bilindustrien

Admiral Jan Reksten, er en av Norges fremste eksperter på ubåter. Han har tidligere ledet Det norske undervannsbåtvåpenet (UVB-våpenet) i flere år.

Reksten understreker at han bare har fulgt ubåt-dramaet i skjærgården gjennom mediene.

- Skjærgården i Stockholm er ikke spesielt godt egnet for ubåtoperasjoner. Det er trangt, grunt og krevende å navigere i dette området, sier Reksten til Dagbladet.

- Aggressivt

Den pensjonerte admiralen trekker ikke observasjonene i tvil, og mener at det er stor sannsynlighet at det virkelig er en ubåt fra en fiendtlig nasjon som er observert i skjærgården utenfor Stockholm.

- Bildet som er offentliggjort, de to russiske skipene som er i området og den angivelige nødsamtalen som svenske myndigheter skal ha fanget opp, tyder på at det denne gang er en ubåt i området, sier Reksten.

Admiralen legger også avgjørende vekt på at det forsvarspolitiske klimaet har forandret seg de siste åra.

- Det har vært en rekke meldinger om avskjæringer av russiske fly, det siste året. Militært har ikke aktiviteten vært større siden den kalde krigen var over i 1990. Det er tydelig at det russiske forsvaret har fått beskjed om å opptre mer aggressivt.

-Stor miniubåt

- Hvis det er en ubåt, hva slags type kan det være?

- Trolig dreier dette seg om en litt stor miniubåt. Den kan være fra 20 til 25 meter lang, og ha kapasitet for å ha et mannskap fra fem til ti mann, sier admiral Reksten.

- I hvor lang tid kan en slik ubåt holde seg under vann?

- Det er vanskelig å svare konkret på. Men det er grunn til å anta at en slik ubåt kan klare seg i mange dager, uten å gå opp til overflaten. Det finnes ubåter i dag som har utstyr til å produsere oksygen av sjøvann.

- Uegnet for ubåt

Reksten viser til at det er flere andre årsaker enn behov for luft, som kan få en ubåt til å gå til overflaten.

- Navigering, posisjon, observering, motta og sende meldinger eller forflytning kan ved siden av behovet for å hente luft være forklaring på at en ubåt søker til overflaten. Det som er merkelig i denne saken er at ubåten har gått opp når det har vært lyst og risikert å bli oppdaget.

- Er Stockholms skjærgården egnet for ubåtoperasjoner?

- Absolutt ikke. Det er trangt og grunt, og framfor alt vanskelig for en ubåt å holde seg skjult. Små ubåter kan likevel utnytte dette til egen fordel.

- Bildet som er offentliggjort, styrker det din oppfatning av at det virkelig dreier seg om en ubåt?

- Bildet som er publisert i media kan utmerket godt være av en mindre ubåt.

- Ikke feil navigering

Hvis det er en russisk ubåt som opererer i skjærgården, tror ikke admiral Reksten at det skyldes en feil navigering eller en misforståelse.

- Jeg vet ikke om det er en russisk ubåt denne gangen. Men i 1981, da «S-363», populært kalt «Whiskey on the rocks» gikk på grunn utenfor marinebasen i Karlskrona, hevdet Sovjet at det skyldes en feil navigering. Det var bare tull, dersom det hadde vært feil navigering, måtte det ha blitt gjort 15 tabber ett hverandre. Det tror ingen på, sier Reksten.

Admiralen tror heller ikke at det en feil navigering eller misforståelse, dersom det er en fremmed ubåt som nå opererer i skjærgården utenfor den svenske hovedstaden.

- Hvordan kan svenskene tvinge ubåten opp?

- Blir ubåten lokalisert, kan den tvinges opp med synkeminer. Det er veldig ubehagelig å være i en ubåt når synkeminene sprenges. Ubåten kan gå tom for forsyninger og selv velge å gå opp. En eventuell teori om selvmord, og at mannskapet sprenger ubåten tror jeg ikke noe på. Da er det mer trolig at mannskapet forlater ubåten og svømmer i land.

- Unnslipper

- Hvor sannsynlig er det at svenskene finner ubåten?

- Det mest sannsynlige er at ubåten unnslipper. En ubåt har mange fordeler og kan holde seg skjult.

