bilindustrien

(Dagbladet): Den 12. september dro den 28-årige finanskvinnen Rachel Laugtug Olsen fra Stjørdal til Sierra Leone. Hun skal være administrativ leder for ebolaklinikken som Leger Uten Grenser driver i byen Bo i seks uker. Stemningen i byen er trykket: Folk er redde for å bli smittet, og stadig flere har slektninger som er syke eller døde av ebola.

- Vi har jo akseptert en viss risiko når vi jobber for Leger Uten Grenser. Jeg har tidligere jobbet i krig og konflikt, hvor det kan være enkelthendelser som er litt skremmende. Her er det mer den underliggende frykten for å bli smittet, selv om man følger alle prosedyrer og alle anbefalinger, sier Olsen.

Isolert hverdag

Som administrativ leder beveger Olsen seg ikke i de såkalte høyrisiko-områdene på mottaket. Men arbeidsdagen er likevel helt annerledes enn på andre krig- og kriseoppdrag. Alle feltarbeiderne visste at sjansen for å bli smittet var tilstede.

- Den dagen du har litt forkjølelse, blir du jo redd, men så tror jeg du blir mer redd for de rundt deg og for de som bryr seg om deg, enn for deg sjøl. Jeg jobbet 16 timers arbeidsdager, uten fridager. Jeg hadde en jobb som er mye foran datamaskinen. Hvis du klør på øyet, er det veldig fristende å klø, og i et uoppmerksomt øyeblikk kan du gjøre noe sånt, sier Olsen.

Men på ebola-oppdrag må alle være ekstremt forsiktige. Ikke noe kan deles.

- Vi holder god avstand fra hverandre og det er ikke kroppskontakt. Ingen som skjærer opp mat, vi deler ikke vannglass og er isolert fra hverandre. Jeg hadde eget soverom og eget bad.

Surrealistisk beskjed

For nesten to uker siden kom beskjeden alle fryktet som mest: Fire av helsearbeiderne på Leger Uten Grensers mottak var blitt syke. Testene viste at de alle var smittet av ebola. En av dem var kvinnen som nå ligger på isolat ved Ullevål universitetssykehus.
 
- Under omstendighetene måtte vi jo ta en avgjørelse om hvem som skulle gi henne beskjd, og det å få lov til å snakke norsk i en sånn situasjon, var jo viktig. Jeg hadde også med en norsk psykolog. Vi har jo litt støtteapparat i sånne situasjoner, sier Olsen og fortsetter:

- Det er klart at det var vanskelig og surrealistisk. Vi var jo overrasket over at det i det hele tatt har skjedd, og det var hjerteskjærende at det har gått sånn. Men – problemet er jo så mye større enn det enkelttilfellet vi har her nå. Vi har behandlet 4500 pasienter, og antallet nye ebolapasienter øker for hver dag.

Ikke glem Vest-Afrika

Olsen håper og tror at hennes kollega blir frisk. Hun er en av dem som har vært og besøkt den ebola-smittede kvinnen på Ullevål.

- Det var veldig godt for min del. Det var godt å få lov til å gjøre noe, og å føle at kan være en liten støtte. At vi kan snakke om det vi har opplevd sammen, som hun kanskje ikke har mulighet til å snakke med folk her hjemme om, sier Olsen.

- Blir hun frisk? Lurer Dagbladet.

- Jeg håper jo det. Det finnes ikke noe annet alternativ, tenker jeg, sier Olsen.

28-åringen understreker at det som er viktig nå, både for henne og kollegaen, er at fokuset rettes utover: Mot ebola-katastrofen i Vest-Afrika.

- Det er jo kjempetrist, og en utrolig vanskelig situasjon. Vi har jo ikke bare de som er smittet av ebola. Du har også alle dem som ikke oppsøker helsehjelp i frykt av ebola: Gravide kvinner som ikke får sikker fødsel, folk som dør av malaria.. Det handler om et helsesystem som ikke fungerer.

Enorm påkjenning

Sjøl dro Olsen hjem fra Sierra Leona en uke før tida. Det var ingen lett avgjørelse.

– Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg dro. Man føler virkelig et behov for å være tilstede for og hjelpe. Å dra hjem til komfort og hjemmeliv, det er ganske luksuriøst i forskjellig, og føltes ikke bra, sier hun.

