stadig ba om. Kanskje var jeg hos ham en gang i uka, men så ble det mer og mer sjelden. På slutten gikk det flere år uten at han ba om meg, sier hun.

Snakket om gud

LRA ble dannet som en religiøs motstandsgruppe som ønsket å styrte Ugandas regjering og innføre et regime basert på de ti bud.

 - Han snakket om gud, men jeg aner ikke om han er katolikk, protestant eller muslim, sier Rose.

For det religiøse aspektet ved Konys kamp har kommet stadig mer i bakgrunnen.

- Sannheten er at LRA opprinnelig var nord-ugandere som var misfornøyde med at president Musseveni prioriterte sine egne hjemtrakter i sør, sier James Wabwire Agoro, en kenyaner som nå jobber for den amerikanske organisasjonen Invisible Children med å tilbakeføre LRA-soldater og LRA-kvinner til samfunnet.

Rose fikk to barn med Joseph Kony, og den yngste, Oma Phillip (10), slynger seg om moren mens hun snakker med Dagbladet.

I 2004 satte ugandiske regjeringsstyrker i gang en storoffensiv de kalte «Operasjon jernknyttneve» for å drive LRA ut av Uganda og vekk fra landets nærområder. De rykket også inn i nabolandet Sudan. Det var der Konys leir ble angrepet.

- Jeg ble tatt den dagen, men Kony og mange av hans menn klarte å stikke av. Men jeg var gravid da og hadde problemer med å løpe, forteller hun.

Fri

Etter 12 år i fangenskap virket det skummelt å skulle bli tatt av LRAs fiender, men nå er hun lykkelig over at hun fikk komme ut av jungelen og tilbake til sivilsamfunnet. Den overgangen har ikke vært like lett for alle.

- De første ukene er det bare en fest, men så kommer problemene, forteller Kennedy Tumutegyereize i den britiske organisasjonen Conciliation Resources.

Mange har mentale problemer og sliter med å tilpasse seg i sin gamle familie etter så mange år i fangenskap. De kan bli hissige for småting og familien kan tro at de fortsatt har kontakter med det fryktede LRA.

- Mange har måtte flytte vekk fra familien sin for å etablere seg på steder der ingen vet at de har vært i LRA, sier han.

I noen ekstreme tilfeller har de måttet gi opp livet utenfor LRA.

- Jeg kjenner til enkelttilfeller der de har rømt tilbake til LRA, sier han.

Han sier de yngste av de som blir frigitt klarer seg bedre enn de som slipper fri i voksen alder.

Ny jobb

Nå forsøker Rose å skaffe seg et levebrød ved å lage smykker av plastkuler. Hun ruller også små kuler av papir hun finner og trer dem på en tråder til imponerende armbånd og halskjeder.

- Selger jeg fem kjeder kan Oma Phillip gå på skole i en måned, sier hun.

(Dagbladet): Dagbladet har siden i sommer skrevet om Mitrokhin-arkivet. Arkivet navngir en rekke norske toppdiplomater som KGB-agenter, blant annet skal en norsk diplomat ha blitt presset på grunn av sin homoseksuelle legning. Han skal ha gitt minst tusen Nato- og UD-dokumenter på 70-tallet til KGB, ifølge arkivet.

I forrige uke skrev Dagbladet om sexfella KGB la for den norske diplomaten. Det var KGB-obsersten Nikolaj Krymov som la fella for den nordmannen.

Moskva, 31. mai 1993:

I fugleperspektiv minner monumentale hotell Sport om et kors. Det var neppe en himmelsk gud de 22 etasjene strebet mot. Sport sto ferdig i 1972 og ble bygget som et prestisjeprosjekt langs gata Lenininskij Prospekt. Dette skjedde i en tid da Sovjetunionen fortsatt forsøkte å fremstå som et sosialistisk fyrtårn.