- Hvorfor skulle russerne eller eventuelt andre ha interesse av å sende en ubåt inn i den svenske skjærgården?

- Jeg har vansker med å se hva en kan tjene på en slik operasjon, risikoen for at det kan gå galt er for stor. Hvis det hadde vært muligheter for en stor gevinst, da kunne man forstå risikoen.

- Det har blitt spekulert i om ubåten kan ha blitt brukt til å legge ut miner, som kan fjern aktiveres?

- Det har jeg ingen tro på. Et vanlig handelsskip kan gjøre det, uten fare for å bli oppdaget, sier admiralen.

- Klarer den svenske marinen å finne ubåten og tvinge den til overflaten, vil det være et enormt prestisjenederlag for inntrengerne, og få politiske konsekvenser, sier admiral Jan Reksten.

Stockholm (NTB-TT): Det brenner i et hus i Gamla stan i Stockholm. Husene står tett i tett, opplyser brannvesenet, og spredningsfaren er stor.

- Det er et mareritt når det brenner i Gamla stan, sier Toni Frank fra brannvesenet i Stockholm.

Folk er evakuert fra området.

Ifølge politiet er det en fullt utviklet brann i butikken, som ligger på bakkeplan i Köpmangatan.

De første meldingene om brannen kom klokken 20.40, og ved 22.20-tiden mandag kveld var brannen fremdeles ikke under kontroll.

Det er ikke meldt om alvorlige personskader, og alle som bor i bygningen som brenner, er blitt evakuert. En person som selv tok seg ut derfra, har fått lettere røykskader. Ytterligere to personer er blitt tatt hånd om av helsepersonell på stedet. Også omkringliggende bygninger blir gjennomsøkt.

Politiet opplyste tidligere mandag kveld at redningsarbeidet var vanskelig fordi kraftig røykutvikling førte til at evakueringen måtte skje gjennom vinduer.

– Vi har en kraftig brann. Det er jo svært tettbygd i Gamla stan, og det vil alltid være spredningsfare, sa Linda Ulfves fra brannvesenet i den svenske hovedstaden til Aftonbladet.

Hun legger til at det er vanskelig å slukke branner i Gamla stan på grunn av de trange gatene.

– Vi er klar over problematikken og har derfor veldig store ressurser på plass. Vi har en spesiell taktikk når det gjelder Gamla stan, fortsetter Ulfves.

Ti ambulanser, tolv brannbiler og rundt 50 brannmenn ble raskt sendt til stedet. (©NTB)

(Dagbladet): Han satt på en benk i Birkelunden på Grünerløkka i Oslo og hørte på musikk mens han ventet på en venn.

Amerikaneren Keith Darnell Brooks var på besøk i Norge for tredje gang. Landet han er så forelsket i at han har lært seg norsk på egenhånd. Landet han trodde var et paradis for homofile.

Rundt klokka 15.00 på ettermiddagen 22. juli i år knuste tre personer illusjonen hans.

- Jeg hadde aldri forventet at noe slik kunne skje i Norge, sier Brooks til Dagbladet på telefon fra New York

Fikk to kutt i hodet

For på denne ettermiddagen kom to personer bort til ham og spurte om han var homofil. Amerikaneren svarte ja. Da ble Brooks’ åpenhet møtt med knyttede never.

- De bare begynte å angripe meg, sier Brooks om hvordan angrepet startet.

Så kom det ytterligere en person til stedet. Han slo Brooks så hardt med ei glassflaske at den knuste.

Han ble fraktet til legevakten med ambulansen og måtte sy ti sting for to kutt i hodet.

Dagen etter fortalte Brooks om den grusomme hendelsen til NRK.

Dømt fredag

I dommen mot de tre personene som banket ham opp, heter det at det var et lykketreff at flasken ikke skadet ham ytterligere.

Dommen falt fredag i forrige uke. De tre tiltalte ble alle dømt for voldsepisoden. Dommen er imidlertid ikke rettskraftig i påvente av en eller flere anker.

To av dem, 26- og 31-åringen hevdet at de er uskyldige og ikke hadde vært på stedet under slåsskampen. Den tredje, en 27-åring, erkjente skyld i saken etter at Brooks’ DNA ble funnet på skjorta hans. Alle er tidligere dømt for vold.

