bilindustrien

(Dagbladet): De myteomspunnede og mystiske svarte hullene som beskrives som inngangen til det virkelige ukjente i verdensrommet, eksisterer ikke.

I alle fall ifølge fysikkprofessor Laura Mersini-Houghton ved et universitet i Nord Carolina i USA. Les rapporten hennes her.

Hullene, som er så svarte som svart kan bli, mystifiseres ofte gjennom filmindustrien, gjerne som inngangen til en annen tid eller et parallelt univers. I sci-fi-serien Star Trek er det relativt hyppig brukt og i den siste Thor-filmen, The Dark world figurerer det et våpen som produserer små svarte hull som varer en liten stund og som suger til seg alt i nærheten. For å nevne et par svarte hull-eksempler. Sistnevnte ble for øvrig belønnet med terningkast tre av Dagbladets anmelder.

Mersini-Houghton har studert to motstridende teorier og mener å ha bevist matematisk at svarte hull aldri kan oppstå, melder phys.org.

Fenomenet, som da muligens ikke er noe fenomen, har vært forsket på i over 50 år. Man har tidligere trodd at sorte hull har oppstått når en massiv stjerne har kollapset/krympet inn av sin egen gravitasjonskraft og at kreftene er så sterke at ingenting kan komme ut, ikke en gang lys.

Personligheter som Albert Einstein og Stephen Hawking har forsøkt å forklare oppstandelsen av sorte hull på hver sine måter. «Hawking-stråling» er teorien fra 1974 om at sorte hull avgir stråling.

Mersini-Houghton er, i likhet med Hawking, enig i at stjerner kollapser av sin egen gravitasjon og at de produserer stråling, men fysikkprofessoren mener å ha bevis for at det ikke ender i et svart hull. Hun mener at stjernen avgir masse under prosessen, så mye at den ikke har tettheten til å bli et svart hull, skriver phys.org.

Hun har derfor konkludert: svarte hull eksisterer ikke.

Her hele rapporten til Laura Mersini-Houghton.

(Dagbladet): Kampfly fra USA og arabiske samarbeidsland er i ferd med å angripe IS-kontrollerte oljefelt i Syria, opplyser amerikanske myndigheter, melder NTB via nyhetsbyråene AFP og Reuters.

Ekstremistgruppa Den islamske staten (IS) har store inntekter fra oljefeltene den kontrollerer og bruker også oljen til å holde i gang sin egen krigsmaskin.

- Disse operasjonene pågår, så vi vil ikke gi nærmere detaljer på dette tidspunktet. Det vil vi gjøre senere, sier kontreadmiral John Kirby i USAs forsvarsdepartement Pentagon.

AFP melder at kveldens angrep foregår ikke langt fra byene Al-Omar and Deir ez-Zo i Syria.

Å angripe IS-kontrollerte oljefelt er trolig et forsøk på å skade en av de viktigste inntektskildene til terrororganisasjonen, melder CNN.

Angrepene startet parallelt med at FNs sikkerhetsråd enstemmig vedtok resolusjonen om tiltak for å stanse flommen av fremmedkrigere til Midtøsten, melder NTB.

Blant grepene er skjerpet grensekontroll og internasjonalt samarbeid. USAs president Barack Obama ledet selv møtet der resolusjonen ble vedtatt i FN onsdag.

Framveksten av ekstremistgrupper som Den islamske staten (IS) og Nusrafronten, al-Qaidas syriske avlegger, er bakgrunnen for resolusjonen. Ifølge eksperter har omkring 12 000 krigere fra mer enn 70 nasjoner reist til Syria og Irak for å kjempe med disse gruppene.

Norge var blant landene som sto bak forslaget, sammen med blant andre USA.

- Vi mener at det som nå ligger i denne resolusjonen, er offensivt og bra. Fremmedkrigere er i ferd med å bli et svært stort problem, sier utenriksminister Børge Brende (H) til NTB.

Dagbladet kommer med mer.

En uke etter at IOS 8 ble lansert, kom den første oppdateringen til operativsystemet fra Apple, IOS 8.0.1.

Les også: Dette må du vite om IOS 8.

Oppdateringen var ment å skulle reparere en rekke små problemer – bugs. Men i stedet gikk oppdateringen løs på en del av telefonenes nøkkelfunksjoner.

Ett av problemene mange brukere meldte om, var at kontakten med mobilnettet ble mye dårligere. Folk som har innlogging på mobiltelefonen med Touch ID, meldte om at dette ikke fungerte.

Nå trekker Apple tilbake hele oppdateringen.