1993-versjonen av hotellet handlet lite om sosialisme og sport. Det hvite steingolvet i lobbyen var sølete, resepsjonen var uten smil og slitte skinnstoler var fylt opp av kvapsete kraftkarer fra Kaukasus – alle i fargeglade joggedrakter. De sørget for et jevnt påfyll av prostituerte og driften av hotellets fremste attraksjon for oss utlendinger: En bankterminal. Inne på et av rommene kunne man ta ut amerikanske dollar som var den foretrukne valutaen foran rubler. Uttaksgebyret var på ågernivå. Det var her jeg og min russiske kollega, Oleg Vishnyakov, skulle møte KGB-veteranen Nikolaj Krymov en grå maidag i 1993. Før vi kom frem til hotellet, følte Oleg et behov for å fortelle hvorfor han hadde fått til dette møtet:

- Ikke vær redd, men mine foreldre jobbet for KGB og kjenner derfor Krymov godt, smilte Oleg forsiktig.

Liker amerikansk brennvin

Stålbrillene til den pensjonerte KGB-obersten understreket hans korrekte væremåte. Hårfargen var lik hotellets gråhvite vegger. Hotellet var såpass kaldt at han foretrakk å bruke en svart skinnjakke inne. Fra en sidedør vinket han oss inn.

Nikolaj Krymov åpnet døra til sitt triste kontor i sjuende etasje. Krymovs eneste betingelse for å møte oss var ei flaske whisky:

- Jeg liker amerikansk brennvin, smilte han.

Selv om kontoret var grått, var døra inn til Nikolaj Krymovs egen historie var langt fra kjedelig.

68-åringen hadde ansvaret for sikkerheten ved hotellet fire dager i uka. Store deler av KGB-pensjonen var forsvunnet med verdifallet på rubel. Krymov hadde ikke noe i mot en ekstrajobb. Han likte følelsen av å være til nytte. Etter den sovjetiske kollaps ble hans liv i KGB demonisert. Nå hadde han fått ny tillit:

- Dette er ikke særlig lønnet arbeid, mer som frivillig arbeid, spøkte Krymov.

- Hva slags arbeid er det du gjør?

- Jeg overvåker narkotrafikken og kriminelle forhold. Dette rommet – nr. 714 – er det gamle KGB-rommet. Vi har ingen direkte kontakt med hotelladministrasjonen. Beklageligvis er det forsatt for mye tyverier på rommene. Minst ett i måneden, fortalte han tørt.

Bøddel-utsikt

Han arbeidet for KGB i Ljubjanka-hovedkvarterets øverste etasje. Bygget ble bygget i 1897, men etter den russiske revolusjonen i 1917 ble det Tsjekaens hovedkvarter – KGBs forgjenger. Den svarte russiske humoren kalte bygget for Moskvas høyeste fordi man kunne se Sibir fra kjelleren. Kjelleren ble brukt til drap, tortur og fengsling av politiske motstandere. Som regel ble fanger sendt videre til tvangsarbeidsleirer i Sibirs kuldehelvete.

I 1993 forsøket det nye KGB å skape et nytt image og tillot journalister å komme inn i bygget. Jeg og Oleg var blant de som fikk komme inn, men ikke i torturkamrene. Det nedslitte bygget i skittengult hadde en flott fasade i nybarokk stil. Vel inne i bygget fremkalte de trange og grønne korridorene med dører uten navneskilt, en beklemmende følelse. Parketten var delvis forsvunnet flere steder.

Kontorene hadde store skrivebord og et imponerende antall telefoner – dess høyere man satt som sjef, dess flere telefoner. Krymov hadde seks. Mens han arbeidet her, kunne han se på statuen av den brutale bøddelen Felix Dsjersjinskij – den ubestridte leder Tsjekaen. Jern-Felix ble et symbol for det forhatte KGB og var symptomatiske nok en av de første statuene som ble revet august 1991.

Nikolaj Krymov kjente de skandinaviske landene bedre enn de fleste. Hans KGB-karriere begynte i Murmansk i 1947. Tre år etter var han i Moskva hvor han fikk ansvaret for overvåkningen av den norske ambassaden. Fra 1961 ble han leder for skandinavisk seksjon i KGBs andre hoveddirektorat (kontraspionasjen) og overvåket omkring 40 personer ved ambassadene.