Forsøkte å forsvare seg

Til Dagbladet forteller Brooks om ettermiddagen i sommer.

- Jeg forsøkte å forsvare meg, men de stoppet ikke. Så kom det heldigvis en annen mann til stedet og stoppet angrepet, sier han.

Senere kom også politi og ambulanse, samt vennen Brooks hadde ventet på før han ble angrepet.

Politiet pågrep raskt tre antatte gjerningspersoner i nærområdet. Seinere på kvelden identifiserte Keith Darnell Brooks dem som angriperne, ifølge Brooks.

- Hadde ikke sett dem før

Ifølge den tiltalte 27-åringens forklaring i Oslo tingrett skal Brooks ha lurt ham i en narkotikahandel som skal ha skjedd et par dager i forveien. Da han så Brooks i parken på Grünerløkka konfronterte 27-åringen ham. Så skal konfrontasjonen ha eskalert til et slagsmål.

Det benekter Brooks overfor Dagbladet. I dommen fra Oslo tingrett går det fram at retten ikke fester lit til 27-åringens forklaring av omstendighetene før angrepet.

- Jeg vet ikke hvor han har det fra. Jeg hadde aldri sett noen av dem før de angrep meg, sier Brooks til Dagbladet.

Overveldet av støtten

Han forteller at tiden etter angrepet har vært lettere for ham enn det man skulle tro. Det takker han venner og familie for, som han forteller ga ham overveldende støtte.

- Jeg har fått masse støtte i etterkant, og ble tatt godt vare på av mine norske venner rett etter angrepet. De forsikret meg at dette ikke er vanlig i Norge, sier Brooks.

Men angrepet har altså knust illusjonen han hadde om at Norge var et paradis for homofile.

- Jeg har lært at slike ting kan skje over hele verden. Selv om jeg ikke hadde forventet at noe slikt skulle skje i Norge. Det viser at vi må fortsette å kjempe mot homofobi og for alle marginaliserte gruppers rettigheter.

Jobber mot homofobi

Det har Brooks gjort i en årrekke, og det akter han å fortsette med.

Som 19-åring kom han ut av skapet. Da bodde han i Louisville, den største byen i delstaten Kentucky. Etter hvert begynte han å jobbe frivillig for en gruppe som arbeidet for LHBT-personers rettigheter (lesbiske, homofile, bifile og transepersoner).

- Det er et stort LHBT-miljø i Louisville, men det er fremdeles vanskelig å være åpen i Kentucky.

Den 29 år gamle amerikaneren bor nå i New York og jobber fulltid for den veldedige organisasjonen Align (Alliance for a greater New York). Han er opptatt av å jobbe for en bedre morgendag, forteller han.

- I oppveksten lærte jeg at vi skal behandle alle mennesker likt. Det ønsker jeg at andre også skal lære.

Vil anke

26-åringens forsvarer ønsker ikke å kommentere saken, men opplyser til Dagbladet at de vil anke dommen fra Oslo tingrett hvor mannen ble dømt ti måneder i fengsel.

31-åringens forsvarer forteller til Dagbladet at han og hans klient ikke har tatt stilling til om de vil anke eller ikke. Mannen fastholder fremdeles at han er uskyldig, men ble dømt til syv måneder i fengsel.

27-åringens forsvarer sier at hans klient ønsker å benytte seg av betenkningstiden på to uker før han bestemmer seg for å anke eller ikke. Han ble dømt til seks måneder i fengsel.

Skriver om Keith

I mandagens utgave av Dagbladet skrev Nicholas Wilkinson, leder av Sosialistisk ungdom, en kronikk om hatvold med tittelen «Frykten som splitter». I kronikken krever Wilkinson «retten til å vise kjærlighet til min mannlige kjæreste».

Kronikken starter med å beskrive voldshandlingene mot Keith Darnell Brooks, kan leses her.

– I dag er jeg frisk og ikke smittsom. Jeg føler meg veldig heldig. Det føles egentlig ikke som jeg har hatt ebola, sier Silje Lehne Michalsen

Michaelsen, fra Leger uten grenser, er kvinnen som for to uker siden ble fløyet fra Sierra Leone til Norge med ebolasmitten. Hun er nå friskmeldt, og takker Leger uten grenser for å ha vært det hun betegner som en fantastisk arbeidsgiver.