- Vi underøker hva som har skjedd. I mellomtiden trekker vi tilbake IOS 8.0.1-oppdaterinen, sier en talsman for Apple til John Paczkowski i Recode.

De som har rapportert om problemer etter opdateringen, melder at det står «no service» («ingen dekning») på displayet der dekningsgraden skal vises, ifølge The Verge. Å skru telefonen av og på, eller å skru av og på flymodus, hjelper ikke på problemet.

Oppdateringen slår uheldig ut på de nye Iphone-modellene, mens eldre modeller synes å håndtere oppdateringen uten problemer.

Les også: Test av de nye Iphone-modellene.

Manchester Citys Frank Lampard er i strålende form om dagen. Onsdag scoret 36-åringen to ganger da Sheffield Wednesday ble ekspedert ut av ligacupen med 7-0.

Midtbaneveteranen, som er på lån i den engelske storklubben fra New York City, berget søndag ett poeng for de lyseblå i storkampen mot gamleklubben Chelsea. Onsdag fulgte han opp i ligacupen.

Etter en målløs første omgang hjemme mot Sheffield Wednesday, serverte hjemmelaget et fyrverkeri av en innledning på den andre. Fire scoringer i løpet av 13 minutter, signert Lampard, Edin Dzeko, Jesus Navas og Yaya Touré, punkterte oppgjøret.

4-0-scoringen kom på straffespark etter at Wednesday hadde fått forsvarsspiller Kamil Zayatte utvist. Dzeko og innbytter Pozo ordnet ytterligere to City-mål før Lampard fikk æren av å runde av 7-0-seieren med sitt annet.

Manchester City mønstret et meget slagkraftig mannskap i onsdagens cupkamp. Betydelig mer reservepreget var Chelseas lag mot Bolton på Stamford Bridge, og José Mourinhos utvalgte måtte også slite atskillig mer for avansementet. Den franske 19-åringen Kurt Zouma sendte londonerne i ledelsen tidlig i kampen, men Matthew Mills utlignet like etter for gjestene.

Etter pause var hjemmelaget et strå hvassere enn Boltons langt mindre stjernetunge mannskap, og Oscars scoring ti minutter ut i annen omgang avgjorde kampen.

Slet lenge gjorde også Tottenham hjemme mot Nottingham Forest. Kampen sto og vippet på 1-1 inntil hjemmelagets Roberto Soldado fant veien til nettmaskene i det 83. spilleminutt. Harry Kane la på til 3-1 på tampen.

Soldado har slitt tungt etter at han kom til London-klubben i fjor sommer, og han har fått svært lite tillit på klubbens A-lag etter at Mauricio Pochettino overtok i sjefsstolen foran årets sesong. Sånn sett var nok onsdagens nettkjenning kjærkommen.

(NTB)

(Dagbladet): – Det var et utrolig grovt overgrep, med veldig brutal vold fra gjerningsmannens side. Nå frykter hun at andre kvinner kan bli utsatt for ham, sier Trine Rjukan til Dagbladet.

Politiet advarer

Rjukan er bistandsadvokat for kvinnen i 50-åra som natt til i går ble voldtatt i en bakgård på Grønland i Oslo. Politiet gikk i dag til det uvanlige skritt å advare spesielt mot mannen, som de anser som ustabil. Årsaken er at han svært brått skiftet fra å være et hyggelig følge for kvinnen, til å mishandle henne på det groveste, ifølge hennes forklaring.

- Måten han har oppført seg på, og den grove voldsbruken, som kom fra intet, er årsaken til at vi ønsker å si ifra, sier Kari-Janne Lid, leder for Oslo politidistrikts avsnitt for seksualforbrytelser, til Dagbladet.

- Det kom som lyn fra klar himmel, og helt overraskende på henne, slik at hun ikke rakk å reagere, sier bistandsadvokat Rjukan.

Voldtektsofferet klarte å varsle en beboer i nabolaget, som i sin tur varslet politiet og AMK. Kvinnen var i hele går på voldtektsmottaket, og får fremdeles oppfølging av helsepersonell. Rjukan har hatt samtaler med henne og bistått under politiavhør.

- Hun er sterkt preget og medtatt, sier advokaten.

Søker vitner

Politiet etterlyser mannen, og gir følgende signalement: Han er i alderen 30-35 år, tettbygd, med mørkt hår og mørk hud. Han snakket engelsk og et annet språk kvinnen ikke gjenkjente. I tillegg til å ha voldtatt kvinnen ranet han henne også, har hun fortalt.

Voldtekten skjedde i en større bakgård midt på Grønland, i tidsrommet fra 02.00 til 03.45. Bakgården deles av adressene Grønland 12 og Breigata 3, 5 og 7, og har direkte atkomst fra McDonald’s. Det ligger også en rekke leiligheter rundt plassen.