Wennerström og Haavik

Krymov hadde en rolle i flere store spionsaker på denne tiden – blant annet oversatte han de topphemmelige dokumentene fra den svenske storspionen Stig Wennerström, og tok personlig i mot og oversatte dokumenter fra den norske spionlegenden Gunvor Galtung Haavik.

Nikolaj Krymov leste godt svensk, men skjønte også dansk og norsk. Ettersom han for det meste leste og lyttet til språkene, snakket han svensk svært haltende. Han hadde lenge en drøm om å tjenestegjøre i Skandinavia, men en russisk avhopper oppga hans navn til vestlig etterretning i 1951, så det ble med drømmen.

Nikolaj Krymov var nokså fargeløs i sine beskrivelser av sin jobb. I så måte var han lik utsikten fra rommet: Monotone blokker i en bydel som tilsynelatende hadde forbudt farger.

På veggene hang det to kalendre og et kart over Moskva. Et skap inneholdt sirlig stablede mapper. En samovar sto ubrukt i det ene hjørnet sammen med ei oppredd seng. Innimellom ringte det i to telefoner.

Krymov lette bevisst etter svakheter hos de norske ambassadefolkene. I alt var han med å rekruttere ti agenter – en ble avslørt og en svensk SAS-ansatt ble dobbeltagent. De åtte øvrige ble aldri avslørt. Ingen av dem var norske.

Gunvor og Ingeborg

Spesielt to norske kvinner kom til å prege hans arbeid i kontraspionasjen. Det var ambassadesekretærene Gunvor Galtung Haavik og Ingeborg Lygren.

På grunn av sitt kjærlighetsforhold til en russisk krigsfange, var Haavik et lett offer for KGB. Da hun kom til Moskva som ambassadesekretær til Moskva i 1947 var KGB forberedt. De truet med å sende hennes kjæreste i tvangsarbeidsleir. Tre år senere var hun KGB-agent.

Under sitt opphold ved den norske ambassaden i Moskva (1947-56) skal hun ha hatt minst 82 møter med KGB, og i Oslo skal hun fra 1958 til hun ble pågrepet ha hatt bortimot 190 møter.

KGB drev ikke bare med tvang, men forsøkte å legge forholdene til rette for kjærestene og arrangerte også et eget elvecruise for dem. For å sikre seg at ingen kjente dem igjen, fylte KGB opp skipet med cubanere.

- Hvor viktig var Gunvor Galtung Haavik?

- Hun var viktig av flere årsaker. Ikke minst ga hennes infomasjoner oss visshet om at ingen nordmenn var involvert i etterretningsarbeid mot oss. Det gjorde at vi kunne konsentrere oss om andre ambassader. I lang tid var det bare jeg som overvåket den norske ambassaden.

- Men på grunn av Haavik fikk jeg etter hvert også ansvaret for de andre skandinaviske ambassadene. Dette fordi hennes informasjoner var hovedsaklig politisk informasjon som var av liten interesse for kontraetterretningen, men desto mer interessant for UD, sentralkomiteen etc, forteller Krymov.

- Fikk dere informasjoner om andre skandinaviske land også gjennom Haavik?

- Nesten ingenting. Du må forstå at sjefene for kontraetterretningen var mer interessert i andre land. Om du nummerer landene, som vi gjorde i vår avdeling, var de rangert slik: 1. Frankrike, 2. Italia/Hellas, 3. Benelux, 4. Skandinavia. Dette betyr ikke nødvendigvis at det alltid var denne prioriteringen, men det gir et bilde.

Møtte Haavik en rekke ganger

Krymov hadde også kontakt med Gunvor Galtung Haavik ved overleveringene og var med å arrangere møtene med hennes russiske kjæreste. Dette skjedde i hovedsak på avsidesliggende hoteller.

Haavik var uforsiktig i begynnelsen. Etter at hun oppdaget at hennes kjæreste var gift, ble hun fortvilet og betrodde seg til noen i den norske ambassaden.

- Etter at hun begynte å arbeide med oss, ble hun instruert om å holde kjeft om sine møter med sin russiske kjæreste, mintes Krymov.

- Hvordan oppførte hun seg?

