Mer fra Dagbladet Meninger:
Ikke flytt mobberne!
Brannslukking og kortsiktige løsninger.
Staten + piraten = sant
Norge har forsynt en blodig, nigeriansk krigsherre med en moderne og oppgradert våpenbase. Slik bidrar fredsnasjonen Norge til et ustabilt Vest-Afrika.
Klem en pornobruker i dag!
Ungdoms pornovaner er blitt en allmenn del av deres seksuelle utvikling.
Folkeopplysningsblues
Klassisk folkeopplysning som beveger og svinger.
Uten innvandring synker Frp
Marie Simonsen om Christian Tybring-Gjeddes nye bok.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Jeg lurer på, Isaksen, hvilke skoler det er du snakker om? Skoler som er godt kjent med mye mobbing, eller skoler som har svært lite av det? Ingen av delene høres spesielt ideelt ut. Kanskje mener du helt nye skoler; institusjoner fulle av mobbere? Personlig tenker jeg at dette vil være å gå en god del tiår tilbake i tid, da vi plasserte andre såkalte utskudd av normalbefolkningen i egne boliger, slik at resten av samfunnet slapp å se på dem. Norge står for toleranse og solidaritet utad i verden, men å begynne å skille klinten fra hveten ligner ikke på en nasjon å være stolt over i mine øyne.
Når, Isaksen, mobber man egentlig i den grad at man må lukes ut av miljøet sitt? Holder det å kaste viskelær på jentene på fremste rad, må man forfølge dem, eller plage dem også fysisk? Det er vanskelig å vite hvor Isaksen mener at denne grensen bør gå. På et tidspunkt kan mobbing bli såpass intenst at det fører til uutholdelige situasjoner. Da er det klart at dette er et problem, men vi skal huske på at her er det barn vi snakker om, og at alle saker har flere sider. Barna skal ivaretas og aller helst bør man ta tak i rota på problemet før det får muligheten til å eskalere, ikke brannslukke ved å flytte på et barn i det skolen står i flammer. Dersom man setter inn forebyggende tiltak som gir barna våre strategier til å vite hvordan de skal te seg for å oppleves, også for seg selv, som et betydningsfullt individ uten å rakke ned på andre slipper vi unna mye brannslukking senere.
Å mobbe er en strategi for å overleve i sin egen hverdag. Et barn som mobber vet antageligvis ikke hvordan han skal finne sin plass eller oppnå respekt på andre måter. Ja, vi skal selvfølgelig ivareta mobbeofrene, men det er viktig å huske på at et barn som mobber også skal ivaretas. Det hadde jo vært fantastisk om det var færre mobbeofre å verne om. Vi er så raske med å dømme hverandre at vi ikke en gang kan se at i vår heksejakt på mobberen skaper vi flere ofre, samtidig som vi skyver problemet lenger unna. Det er en ansvarsfraskrivelse fra politisk hold å flytte på barna. Et barn er i seg selv ikke et problem. Handlingene, og årsakene til dem er derimot problemets kjerne. Den som mobber har også en historie, og et barn lærer som vi vet av andre.
Et barn gjør alt det kan for å overleve den påkjenningen det er å vokse opp i vårt samfunn og skulle lære seg å takle en hverdag som ikke alltid er uten hinder. Det betyr at et barn utvikler strategier for denne overlevelsen. De forsøker å finne en ramme der de kan høre hjemme, å finne noe som fungerer for dem slik at de kan føle at de har en betydning og at det er verdt å stå opp igjen til en ny dag. Det er ikke slik at jeg unnskylder handlingene, men det må påpekes at disse barna også trenger hjelp. Det ville vært fordelaktig om denne hjelpen kom før mobbestempelet ble en permanent del av deres personlighet.
Jeg lurer på, Isaksen, hvem det er som skal stå til ansvar for at så mange barn blir mobbet på norske skoler (og barnehager)? Det er enkelt å peke en finger på utøveren, den som mobber. Det er konkret. Derimot er det sjelden så enkelt. Man kan spørre seg, er det mobberen som skal stå til ansvar, foreldrene, skolen, politikerne eller samfunnet for øvrig? Vi bør alle ta en nærmere titt på hva vårt bidrag er i denne problematikken. Det er da også en prioriteringssak som omhandler ressursbruk og ikke minst pengeflyt. Det koster å sette inn forebyggende tiltak uten umiddelbare konkrete tall på hvor effektive disse tiltakene er. Men, det koster langt mer når våre barn risikerer livene sine fordi de som sitter på pengesekken prioriterer de billigste løsningene for barna våre, samtidig som de fokuserer intenst på skattelette og trygdekutt. Dette er ikke et isolert problem som kun gjelder mobberen og mobbeofferet, men et nasjonalt problem der vi ikke lenger har råd til å overføre ansvaret på barna.
Tiltak kan med fordel settes inn allerede i barnehagen, og foreldre bør involveres i høyeste grad. Vi har behov for bedre ressurser, mennesker med god kompetanse og formidlingsevne, samt tydelige rammeplaner og veiledning av personalet. Det krever også større informasjonsflyt mellom for å kunne få et bedre bilde av hva barna har behov for. Det er også verdt å se på hvordan mobberne har det hjemme. Man kan kanskje tenke seg at noen av disse barna har alvorlige problemer i sin hjemmesituasjon, og at de utagerer i et forsøk på å dekke over den sorgen de bærer på. Mange barn tror de er alene om å sørge, og et barn i utvikling vet ikke alltid hva som skal til for å føle seg som et individ det er verdt å elske uten å få konkret veiledning.
Det er viktig at barna fra tidlig alder lærer seg å behandle hverandre med respekt, men for å gjøre det må barna bli trygge på seg selv. De må vite at de kan være selvstendige individer som samtidig kan være empatiske, omsorgsfulle og sterke i seg selv, uten stadig bekreftelse fra sine omgivelser. Konfliktløsning og betydningen av menneskeverd er viktige momenter av hva et barn har behov for kunnskap om. Betydningen av å ha venner, å stille opp for hverandre og forstå hverandres ulikheter bør også være sentrale temaer. Kanskje bør vi fokusere litt mindre på nasjonale prøver i matte, og heller fokusere på de tingene som skaper aksepterende, omtenksomme og trygge individer? Et land som er pådriver for stadig økende segregering og klassifisering av mennesket er ikke lenger et land som står for toleranse og solidaritet, men et land som produserer forskjeller, forakt og ikke minst flere mobbere.
Så, Isaksen, jeg spør; hva slags nasjon ønsker du at vi skal være og hvilket eksempel setter du for våre barn når du skriver over ansvaret på barna våre fordi du må ut for å slukke branner?
Våre barn risikerer livene sine fordi de som sitter på pengesekken prioriterer de billigste løsningene for barna våre, samtidig som de fokuserer intenst på skattelette og trygdekutt.