Oslo politidistrikt ønsker at folk som kan ha sett eller hørt noe av relevans for saken, tar kontakt. De kan ringe nummer 22 66 94 30.

I en måned har psykolog Ane Bjøru Fjeldsæter (31) fra Trondheim jobbet for Leger uten grenser i ebola-rammede Liberia.
Her er hennes sterke rapport fra sitt feltoppdrag i Monrovia hvor hun jobbet med mennesker preget av redsel, død og bunnløs sorg:

Det er en grense i Liberia som skiller de friske og privilegerte fra de som er syk å trenger hjelp. Den grensen måtte jeg krysse.

Liberia er delt av et oransje dobbeltgjerde. Vi satte det opp for å holde sykdommen på avstand. Vi satte det opp for å skille oss fra de syke. Vi satte det opp for å føle oss mindre dødelige. Vi satte opp med det edle formål å gi pleie over sperringene.

Patrick er på innsiden, jeg er på utsiden.

Jeg ser ham hver dag, og vi smiler og vinker til hverandre. Patrick er bare et barn, men han henger sammen med menn som er fem ganger så gamle, som om han prøver å veie opp for det faktum at han er altfor ung til å dø. De spiller dam og poker når de har krefter til det, og de hører BBC Africa på radioen jeg en dag tok med inn, iført romdrakten min.

Patrick har et sjenert, skjevt smil og et blåmerke nær høyre øye. Han har nettopp mistet moren sin, men faren er sammen med ham på dette grusomme stedet.

Hver dag sier jeg til meg selv: Ane, ikke mist hjertet ditt til dette barnet som ikke lenger hører hjemme blant de levende. Han er her en uke, så er han borte for alltid. Hvordan skal du gjøre jobben din når han er borte? Vet du ikke hva du står overfor her?

«Denne ebola-businessen», som de sier på radio. 90 prosents dødelighet. Folk på den siden av gjerdet kommer ikke tilbake til denne siden. Du vet at det er farlig å komme nær.

Hver dag forteller jeg meg selv dette, og jeg lytter aldri. Det er umulig å ikke se etter det skjeve smilet hans når jeg kommer på jobb om morgenen. Det er umulig å ikke legge merke til de små forskjellene i kreftene hans fra dag til dag. Jeg klarer ikke å stå imot å vinke til ham, eller å undersøke ansiktet eller journalen hans på jakt etter et tegn, noe som kan la meg håpe at han begynner å bli bedre. Noe som kan la meg håpe at vi en dag vil spille poker sammen, uten å måtte styre med masker, vernebriller og doble hansker.

Så kommer den forferdelige morgenen. Den jeg har prøvd å forberede meg på. Morgenen når Patrick ikke vinker lenger. Jeg ser over gjerdet at han ligger på en madrass i skyggen. Kammeratene hans går på tå hev rundt ham og ser bekymret ut. Jeg kommer meg i drakten. Jeg frykter det verste.

Jeg tar meg frem gjennom avdelingen. Faren hans forteller meg at Patrick har klagd over magesmerter hele natten. Patrick har tørre lepper, febrile og blanke øyne, og ingenting av sin vanlige energi. Han prøver å smile når han ser meg.

- Patrick, min venn, du ser ikke så bra ut. Det bekymrer meg å se deg slik. Er det noe jeg kan gjøre for deg?

Han ser opp, hvisker noe, og jeg lener meg nærmere i den klumpete romdrakten min. Hva var det han sa?

- Jeg sa: Kan du skaffe meg en sykkel?

Å Patrick, hvor skulle du ha syklet hen? Du elsket moren din og var nær henne da hun var syk. Nå er du omgitt av oransje gjerder, og du kommer aldri til å lære å sykle. Tror du at du bare er dårlig i magen? Fortalte ikke de eldre vennene dine deg om ebola? Eller skrudde de ned lyden da BBC Africa fortalte deg at du snart kommer til å drite ditt eget blod?

Jeg kommer meg ut. Jeg vil ikke begynne å gråte i vernebrillene. Jeg hater meg selv for å ha møtt denne ungen. Hvorfor holder jeg meg aldri hjemme?

Jeg tar fri resten av dagen. Jeg lover meg selv at jeg skal få meg en normal jobb.

Neste morgen er det noe som driver meg tilbake. Jeg vil være der for faren til Patrick, uansett hva han går gjennom. Han ser trøtt ut, men han smiler med det samme han ser meg over gjerdet. Og sammensunket i stolen ved siden av ham sender noen meg et skjevt, sjenert smil. Vi vinker.