- Det ble en rutine for henne. Hun hadde ingen store spenninger eller noe nervøst ved seg, når hun leverte. Jeg ville ikke snakke med henne. Vi bare passerte hverandre raskt.

- Du snakket aldri med henne?

- Bare to – tre ganger når jeg møtte henne med min kollega. Jeg og Gunvor bare småpratet de gangene. Min kollega var sjefen. Det var to steg på rangstigen mellom meg og han. Jeg var derfor som en butler i slike situasjoner, smilte Krymov.

Forsøkte å sjenke Lygren

Nikolaj Krymov forsøkte også å rekruttere Gunvor Galtung Haaviks arvtaker på ambassaden. Det var 31 år gamle Ingeborg Lygren som tiltrådte i 1956.

Det Krymov ikke visste var at også den nye ambassadesekretæren var spion, men nå for amerikanerne. Ingeborg Lygren skulle bli CIAs nye postbud i Moskva. Kodenavnet var Satinwood 37. Hun og andre nordmenn kunne lettere bevege seg i Moskva. Før Lygren hadde USA brukt en annen norsk diplomat, men nå tok Lygren over. Den nye og mer offensive norske rollen kom som en overraskelse på KGB.

Krymov skjønte spillet først etter at KGB oppdaget hun leverte et brev til en dissident som samarbeidet med amerikanerne. Visstnok var det skrevet med usynlig blekk. I alt leverte hun 13 slike brev.

Krymov bestemte seg i samråd med sine kolleger å gjøre et forsøk på å verve henne.

- Vi ble enige om å invitere henne på fest, skjenke henne full og ta bilder av henne i en kompromitterende situasjon med to KGB-agenter. Vi hadde kjøpt inn rikelig med drikkevarer. Hun viste seg imidlertid å være mer utholdende enn våre karer. For da vi forsøkte å narre henne til å drikke «en hvit bjørn», en blanding av øl og vodka, takket hun nei. Hun likte ikke smaken.

- I løpet av festen hadde den ene agenten spurt om hun ble full. Da hadde hun strukket den ene foten frem og gått ned på kne med den andre. Balansen var god. Hun tålte mer enn våre agenter, lo Krymov.

Hele vervingsforsøket ble en fiasko. De to agentene klarte å fomle litt med brystene hennes og bilder ble tatt, men KGB konkluderte med at dette var for spinkelt. Hun var en ugift kvinne så hun hadde lite å tape. Derfor ga vi opp nye vervingsforsøk, mintes Krymov.

(Dagbladet): Etter å ha vært på en sirkusforestilling 9. januar 1959 ble den 39 år gamle norske diplomaten invitert av to unge russere til en leilighet i Moskva, hvor de drakk hetvin.

KGB-oberst Nikolaj Krymovs team, tre mann foruten han selv – hadde rigget seg til utenfor. Lokkeduen ga dem et signal og KGB-teamet stormet inn på rommet hvor de fant den norske diplomaten naken.

«To menn i mørke frakker og luer sto i døråpningen, blitslys flammet og fotografiapparat klikket før noen fikk sukk for seg», forklarte seinere den norske diplomaten i et avhør med PST.

Fikk KGB-ultimatum

Den norske diplomaten fikk to valg. Det ene valget var at bildene ville bli overlevert Utenriksdepartementet. Det andre valget var at han skrev denne teksten på et avhørsdokument:

«Jeg vil etter min evne på min side hjelpe KGB med opplysninger det trenger».

Diplomaten skrev selv denne teksten og signerte. Krymov ga han frist til dagen etter med å akseptere tilbudet. De overvåket han natta igjennom og så den fortvilte «Oscar» gå søvnløs omkring i sin leilighet. KGB hadde gitt ham kodenavnet «Oscar».

Kodenavn «Oscar»

Dagbladet har siden i sommer skrevet om Mitrokhin-arkivet. Arkivet navngir en rekke norske toppdiplomater som KGB-agenter, blant annet skal en norsk diplomat ha blitt presset på grunn av sin homoseksuelle legning. Han skal ha gitt minst tusen Nato- og UD-dokumenter på 70-tallet til KGB, ifølge arkivet.