Men ønsket om å møte kollegaen, og påkjenningene hennes oppdrag i Sierra Leone ga familien hennes hjemme, gjorde at Olsen dro hjem.

- Det ble veldig vanskelig for familien min, og det var kjempegodt å komme hjem. Spesielt for dem. At de slapp å tenke at jeg kunne bli smittet hver gang de så en avis. For min del og for Leger Uten Grenser, er det viktig å ta vare på familien. Jeg er i en litt spesiell situasjon. Jeg mistet broren min for seks år siden, og det gir litt ekstra angst rundt det: I å miste enda et barn, sier hun.

To døde i Bo

I tillegg til den norske helsearbeideren, ble tre andre helsearbeidere på klinikken smittet av ebola. To av dem er nå døde. En annen er i stabil helsetilstand, ifølge Olsen.

- Jeg venter like spent på den rapporten som dere, og jeg er overrasket over at det har skjedd fordi vi har så strenge rutiner. Samtidig vet vi også at det er umulig å kvitte seg med all risiko, sier hun.

Klinikken i Bo tar ikke i mot nye pasienter før etterforskningen er ferdig, men har fortsatt pasienter inne, som Leger Uten Grenser behandler som normalt.

Olsen vil tilbake for å jobbe i områder som er rammet av ebola etter hvert. Hva får egentlig helsearbeidere til å reise til slike områder?

- Det er jo kjempekritisk. For min del føltes det som at det var noe jeg måtte gjøre. At det var uansvarlig som organisasjon å ikke være tilstede. Og som medmenneske. Den eneste måten vi kan hjelpe til på, er jo å dra dit, sier Olsen.

Trengte mer enn finans

Sjøl har hun finansutdannelse. Men hun følte seg aldri helt hjemme i finansverdenen.

– Jeg liker å stå overfor problemstillinger som er ganske store. Jeg motiveres av mye ansvar og ganske varierte arbeidsoppgaver, og det har jeg ikke opplevd å fått tildelt utenfor Leger Uten Grenser, sier hun.

Det var godt å komme hjem.

– Det er godt å få dusjen sin, senga si og den gode maten som man kan lage sjøl. Frukt. Grønnsaker. Og å gi folk en klem. Det er viktig og det savner man, sier hun, og har følgende melding til nordmenn flest:

- Ikke ha fokus på det ene tilfellet som er her, men på de utrolig mange som er rammet av ebola der nede. Hjelpen trengs der, og det er helt nødvendig at folk drar for å hjelpe. Vi er jo så priviligert her i Norge: Vi har et helsesystem som fungerer så bra, og urettferdigheten i det hele er stor, sier hun.

(Dagbladet): Etter at en Oslo-mann i 40-åra kom over sin stjålne sykkel på Finn.no, gikk politiet til aksjon og beslagla i alt 14 sykler, melder Oslo politidistrikt på Twitter.

- Vi ble i ettermiddag kontaktet av en mann som meldte sykkelen sin stjålet. Han hadde imidlertid kommet over sykkelen i en annonse på Finn, og avtalt sted for et møte med selger. Vi sendte flere patruljer til stedet og fikk kontroll på to menn. De ledet oss til en adresse i området ved Hallagerbakken (sør i Oslo) der til sammen 14 sykler ble funnet, forklarer operasjonsleder Tor Jøkling til Dagbladet.

Blant de 14 syklene var melders stjålne sykkel, og politiet mistenker at de resterende 13 også er tyvegods. En av mennene politiet fikk kontroll på, ble pågrepet, mens den andre ble dimittert.

- Det er en mann i 30-åra. Han vil bli avhørt så fort som mulig. Syklene blir fraktet til Manglerud politistasjon og registrert, og vi oppfordrer folk som har fått syklene sine stjålet, til å anmelde tyveriene. Slik kan vi få klarhet i hvilke sykler som tilhører hvem, sier Jøkling.

Han opplyser at den pågrepne mannen har ytterligere tre sykler liggende til salgs på Finn. Politiet mistenker at også disse er stjålet.