Jeg kan se at Patrick ikke har krefter til å  komme seg opp fra stolen, så jeg tar på meg drakten og går inn. Selv om han bare ser en liten del av ansiktet mitt, kjenner han meg igjen:

- Jeg ser vennen min. Jeg ser ikke sykkelen min!

Jeg kan ikke si til ham at jeg ikke trodde han ville overleve natten. Jeg prøver å finne de rette ordene. Kan jeg si at jeg glemte det? Patrick ser strengt på meg.

- Damen glemmer, men det gjør ikke mannen!

Å Patrick, hvor plukker du opp disse greiene? Er det slikt snakk du hører fra kompisene dine? Lov meg at du en dag begynner å henge med unger på din egen alder.

Sist søndag ble Patrick skrevet ut sammen med faren sin. Begge så utslitte ut. Jeg kunne nesten ikke tro at Patrick var blitt frisk fra ebolaen før blåmerket ved øyet hans var borte. Han var blitt så mager at vi må binde opp buksene hans med hyssing.

Det er en forvirrende øvelse å bli skrevet ut fra senteret. I flere uker har folk vært redde for å komme nær deg, og plutselig vil de klemme deg og kysse deg. Det kan forfjamse enhver, selv en beleven ung mann som Patrick.

Når noen en sjelden gang blir friske, gir vi dem et diplom som bekrefter at de er negative. Patrick Poopel, stående her på min side av gjerdet, sjenert smil om munnen, eboladiplom i hånden, klar til å lære å sykle.

Du tror det kanskje ikke, Patrick, men dette er noe damen aldri vil glemme.

• Her kan du lese hennes gripende skildring av kampen mot ebola

Ane Bjøru Fjeldsæter har valgt å jobbe for Leger uten grenser (MSF) i noen av verdens mest kriserammede områder. Hun har jobbet ved en flyktningeleir i Sør-Sudan, i hardt ebola-rammede Kailahun i Sierra Leone og er nettopp kommet hjem fra en måneds opphold i Liberia.

- Det å jobbe med ebolaepedemien er både svært givende og krevende. I Liberia følte jeg det som å bli sluppet ned i en skogbrann med vannpistol. Epedemien har spredt seg i stort omfang, og det er en omfattende og desperat situasjon, sier Ane Bjøru Fjeldsæter.

Emosjonelt

Som psykolog beskriver hun oppholdet i de to afrikanske landene som svært spennende. Som privatperson har det vært en krevende og emosjonell reise.

- Jeg kan ikke gjøre jobben min uten å involvere meg følelsesmessig. Men man må avveie hvor mye man skal bli involvert for samtidig å komme tilbake med fornuften i behold. Det er en vanskelig avveiing – det er klart at jeg blir glad i mennesker som Patrick, sier Ane.

Hans historie er tilsynelatende en av solskinnshistorie som ikke ender med eboladøden, slik det har gjort for rundt 3000 andre mennesker. Men Ane mener at vi må se litt lengre enn bare overskriftene og tallene i rapportene.

- Å overleve ebola er ikke så rosenrødt som man skulle tro, det er kjipt å leve i ruinene. Det er ikke slik at noen dør og andre overlever og lever lykkelig alle sine dager. Patrick og faren overlevde, men de skal nå flytte tilbake til huset der moren til Patrick døde. De må nå gjennom en sorgprosess og på mange måter starte livet på nytt, sier Ane.

Panisk frykt

Gjennom sine opphold i Liberia og Sierra Leone har hun sett panisk frykt, sorg, desperasjon og enormt mye håp.

- Til syvende og sist har jeg sett mye håp og livsvilje. Det er svært viktige egenskaper for å overleve. Det har vært fantastisk å se så mye kjærlighet til andre mennesker og det er helt tydelig at folk bryr seg om hverandre. Vår viktigste oppgave har vært å hjelpe mennesker som har blitt isolert til å føle seg litt mindre alene, sier hun.

På det personlige plan har hun utfordret store deler av sitt eget følelsesregister.

- Jeg har fått en knekk hver gang jeg har reist ut. Jeg blir sinna på med selv og tenker hvorfor kan jeg ikke bare være hjemme, spise taco og se «Gullrekka» på NRK som alle andre mennesker? Jeg minner meg selv om ikke å miste hjertet til Liberia, eller unger som er i ferd med å dø, men så skjer det likevell. Hvorfor? Det er nok fordi man opplever små magiske øyeblikk som taco eller «Gullrekka» ikke kan måle seg med. Da føles det rett å være der, sier Ane Bjøru Fjeldsæter.