«Oscar»  er den samme diplomaten som ble tatt bilde av i Moskva i 1959. Dagbladet har flere ganger snakket med diplomatens familie, de ønsker ikke å kommentere denne saken.

I forrige uke fikk Dagbladet tilgang til nærmere fem hundre sider med etterforskningsmateriale fra PST som gjelder diplomaten, og en rekke andre diplomater som var i overvåkingspolitiets søkelys. I flere avhør med overvåkingspolitiet fortalte diplomaten om hvordan han ble presset av KGB. I 1971 innrømmet han å ha gitt UD-dokumenter til KGB, men han påsto at det var snakk om ugraderte dokumenter.

I et intervju med dokumentar-regissøren og forfatteren Ola Flyum i mai 1993, fortalte den nå avdøde Nikolaj Krymov om sin rolle i «Oscar»-saken. Krymov var sjef for skandinavisk avdeling i andre hoveddirektorat. Før han ble leder, hadde han eneansvaret for å overvåke den norske ambassaden.

Haaviks arvtaker

Krymov hadde lenge hatt god kontroll med ambassaden ettersom deres norske storspion Gunvor Galtung Haavik rapporterte jevnlig om hva som foregikk. Da hun dro fra Moskva i 1956, ønsket han en ny kilde i den norske ambassaden.

To personer pekte seg ut: Den nye ambassadesekretæren Ingeborg Lygren – som overtok etter Haavik – og den nye ambassaderåden «Oscar». De ankom Moskva henholdsvis i 1956 og 1957.

I 1957 våknet KGBs interesse for den norske ambassaden for alvor. Ettersom alle amerikanske statsborgere var under tung overvåking, trengte CIA hjelp fra samarbeidende tjenester. Den norske etterretningssjefen Vilhelm Evang sa ja til et slikt samarbeid. «Oscar» var ikke en del av dette, men to av hans kolleger ble CIA-kurerer – deriblant ambassadesekretæren Ingeborg Lygren.

Kartla diplomaten

Krymov innledet en omfattende kartlegging av «Oscar». Han var beleven og selskapelig, spilte klaver og var svært språkmektig. Han snakket flere europeiske språk – deriblant russisk. Det som imidlertid gjorde han interessant for KGB, var hans interesse for russiske menn. På 50-tallet fantes det spesielle klubber i Moskva hvor disse frekventerte. «Oscar» var uforsiktig og fikk et nært forhold til en homofil russer.

Nikolaj Krymov fikk hentet russeren til avhør og tvang han til å bli lokkedue for KGB. Dagen etter dro den sterkt pressede diplomaten til ambassaden.

Ifølge Krymov la diplomaten alle kortene på bordet til ambassadøren og ble umiddelbart sendt tilbake til Norge. Nikolaj Krymov la «Oscar» på is.

I 1967 sluttet Krymov som leder for KGBs skandinaviske avdeling i kontraspionasjen. Han fikk aldri vite om «Oscar-saken» ble reaktivert:

- Finnes bildene av «Oscar» fortsatt i KGBs arkiver?, spurte Flyum i 1993.

- De vi aldri bli ødelagt. Ingen vil heller se dem. Bare når noen høyt der oppe vil se dem, kan de bli tatt fram, svarte Nikolaj Krymov og smilte.

- Skal ha gitt tusen dokumenter

KGB residenturaen i Oslo fortsatte å studere diplomaten i Norge. Han arbeidet en periode som 2.-sekretær i Utenriksdepartementet (UD). Seinere fikk han jobb som charge d’affaires i Aten. I 1967 ble kontakten gjenopprettet på det som kalles for «noncommittal» basis, altså i uforpliktende former. Den norske diplomaten var ekstremt kritisk til det militære diktaturet i Hellas og dette ble brukt av KGB til å etablere en konfidensiell kontakt med ham.

I Mitrokhin-arkivet står det: «NN (diplomaten) samtykket i å ha konfidensiell kontakt og som et resultat av dette overleverte han et antall hemmelige dokumenter som angikk greske forhold. Som gjenytelse mottok han verdifulle gaver, spesielt to ikoner.»