Jøkling sier liknende tilfeller – der folk har kommet over gjenstander stjålet fra dem på Finn eller andre annonsesteder – ikke er helt uvanlig.

- Men det er desto mer moro når det klaffer slik det gjorde i dag, konstaterer operasjonslederen.

En lastebil og en motorsykkel kolliderte i ettermiddag på E39 i Brusdalen mellom Ålesund og Skodje.

Sunnmøre Politidistrikt meldte først om ulykke klokka 16, og beskrev den som alvorlig.

Senere ble det gjort klart at føreren av motorsykkelen mistet livet etter sammenstøtet.

Ulykka skjedde i Skodje kommune like over kommunegransa fra Ålesund.

Området ulykka skjedde, er nå sperret av.

Dagbladet.no kommer tilbake med mer.

(procycling.no): I én time og tre kvarter svarte Thor Hushovd på spørsmål i forbindelse med lanseringen av selvbiografien «Thor».

Svært mange av spørsmålene dreide seg om at han gikk med kjennskap til Lance Armstrongs dopingbruk i flere år, inntil han bestemte seg for å skrive bok.

• Les også: - Jeg hadde gjort det samme igjen

Under seansen bekreftet han også på spørsmål fra procycling.no om han ble kalt inn til Antidoping Norges (ADN) intervjuprosjekt om doping i sykkelsporten.

- Og da synes du ikke det var relevant å fortelle det du visste om Lance Armstrong?

- Det hadde ikke brydd meg. Jeg kunne gjerne ha sagt det. Det skulle ikke komme ut, så jeg hadde ingen problemer med å si det. For å være ærlig så vet jeg ikke om jeg sa det eller ikke. Jeg husker ikke, for jeg satt og snakket med ham (intervjueren fra Antidoping Norge, vår anm.) i halvannen til to timer, fortalte Hushovd til procycling.no.

Tror ikke han nevnte noe om Lance

Også samtalene med forfatter Jostein Ravnåsen var intense på dette punktet.

Hushovd visste at han satt på sprengstoff, men valgte å holde munnen lukket.

Nå også i møte med norske antidopingmyndigheter, høsten 2013:

- Det går bare på det Lance fortalte meg. Jeg vet at det er en stor sak, men om Antidoping Norge visste det eller ikke. Jeg skjønner ikke hvor de skulle med det hen. Jeg var åpen og ærlig til ADN. Jeg gikk dit i den tro at jeg skulle si alt jeg vet, og det gjorde jeg. Intensjonen var å dra dit for å hjelpe dem, og kunne jeg gjøre det på noen som helst måte, så ville jeg det.

- Men du tror ikke du sa noe om Lance?

- De stilte meg en drøss spørsmål, så nei da gjorde jeg ikke det. De var vel ikke inne på de spørsmålene, de hadde en slags mal de gikk etter.

Skuffet av Hushovd

Antidoping Norge skriver i sluttrapporten etter prosjektet at det de «har et inntrykk av at flere intervjuobjekter vet mer enn de forteller angående syklister og potensielle brudd på dopingbestemmelsene».

I konklusjonen heter det også at:

«I den grad det enkelte intervjuobjektet eventuelt hadde informasjon av betydning for vurdering av om det skal etableres sak mot enkeltutøvere, ville ikke dette vært omtalt i denne rapporten, men som en egen sak som ville blitt forelagt påtalenemden. Det har ikke fremkommet slik informasjon».

Noe som betyr at informasjonen om Armstrong aldri kom fram under samtalene.

I onsdagens utgave av Dagbladet uttrykte Anders Solheim i ADN skuffelse over at informasjonen ikke ble delt med dem:

• Les også: Antidoping Norge skuffet over Hushovd-avsløring

- Det er bra at han forteller om det nå. Den gangen var det et helt annet klima for å fortelle om det. Jeg mener likevel at han burde ha sagt ifra, slik at det var mulig å gjøre noe. Noen må snakke for at arbeidet skal bli tatt videre.

Lovet deltakerne full fortrolighet

I etterkant av torsdagens seanse bekrefter Solheim overfor procycling.no at Hushovd stilte opp i det frivillige intervjuprosjektet:

- Jeg kan bekrefte Thor Hushovds informasjon om at han har vært inne til en samtale hos oss, men jeg kan ikke gå inn på hva han har sagt eller ikke har sagt, sier Solheim til procycling.no.
 
