Mer fra Dagbladet Meninger:
Da Norge nesten tapte ansikt
I desperasjonen etter å gjenoppta dialogen med Kina har Norges anstendighet stått på spill.
Terroren på Facebook
Er Hadia Tajik egentlig født i Bjørheimsbygd? Har noen sett fødselsattesten.
Knausgårds liv leses allmenngyldig og gjenkjennbart
Leve kjønnsorganet!
For oss har det alltid vært sånn
Eidsvik mener «Født i feil kropp» er en støtende betegnelse. For meg er det virkeligheten.
Dyrene står ikke og tenker på at de skulle vært ute en tur. De er født, oppvokst og avlet frem til å leve et liv i bur.
Dyrevernerne lyver.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Fra å være en utearbeidende husmor med 8 til 4 jobb, til å bli ei vaskeekte gardskjærring med jobb til alle døgnets tider har det vært en lærerik, frustrerende, men mest av alt svært givende prosess. Min mann og jeg har alltid drømt om å kunne leve av min barndomsgård som vi overtok. Tankene svirret om hva vi kunne gjøre. Vi var innom de fleste «tradisjonelle» husdyrene, tenkte alternativt, undersøkte, googlet, spurte og grov. Etterhvert falt valget vårt på pelsdyroppdrett. Det var nøye gjennomtenkt, ikke noe vi kastet oss inn i. Dette var noe vi begge syntes virket svært interessant, man skal jo like det man skal jobbe med også. Vi reiste rundt på farmer, fikk masse lærdom og råd. Vi fikk høre ganske fort at det ikke var noen dans på roser, det kreves kunnskap, vilje til å stå på, lange og arbeidskrevende dager, aldri fri på søndager eller høytider. Vi ble advart om at den økonomiske inntjeninga kunne variere voldsomt, det er ikke noe man starter med for å bli rik. Akkurat slik som det er for alle som driver produksjon av dyr, alle de flotte bøndene rundt om i vårt ganske rare land. Søknader og byggeprosess var i gang, mens vi fikk gå i lære hos en svært erfaren oppdretter. Der var vi i et år hvor vi hver dag var med på alle prosesser og hvor vi hadde våre egne dyr.
Tiden ble moden for at vi kunne flytte hjem til vår farm. Trengte vi hjelp var ikke hjelpen langt unna. Har drevet med minkoppdrett i noen år nå, men utlært blir man aldri! Ingen dag er lik, stadig nye utfordringer og opplevelser. Hvert enkelt dyr i farmen er et enkelt individ, et individ som er forskjellige fra de andre. Vi ser dyrene i farmen hver dag, vi ser om et enkelt individ skulle trenge noe ekstra – som for eksempel medisinsk behandling, ekstra tilsyn, pleie og stell. Enhver som jobber med dyr vil det beste for dyrene, får ikke dyrene godt stell vil det også ramme bonden. Både emosjonelt, og med tanke på økonomi. Bonden er ikke tjent med noen av delene.
Hvorfor minker min tålmodighet? Fordi jeg blir matt av hvordan dyrevernsorganisasjonene sprer usannheter og støtter opp om ren sjikanering og trusler på internett og via media. De lurer en del av folket til å tro at bønder generelt er en gjeng med inkompetente, sidrumpa, late og griske dyremishandlere. Hvis de samme kommentarene hadde vært brukt i rasistisk sammenheng, overfor homofile eller andre minoriteter, ville det blitt ansett som totalt uakseptabelt og kanskje også blitt straffeforfulgt.
Det har vært tilfeller der navngitte personer som ikke har mulighet til å forsvare seg (fordi de ikke har internett) har blitt truet og sjikanert på det groveste. De fyrer opp med saker og temaer som de lar sine tilhengere tenne på, slik at bålet blir kjempestort. Massesuggesjon passer svært bra i denne sammenheng. Folk som ikke vet bedre, lar seg selvfølgelig lure til å tro på det dem hører. Sosiale medier har blitt et yndet sted hvor du kan oppføre deg som en jævel, du kan være så ufin, ekkel og truende du bare vil uten at det får konsekvenser. Det er visst ikke noe problem å sitte tøff i trynet, gjemt bak en dataskjerm og spy ut eder og galle.
Dyrevernsorganisasjonene blir aldri fornøyde. De blir ikke fornøyde før de har fått lagt ned en del av husdyrnæringene her i landet, eller at de har fått gjennom sine krav så det blir umulig å drive produksjon på en lønnsom måte. For eksempel klaget de lenge massivt over at pelsdyrbransjen hadde for få kontroller av Mattilsynet. Men da Mattilsynet begynte å gjennomføre hyppige kontroller på pelsdyrfarmene, var det også galt. Pelsdyrbransjen tok nå all fokus fra andre husdyrnæringer, nå ble andre husdyrproduksjoner lidende. Tidligere var det bare deltidsarbeidende pelsdyroppdrettere, da ble det ikke så store ringvirkninger hvis bransjen ble nedlagt. Nå driver 80 prosent på fulltid, nå har ikke bransjen noe med landbruket å gjøre, legg ned. I fjor var prisene så gode at det var kvalmende at noen skulle tjene seg rike på luksuriøse varer, legg ned. I år har prisene falt, legg ned. De blir aldri fornøyde.
Noe av det morsomme med å drive i pelsdyrbransjen er å ta i mot besøk på farmen. Folk blir overrasket på en positiv måte, de opdager at hverdagen på farmen heldigvis ikke er slik som media og dyrevernerne fremstiller det. Selv en sentral person fra en dyrevernsorganisasjon innrømmet under et besøk en gang at «det var jo ikke så ille da». Våre pelsdyr går i bur, men burene er ikke så knøttsmå som motstanderne skal ha det til. Dyrene står ikke og tenker på at de skulle vært ute en tur. De er født, oppvokst og avlet frem til å leve et liv i bur. Som også andre husdyr er – om det dreier seg om stall, binge eller bås. Dyrene slipper å oppleve sult, frykt og sykdom ute i naturen. Dyrene er harmoniske og nysgjerrige. En glede å komme i farmen, åpne døra, se alle hodene stikke frem fra kassene: Hei, hei, nå er det straks mat å få! Den deilige slafselyden som høres når dyrene har fått mat. De morsomme rundene de har med lekeobjektet sitt. De rareste måtene de sover på, være seg i hengekøya eller flata rett ut på ryggen. Nei, jeg hadde ikke klart å se et lidende dyr. Jeg vil ha meg frabedt å bli kalt empatiløs – slik pelsmotstandere gjerne gjør.
Aldri har jeg angret en dag på at jeg sa opp min faste jobb for å jobbe med pelsdottene våre. Det å få lov til å jobbe med dyr hver dag er en glede og en gave, jeg håper dette er noe jeg kan få fortsette med til jeg blir pensjonist. Så håper jeg folk vil fortsette med å oppsøke pelsdyrgårder, spørre eieren om en titt. Håper folk ikke alltid tror på det de hører og ser på nettet eller i media. Håper politikerne bruker sunt bondevett når dem skal avgjøre fremtiden til en del arbeidsomme, stolte, kunnskapsrike og realistiske mennesker i vårt rare land. Vårt rare land der vi går i fakkeltog og har minnestund for en hund, men ikke for noen av de menneskene som blir drept i landet. Jeg blir matt, men heldigvis ikke helt sjakk matt. Vår kamp om tilværelsen fortsetter!