I 1971 ble diplomaten inkludert i KGB-nettet som «dokumentagent», står det i PST-dokumentet. Han hadde ofte møter med den russiske ambassaderåden Vasilij Andreevitsj Vorobiev, den samme mannen som var føringsoffiser for Douglas Britten, en sjeftekniker ved RAF (det britiske luftforsvaret) som ble dømt til 21 år i fengsel for spionasje til fordel for Sovjet i 1968.

I Mitrokhin-dokumentene står det: «Over 1000 sider med dokumenter relatert til NATO og norsk Utenriksdepartement ble mottatt fra ham i bytte med materielle ting. Han ga materiale som var relatert opp mot NATO-landenes deltakelse på NATOs rådsmåte i Brussel i desember 1970 og i Lisboa i juni 1971, samt forhold som angikk forholdet mellom USA og Hellas.»

I PST-vurderingen står det at «Oscar» overleverte dokumenter under stort press og etter mye nøling og vegring. Han motsatte seg å bli overført som hemmelig kontakt og forsøkte å legalisere møtene som vanlige diplomatkontakter.

Erkjente KGB-kontakt

I et avhørsdokument datert 23. august 1971 erkjenner diplomaten at han møtte den russiske ambassaderåden Vasilij Andreevitsj Vorobiev fra tid til annen. Det kunne dreie seg om fra to til tre måneder og ned til noen uker mellom hver gang de møttes. Som oftest foregikk det ved at de var ute til lunsj sammen.

I avhørsdokumentet står det: «Samtalen med russerne dreide seg vesentlig om det greske regimet, situasjonen på Kypros (…), og om den økonomiske utviklingen i Grekenland. I forbindelse med disse diskusjoner viste vitnet Vorobiev kvartalsvise rapporter som den økonomiske avdeling i USAs ambassade utarbeidet over status for betalingsbalansen med utlandet (…) Rapportene var ugraderte. I to-tre tilfeller fikk Vorobiev beholde disse rapportene».

I 1971 ble diplomaten overrasket av gresk politi da han var på et besøk i et bad med en ung mann i Aten. Det førte til at en gresk diplomat oppsøkte statssekretær Thorvald Stoltenberg i Oslo 26. juli 1971. Den greske diplomaten innledet møtet med å si at han kom i en meget trist sak. I notatet fra møtet med Stoltenberg står det: «Handlingen strider med den greske lovgivning og myndighetene hadde derfor erklært nordmannen som persona non grata.».

Diplomaten måtte returnere til Oslo hvor han ble fungerende NK (nestkommanderende) ved administrasjonsavdelingen i Utenriksdepartementet. I 1972 hadde KGB-residenturet i Oslo et hemmelig møte med han i byen, men flere forsøk på å få han på slike møter lyktes ikke. Han nektet å engasjere seg i hemmelig samarbeid i Norge. Det førte til at KGB besluttet å vente til en ny anledning bød seg.

Det siste møte

I april 1977 ble han utnevnt til ambassadør i India. Forsøk fra KGB på å reetablere agentkontakten lyktes ikke. I 1980 ble KGB-offiseren, som hadde vært i kontakt med den norske diplomaten i Oslo, postert i India.

I Mitrokhin-dokumentene står det: «De møttes to ganger i løpet av mars i diplomatmottakelser, men NN (diplomaten) ga ikke etter på forsøkene om å få til et møte i byen fra KGB-offiseren. NN (diplomaten) hadde gitt uttrykk for at dersom et slikt møte fant sted var han forpliktet til å rapportere det til sine overordnede og at han ikke hadde planer om å utsette seg for noen risiko, spesielt siden pensjonsalderen nærmet seg. Han forsikret KGB-offiseren om at han ikke hadde fortalt noen om det spesielle forholdet han hadde hatt til Sovjetunionen og at han ikke hadde til hensikt å rapportere om den siste henvendelsen dersom de lot ham være i fred. Siden NN (diplomaten) hadde gitt slike klare signaler, besluttet lederne i KGBs første hoveddirektorat at det ikke skulle gjøres flere forsøk på å reetablere kontakten.»