Reiste i juni

Michealsen, som er nyutdannet lege, fortalte under en pressekonferanse på Ullevål sykehus i dag klokka 17 om sykdommen og oppholdet i Vest-Afrika.

Hun reiste på sitt første feltoppdrag 2. juni i år i Sierra Lone.

– Mitt oppdrag ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Men jeg håper å kunne dra i felt så snart som mulig igjen, sa hun.

- Klokka tikker

Michaelsen benyttet også muligheten  til å oppfordre til økt innsats mot det farlige ebolaviruset. Hun ber mediene rette øynene mot Vest-Afrika hvor de virkelige problemene skjer.

- Jeg skulle ønske vi kunne slått til for flere måneder siden. Da ville kampen vært så uendelig mye lettere å vinne. Da kunne så mange mennesker og liv være spart. Klokka tikker. Vi må handle, og vi må handle nå. Jeg ser at mange har meldt seg til å reise til Vest-Afrika. Det er bra, sa hun.

Og fortsatte:

– Jeg er glad for at dere ikke lot dere skremme av at jeg ble syk. Jeg stiller opp i dag, men jeg ønsker ikke mer oppmerksomhet etter denne dagen, sier hun.

Pappa: – En spesiell tid
Michaelsen far, Bård Borch Michalsen, som er en kjent redaktør med bakgrunn fra flere norske aviser, var også tilstede under dagens pressekonferanse.

– De siste ukene har vært spesielle. At Silje hadde ebola var en forferdelig melding å få. Men hun har hele tiden vært optimistisk, og har vel egentlig trøstet oss siden hun ringte oss for 15 dager siden og sa at nå har jeg fått ebola, sier faren.

Forsøkte nye legemidler

Michealsen skal ha hatt et moderat sykdomsforløp. Hun har fått avansert medisinsk overvåkning, opplyser sykehuset.

- Avdelingen har via utenlandsk støtte fått legemidler, som knapt er prøvd ut på mennesker, raskt tilgjengelig. Vi vil ikke gå ut med flere detaljer om behandlingen nå, sier Dag Kvale, som er leder ved infeksjonsmedisinsk avdeling på Oslo Universitetssykeshus.

(Dagbladet): Under en pressekonferanse i ettermiddag ble det kjent at den ebolasmittede norske kvinnen er Silje Lehne Michalsen.

Michalsen har vært til behandling for ebolasmitte på Oslo universitetssykehus siden 7. oktober. Ifølge en rapport fra Leger Uten Grenser, som ble offentliggjort på lørdag, ble medarbeideren smittet i mottaksområdet da hun jobbet i byen Bo i Sierra Leone.

Dit kom hun på oppdrag som lege 2. juni i år. Lørdag 4.oktober følte hun seg dårlig etter jobb.

- Jeg isolerte med på rommet mitt og tok en malaria-test som var negativ. Dagen etter ble det via prøver påvist ebola, sa Michalsen på dagens pressekonferanse.

Hun forteller at oppholdet i Sierra Leone fram til den dagen ble sterkt preget av ebolautbruddet. Det første tilfellet av sykdommen ble oppdaget bare dager etter hun kom til landet.

- Vi bygde et nytt senter i Bo der jeg jobbet to uker før jeg ble syk, fortalte 30-åringen i dag.

Reiste som frivillig til Serra Leone

Silje Lehne Michalsen har også tidligere jobbet i Sierra Leone. I 2009 begynte hun å jobbe ved Masanga hospitalet i det vestafrikanske landet.

«Etter fem år på medisinstudiet hadde jeg lyst på en pause før jeg begrav meg ut på det siste studieåret. Jeg hadde lyst til å reise, og jeg hadde lyst til å gjøre frivillig arbeid. Ved en tilfeldighet fikk jeg høre om Masanga hospital Serra Leone», skrev Michaelsen i Andøyposten 2009. 

Derfor valgte Michalsen å utsette medisinstudiene i Oslo et halvt år for å tilbringe seks måneder som frivillig ved et sykehus i det Serra Leone.

