Mer fra Dagbladet Meninger:
Før Norge ble søkkrikt hadde vi råd til nullmoms på bøker. Må vi endre på det nå?
Før Norge ble søkkrikt hadde vi råd til å innføre nullmoms på bøker. Må vi endre på det nå?
Det svenske valget kan peke framover på hva Norge har i vente
Marie Simonsen kommenterer
Ladejarlens egoisme
I dag deler Odd Reitan ut en statue av seg selv til en leder han synes godt om. I bunn ligger en hyllest til uhemmet egoisme og den sterkestes rett.
Hvor arrogant går det an å bli?
Det er ikke «bare» å skifte jobb.
Reinfeldt forandrer Sverige mot et forskjellssamfunn
Ikke glem Norden, skriver LO-lederen og Ap-lederen.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
For tredje gang deler den selvtitulerte Colonialmajor Odd Reitan i dag ut prisen «Årets ladejarl», til en person som har utmerket seg innenfor «verdibasert arbeid og ledelse». Prisen, som helt sikkert vil gå til en person som fortjener en påskjønnelse, er ifølge Reitangruppen selv «motivert av selskapets visjon om å bli kjent som Skandinavias mest verdidrevne selskap.»
Når Rema-Reitan i dag deler ut en statue av seg selv (!) til en heldig prisvinner, er det på sin plass å også rette oppmerksomheten mot hva slags verdier Colonialmajoren selv står for.
I 2012 ga Reitan ut boka «Hvis jeg var president», der han beskriver hvordan hans egen franchisemodell bør brukes for å styre Norge. Ifølge Dagbladets anmelder Jon Rognlien, er Reitans samfunnssyn «fundamentalt autoritært». Ifølge Reitan er vi alle egoister. For ham er egoismen den viktigste drivkraften for handling. Reitan ønsker at Norge skal preges av en uhemmet egoisme, der vi skal unne de rike og mektige deres suksess, og beundre dem.
Ønsker om fordeling og demokratisering av arbeidslivet avfeies som misunnelse.
I boka setter Reitan opp ei liste over følgende åtte verdier som bør prege Norge, eller «risses inn i stein».
1. Vi skal ha frihet
2. Vi skal ha demokrati
3. Vi skal være snille egoister
4. Vi skal unne og beundre
5. Vi skal være Europas mest effektive land
6. Vi skal ha mest mulig egeninteresse
7. Vi skal gjøre ting enkelt og genialt
8. Vi skal ta personlig ansvar
Ideologisk er Reitans verdisyn et lite stykke til høyre for Ayn Rand, egoismens yppersteprestinne og Frp-toppenes yndlingsforfatter. Mens Rand mener vi alle drives av egoisme, i hennes versjon kalt rasjonell egoisme, supplerer Reitan med at vi skal unne og beundre.
I praksis betyr det at all kritikk av konsentrasjon av rikdom og makt kan avfeies med at kritikerne ikke «unner» andre suksess. Denne ideologien er svært velegnet når en baserer sin forretningsdrift på franchise, et system skreddersydd for å frata de ansatte i butikkene all innflytelse over det Reitangruppen driver med.
For selv om Reitan snakker om demokrati, skal åpenbart arbeidslivet være et unntak. Her skal eier styre alt.
Franchisegiver tar ikke noen form for arbeidsgiveransvar, verken for franchisetaker eller for dem som er ansatt hos franchisetaker. I Reitangruppen drives både Rema 1000, Narvesen og 7-Eleven konsekvent som franchise. Alle som jobber i butikken er ansatt hos franchisetaker, som regel butikksjefen, og har ingen rettigheter overfor franchisegiveren Reitangruppen. Alle forsøk fra fagforeningen Handel og Kontor på å få til samarbeidsmodeller i Reitangruppen, som i det minste gir de ansatte mulighet til å diskutere hvilke retningslinjer en skal styres etter, er avvist.
Et sentralt element i disiplineringen av franchisetakere er at ny kontrakt signeres hvert femte år. Kontrakten er utformet slik at franchisegiver har rett til å avslutte kontrakten, uten begrunnelse. Når du vet at du kan miste franchisen hvis ikke franchisegiver er fornøyd, skal det mye til før du tør å utfordre makta.
Tilsvarende kontrakter med fornyelse hvert femte år har jeg som tidligere tillitsvalgt i Orkla og Carlsberg sett anvendt ved vanlige ansettelser i Øst-Europa. Konsekvensen var at de færreste ansatte turte å ta på seg tillitsverv, langt mindre uttale seg kritisk om arbeidsgiver. Slik fungerer det også i Norge. Disiplineringen forsterkes ytterligere når det normalt er Reitan-gruppen som eier eller leier butikklokalene. Kommer du på kant med franchisegiver, er du ute av bransjen.
Følger vi norsk debatt om franchise er det enkelt å se at systemet disiplinerer. Det er ikke ofte det kommer kritikk mot Reitan offentlig. Vanligvis kommer den først når franchisetaker er på vei ut. Advokat Torkjell Solbø, som har bistått 70-80 franchisetakere, gir i Finansavisen 28. september 2012 følgende bilde på et samfunn etter Reitans modell: «I så fall får vi et føydalsamfunn – et næringsliv bygd opp av leilendinger». Han illustrerer forholdene ved å vise til klienter som «… må betale på gjeld til Reitan i 30 år etter å ha vært franchisetakere en kort periode».
Reitan bruker sammenlikningen med familiebedrift for å understerke det positive bildet av franchise: «Å drive en butikk med franchising i Reitangruppen er som å gå tilbake til mann- og konebutikkene». Det skaper positive assosiasjoner.
I oppveksten hadde jeg selv en onkel og tante som drev butikk i Oppdal. Det var alltid hyggelig å komme på besøk. Riktignok hadde de aldri ferie, men som barn reflekterte jeg ikke over det. Men åpningstidene var begrenset, fra 09:00 til 17:00. Lørdag ettermiddag og søndag var det stengt.
I dag pålegges franchisetakere åpningstider av Reitan, som regel fra tidlig morgen til langt på natt. «I drømmesamfunnet har man ikke arbeidstid. Man har oppgaver som skal løses», skriver Reitan i boka si.
Hvilke konsekvenser får det for de som jobber i butikk? En pekepinn på det kan en få ved å lese Norsk Ledelsesbarometer, som De Facto utarbeider for fagforbundet Lederne.
Her framgår det at varehandel er en av de bransjene der presset på arbeidstid er størst, spesielt for butikksjefer. Det er liten tvil om at en av årsakene er at arbeidsmodellen fra Reitan også legger press på resten av bransjen.
Tar vi Reitans verdisyn på alvor (vi er alle egoister), kan ikke utdelingen av «Årets ladejarl» forstås på en annen måte enn at ut fra Reitans rene egeninteresse, altså som en ren PR-jippo for Reitangruppen og Colonialmajoren selv.
Og det er ikke tvil om at de to millioner kronene i prispenger er for lavpris å regne sammenliknet med all medieomtalen som kommer ut av prisutdelingen.
Reitan står selvfølgelig fritt til å dele ut penger og statuer av seg selv til hvem han vil, og jeg har stor forståelse for at prisvinneren vil ta imot de to millioner kronene.
Det er likevel greit å vite at Colonialmajoren i miniatyr er en statue til egoismens pris, og at den representerer et samfunnssyn langt utenfor det de fleste av oss regner som norske verdier.
Innlegget er en sampublisering med Manifest Tidsskrift.