- Så du kan ikke bekrefte om han delte informasjonen han satt på om Lance Armstrong i løpet av samtalen?
 
- Jeg vil ikke gå inn på innholdet i intervjuene som ble gjennomført i forbindelse med sykkelprosjektet. Deltakerne ble lovet en samtale i full fortrolighet.

- Glad for at Lance ble tatt

Hushovd tegnet torsdag et bilde av at det ikke var hans ansvar å rydde opp i dopingproblematikken i sykkelsporten.

- I 2011 var jeg inne i min beste sesong som syklist, og jeg hadde sikret meg verdensmestertrøyen. Det er ikke min jobb (å avsløre slike ting, vår anm.). Jeg kunne kanskje ha sagt til Antidoping Norge, eller noen andre, at han gjorde det, for det ble jobbet ganske mye med på den tiden. Men om det hadde skjedd igjen, tror jeg at jeg hadde gjort det samme. Jeg skal sykle og gjøre det bra, så får andre finne ut hvem som har dopet seg eller ikke. Hvorfor Antidoping Norge ikke klarer å ta de som jukser, det synes jeg er kritikkverdig, sier Hushovd.

36-åringen peker blant annet på det omfattende jukset i US Postal, der også Steffen Kjærgaard viste seg å være involvert.

Men mener også langt flere juksemakere aldri skulle ha sluppet unne antidopingjegernes klør.

- Av alle som har stått fram i senere tid, har de ikke klart å ta noen av dem. En må huske på at ingen av dem, om det er Armstrong, Kjærgaard eller andre, er blitt tatt for doping. De har innrømmet det fordi det har brent under bena deres. I ettertid har de sagt hva det tok, hvor mye de tok og at de ikke var redde engang. Det synes jeg er skremmende, og da fortjener de at det blir stilt kritiske spørsmål rundt det.

Solheim er enig med Hushovd i at antidopingmyndighetene gjerne skulle fakket flere juksemakere på sin vei.
 
- Det er på det rene at testmetodene ikke har vært tilstrekkelige nok til å avdekke alle former for doping. Vi ser at utøvere har benyttet seg stoffer og doseringer tilpasset testmetodene, slik at de ikke kom til å bli tatt. Det har vært en kultur i sykkelsporten der det handler mer om ikke å bli tatt, enn hvorvidt stoffene er ulovlige å bruke eller ikke.

- Glad Armstrong ble tatt

Det kan imidlertid oppfattes som et paradoks at Hushovd selv valgte å tie, mens det amerikanske antidopingbyrået (USADA) fikk Armstrong domfelt etter en serie vitnesbyrd fra tidligere og aktive ryttere i hovedfeltet.

- Er du glad for at Lance ble tatt? ble Hushovd spurt om på pressekonferansen.

- Ja, det er jeg. Så stort som apparat hva rundt dem og hvor korrupt det var, så synes jeg det var bra at det kom til overflaten.

- Hadde de blitt tatt om andre ryttere ikke hadde fortalt det de visste?

- Nei, det kan du så si, men ballen begynte å rulle og så fikk folk nøstet nok opp til det at han ble tatt.

- Avgjørende at folk snakker

Konferert med Hushovds svar på spørsmålene, presiserer Solheim viktigheten av at utøvere kommer til dem med informasjon de kommer over i det internasjonale sykkelmiljøet.

- Det er helt avgjørende at de snakker. Hvis ingen gjør det vil heller ikke korthuset rase og sannheten komme for en dag om hva som egentlig har foregått. 

 - En annen måte, som vi også har benyttet oss av, er å fryse ned prøver og reanalysere prøvene med nye analysemetoder innenfor åtte år (foreldelsesfristen for brudd på antidopingreglementet, vår anm.). Det er også en metode som har sine begrensninger, og for oss er det bedre alt folk forteller det de vet.

FJÆRLAND (Dagbladet): – Først sa jeg nei fordi jeg syntes boka var for tung, jeg hadde sett for meg at min regidebut skulle være en litt lettere film. Men så klarte jeg ikke å slippe historien, sier regidebutant Kjersti G. Steinsbø, som også har skrevet manus til sin første film «Dukken i taket», fritt etter Ingvar Ambjørnsens roman.