- Jeg har sett barn som har dødd

Det kom til å bli seks måneder som gjorde sterkt inntrykk på jenta fra Andøya.

«Jeg ser de tynne barna hver dag på sykehuset. Jeg ser de nakne, skitne barna hver dag  i landsbyen. Jeg har sett barn som har dødd bare timer etter ankomst på sykehuset, fordi familien av økonomiske og praktiske grunner ikke har søkt hjelp tidligere», skrev Michalsen.

Før borgerkrigen var Masanga Hospital det største sykehuset i den nordlige delen av landet. Etter krigen var sykehuset forlatt og ødelagt, og i 2007 startet en dansk forening, Masangas venner, gjennopbygning av sykehuset.

«Masanga er en sammenslutning av frivillig som jobber for at fattige i Sierra Leone skal få helsehjelp, utdannelse og jobb», skriver organisasjon på deres nettsted.

- Utfordrende og trist

Sammen med en dansk medisinstudent hadde Michalsen ansvar for en liten avdeling som behandlet under- og feilernærte barn.

«Det er utfordrende og til tider trist. Som da Aminata på to år døde av alvorlig malaria», skrev Andøya-jenta.

Men rett før den norske kvinnen skulle dra hjem skrev om et vennlig, smilende og utrolig gjestfritt folk, som hun hadde lært seg å bli glad i.

«Mennesker som kan tilgi og gå videre. Mennesker som hjelper hverandre og deler det lille de har. Mennesker med pågangsmot og livsglede. Vi har mye å læret bort, vi hvite. Eller «O Porto» som barn roper etter oss. Men vi har også så uendelig mye å lære selv. Og det håper jeg at jeg gjør», skrev Michalsen i Andøyposten.

Seks dager før hun skulle reise tilbake til Norge, skrev hun på sin egen blogg: «Jeg gleder meg mer og mer til å komme hjem, til å se familie og venner igjen, til å ta en varm dusj, til mammas mat, fars brød, osv., osv. Men jeg kommer virkelig til å savne folkene og hverdagen her i Masanga. Det har vært lærerikt, utfordrende, spennende, rørende, tankevekkende og utrolig morsomt. Masanga har innfridd alle forventninger og så mye mye mer».

(Dagbladet): Det er den norske legen Silje Lehne Michaelsen (30) som nå er friskmeldt for ebolasmitten hun pådro seg på jobb i Sierra Leone for Leger Uten Grenser.

- Det har vært noen spesielle to uker for oss, sa Ullevål-lege Dag Kvale da han bekreftet på en pressekonferanse som startet klokka 17 at hun er utskrevet.

- Hun vil ikke få tilbakefall. Det er vi 100 prosent sikre på, sa Kvale.

Silje Lehne Michaelsen fortalte på pressekonferansen at hun følte seg uvel og hadde feber da hun kom hjem fra jobb lørdag 4. oktober. Hun tok først en malariatest og en blodprøve. Dagen etter ble det konstatert ebolasmitte.

Også pasientens far Bård Borch Michalsen er til stede på pressekonferansen i dag.

Den norske kvinnen nå vært til behandling for ebola-smitte på Ullevål i 13 døgn.

Det var 5. oktober det ble konstatert at kvinnen var blitt smittet av det dødelige viruset under oppdrag for Leger uten grenser i det vestafrikanske landet Sierra Leone.

To dager etter ble hun fløyet til Norge med et spesialinnredet fly, og har siden blitt behandlet i smitteisolat av ialt 23 sykepleiere og to leger i døgnturnus.

Ullevål sykehus opplyste forrige mandag at tilstanden hennes var stabil, og at det var tegn til bedring.

Dag Kvale, som leder infeksjonsmedisinsk avdeling der kvinnen er innlagt, sa da at det er ekstremt sjeldent med tilbakefall på dette stadiet.

Smittet i pasientmottak

Den norske kvinnen er en av fire helsearbeidere ved et behandlingssenter i Bo i Sierra Leone er blitt smittet av ebola i samme tidsrom.

Etter å ha etterforsket smittesituasjonen, konkluderte Leger Uten Grenser før helgen med at de fire trolig ble smittet i pasientmottaket ved senteret 25. og 26. september.

Da jobbet de fire sammen der. To av dem er døde, begge lokale helsearbeidere.