Mer fra Dagbladet Meninger:
Ofte er det slik at jo yngre jenta er, desto mer sexy er hun
Om å være ung jente og skrive i 2014.
- Moral først, bunnlinje rett etterpå
Det må lønne seg å ta samfunnsansvar.
. – Jeg vil gjøre det ingen har greid i moderne tid, jeg vil seile motsatt vei av Heyerdahl
I dag, hundre år etter at Thor Heyerdahl ble født, lanseres ekspedisjonen Rahiti. Jeg vil gjøre det ingen har greid i moderne tid. Jeg vil seile tilbake, andre veien. Jeg vil seile fra Påskeøya til Sør-Amerika.
Hauk over due
I møtet med internasjonale trusler likner USAs president Barack Obama stadig mer på forgjengeren George W. Bush.
2014 har vært rumpas år
Kommentar
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
I august i fjor, da boken min «Ung jente, voksen mann» hadde kommet ut, skapte de gode anmeldelsene reaksjoner blant folk. I kommentarfeltet under anmeldelsen av boken i Dagbladet kommenterte en anonym bruker følgende: «Trenger vi flere positive omtaler som hjelper på samvittigheten til pedofile? Som er med og rettferdiggjør overgrep? Boikott alle bøker som forherliger overgrep mot barn!»
Jeg har, fra perioden etter boken kom ut og frem til nÃ¥, vært bekymret for at flere har fÃ¥tt det inntrykket at boken min var og er en slags gavepakke til menn som er ute etter ansvarsfraskrivelse. Det er jo ikke slik jeg har skrevet den.Â
«Ung jente, voksen mann» er en ubehagelig bok, men en viktig bok, synes jeg. Det sier jeg på bakgrunn av hvilke reaksjoner den har vært i stand til å vekke. Selv synes jeg de mest interessante verkene, enten det er litteratur, film eller annen kunst, er de som kan betraktes som moralsk tvetydige. Slik kunst kan få oss til å tenke nytt, utvide våre holdninger og synspunkter.
Men det er noe vi må snakke om. I dag foregår det en enorm erotisering av unge jenter. Ofte er det slik at jo yngre jenta er, desto mer sexy er hun. Når mediene, reklamene eller menn ser på den unge jenta som primært et begjærsobjekt, gjør det noe med hennes blikk på seg selv. Denne oppfattelsen av skjønnhet, av verdi, er ganske trang — de færreste finner seg til rette i den. Det å være seksuelt tiltrekkende er blitt den eneste arenaen unge jenter tror de kan hevde seg i. Vi legger ut bilder av oss selv på sosiale medier, i bikini, i treningstøy eller i undertøy. Det er i dette øyeblikket, når bildet legges ut, det oppstår noe interessant: Samtidig som man ønsker å vise seg frem og søke bekreftelse fra det ytre blikket, kjenner man kanskje en avsky for sin egen lyst. Ofte tenker jeg at kvinner i min, vår, generasjon, opplever en viss ambivalens i forhold til det seksuelle.
På den ene siden har man det lystfylte i å skulle imøtekomme mannen og hans begjær som en umyndig Lolita-figur, samtidig som det forventes at man skal være en sterk, seksuelt handlende kvinne. Vi ønsker å reprodusere det stereotypiske bildet av oss selv, samtidig som vi vemmes. Vi er vokst opp med porno- og reklameindustriens bruk, eller misbruk, av unge jenter, men også med ideen om at menn og kvinner er seksuelt likestilte. Det er i dette trange rommet at skyldfølelsen fødes, som nå har vokst seg til dobbel størrelse: Både for lysten man føler, men også for ikke å leve opp til det potente kvinneidealet. Det kan være en tung oppgave, det å skulle forvalte sin egen seksualitet til det beste for seg selv og andre, enten når man innleder et forhold til noen, eller i form av hva slags signaler man sender ut til sine venner og sin familie.
Som de fleste vet kan denne ambivalensen, eller usikkerheten, føre til alvorlige lidelser, som depresjoner og spiseforstyrrelser. Diagnosene er spesielt utbredt blant unge jenter. Disse sykdommene er noe jeg selv har hatt lang erfaring med. Min erfaring er at et anorektisk liv er et snevert liv. Sult krymper deg, ikke bare fysisk, men som et menneske med tanker i og om verden, og alt hva det bør føre med seg. Jeg har vært redd for mine egne overgrep. Så meningsløst ser det ut: Jeg har veid salatblader før jeg har turt å spise dem. Jeg har trent mekanisk flere ganger om dagen. Ofte har jeg tenkt at hadde jeg ikke vært så redd for kalorier, ville jeg vært alkoholiker. Jeg har hatt angst for fett, både i matvarer og kremer og såper, for at det skulle smelte inn og ta plass i kroppen. Jeg har kjent ribbeina mot fjærene i madrassen, ikke fått sove. Allikevel har jeg vært redd for at disse harde konturene, hoftebeina og ribbeina og ryggraden, skulle forsvinne. Som om jeg mistet noe da.
 Jeg har glemt veien hjem til meg selv. Jeg har ikke vært i stand til å ha intime forhold til noen, selv ikke til min egen familie. Jeg har vært alene i ukevis av gangen. Allikevel er det mange som er langt sykere, og tynnere, enn hva jeg har vært. Psykiater Finn Skårderud skrev i Aftenposten i desember i fjor at kroppen er blitt den nye sjelen. Han har rett. Føl avsky for dette. Vi må bli sinte, bruke tiden vår riktig. Huske at kvinnekroppen stadig må vinnes tilbake.
Heldigvis er det ting man kan gjøre. Heldigvis finnes litteraturen. Det var mange som lurte på, da boken min endelig kom ut, om jeg hadde skrevet om meg selv, mine erfaringer. Det eneste jeg vil si, om det, om litteratur, er dette: Det er ikke uvesentlig at man har en kropp. Et liv utenfor det som skrives. Bruk det! Litteraturen er spesielt egnet for slik utforskning, ettersom den kan se med et blikk som ikke reduserer. Istedenfor å ta fatt det politiske språket, som i motsetning til det litterære, er forpliktet til å gi svar, vil unge jenter i min generasjon ha mye å tjene på å finne et språk for sitt raseri, sin frustrasjon. Bare det litterære språket kan undersøke fremfor å dosere, beskrive uten å ødelegge. Derfor er litteraturen så viktig for mennesker, og nettopp derfor bør flere unge jenter skrive.
Denne teksten ble først publisert på forfatterens blogg i dag.