Sammen med et norsk-tysk-kanadisk filmteam er hun inne i den siste innspillingsuka på Mundal Hotel i vestlandsbygda Fjærland. Her steiler fjellene over en blågrønn fjord, og fra hotellets glassveranda ser man rett mot Jostedalsbreen.

Tine-reklame

- Jeg ble starstruck av naturen da vi kom hit, det var helt perfekt! De første ukene var det nydelig vær, og nesten for vakkert – vi følte vi jobbet med en Tine-reklame, sier regissøren og ler.

Så kom tåka og gråværet – og den rette stemninga for filmen. Ambjørnsens har selv beskrevet «Dukken i taket» som sin mørkeste roman. Historien handler om Rebekka som reiser rett fra sin søsters begravelse til ei lita bygd på Vestlandet. Her flytter hun inn på det lokale hotellet for å hevne seg på søsterens voldtektsmann Morten Holand, som driver familiehotellet. Rebekka infiltrerer Mortens venner og familie i bygda, mens hun i all hemmelighet planlegger å knuse både han og hans tilsynelatende perfekte liv.

Ambivalent

- Da Kjersti spurte om jeg kunne tenke meg rollen ble jeg veldig ambivalent – det er jo en veldig utfordrende oppgave. Samtidig ropte hele meg «ja, fy faen, denne rollen vil jeg ha!» Det er en utrolig stor tillitserklæring – og jeg vekslet mellom stolthet og akutt krisemodus, sier Siren Jørgensen, som også er filmdebutant.

- Og for en rolle! Jeg klyper meg i armen hele tida. I utgangspunktet var jeg litt usikker på hvordan jeg skulle skape en slik karakter, men lette i meg selv for å finne en resonans der. Hva hadde jeg gjort om noe hadde skjedd med meg eller noen jeg er glad i? Denne hevntanken tror jeg vi alle har lekt med, sier hun.

I utgangspunktet hadde Steinsbø ingen spesielle skuespillere i tankene, hun ville bli kjent med karakteren Rebekka først. Men hun har fulgt Siren Jørgensens teaterkarriere i mange år, og plutselig en kveld føltes valget opplagt.

- Siren sto i skyggen i døra, hun var kortklipt og våt, og kom rett fra «Mor Courage» på teateret. Og der, der var Rebekka, sier Steinsbø.

Spilte i «Nokas»

Frode Winther, som spilte Kjell Alrich Schumann i Erik Skjoldbjærgs film «Nokas», spiller hotelleier Morten Holand i «Dukken i taket».

- Jeg møtte først Kjersti tilfeldig, og hun fortalte at hun hadde tenkt på meg for en rolle i filmen. Jeg fikk se manus på et tidlig stadium, og kicket skikkelig på rollen. Etter flere runder med møter og prøvefilminger ble rollen min. Morten er en kompleks og interessant karakter, han lever tilsynelatende det perfekte liv, og er bygdas store sønn. Han har sannsynligvis en utviklingsforstyrrelse som gjør at han tar en del gale valg i livet, sier Winther, som blant annet snakket mye med en psykolog for å skape rollefiguren.

- Vi snakket om at det er mulig å ha empati og prøve å gjøre ting riktig samtidig som man handler helt uakseptabelt, og jeg har prøvd å unngå klisjeene om en «bad guy», og å gjøre ham tilsynelatende normal og lett å like utad, forklarer Winther.

Winther og Jørgensen har vært kolleger på Den Nationale Scene i Bergen i ni år, og spilt mange store roller mot hverandre på scenen, blant annet Thorvald og Nora i «Et dukkehjem».

- Både Frode og Siren har den egenskapen at de kjapt kan svitsje fra å være varme og milde til å bli iskalde. Jeg er overrasket over at de ikke er brukt mer på film, sier regissøren, som synes det er utrolig viktig å også få fram nye skuespillere her i landet.

- Jeg tror det kan være en fordel for seerne at de ikke har sett skuespillerne så mange andre steder, da sitter de ikke med andre rollefigurer i hodet, sier Kjersti G. Steinsbø.