bilindustrien

Dinside Vil du hyre inn vaskehjelp eller håndverker uten å gå i samme felle som Fabian Stang, som ikke fulgte lover og regler da han fikk en håndverker til å beise hytta?

Stang innrømmet i forrige uke overfor Dagbladet at han ikke sjekket mannens ansettelsesforhold og arbeidsvilkår eller skrev en kontrakt med ham. Siden mannen ikke var registrert som næringsdrivende, betyr det at Stang etter loven hadde arbeidsgiveransvaret og skulle ha sendt lønns- og trekkoppgave og trukket skatt av beløpet han betalte håndverkeren.

Her ser hvordan du kan unngå å bruke svart arbeidskraft, både om du skal hyre inn en privatperson til en mindre jobb i hjemmet, eller et firma til en større håndverkerjobb.

Hvitt firma?

Vil du gjøre ditt for å unngå bruk av et firma som jobber svart, bør du aller først sjekke om virksomheten er registrert i merverdiavgiftsregisteret.

Dette gjør du ved å søke opp navnet på firmaet eller firmaets organisasjonsnummer på handlehvitt.no.

Organisasjonsnummeret finner du eventuelt på Brønnøysundregisterets nettsider.

– Dersom virksomheten er registrert i merverdiavgiftsregisteret gir det en pekepinn på at det er en seriøs aktør, men det er ingen garanti, sier Mariken Holter, kommunikasjonsdirektør i Skatteetaten til Dinside.

Husk kontrakt

Når du så har valgt firma, er neste steg å skrive kontrakt. Da står du sterkere i reklamasjons- og klagesaker, og unngår overraskelser som i dette tilfellet, hvor regningen fra håndverkeren ble tre ganger dyrere enn avtalt.

Skatteetaten anbefaler å be om en faktura for arbeidet, slik at du har en bekreftelse på hva du betaler for.

Til slutt, og åpenbart nok, bør du unngå å betale for jobben kontant.

– Når man betaler for tjenester via bank, blir det vanskeligere for tjenesteyteren å unndra skatter og avgifter. For kjøper innebærer det en større trygghet og redusert risiko, sier Holter.

Småjobber under 6.000 kroner?

Trenger du hjelp til å passe barna, en liten snekkerjobb av en bekjent eller noen til å klippe plenen mens du er på ferie?

Fra og med 2014 kan man betale en privatperson opptil 6.000 kroner moms- og skattefritt.

Kravene er følgende:
• Arbeidet må skje i hjemmet, på bilen eller hytta.
• Du må betale som privatperson, utgiften kan altså ikke føres på et firma.
• Du avtaler direkte med den som jobber for deg.
• Den som jobber for deg kan ikke ha firma i samme bransje.

Når du hyrer inn en privatperson, fyller du ut en oppgjørsblankett for private arbeidsgivere. Her kan du lese mer om utfylling og innsending av skjemaet.

Saken ble opprinnelig publisert på Dinside Les her.

Fra avtroppende generalsekretær Anders Fogh Rasmussen overtar Stoltenberg en tettpakket dagsorden: Ukraina, forholdet til Russland, forsvarsutgiftene, Midtøsten, Nordområdene, Middelhavet og Nord-Afrika etter omveltningene der.

Ukraina

Krigsteateret på slettene i Øst-Ukraina endrer seg fra dag til dag. Der står hele forholdet til Russland på spill, en tidligere «partner» som igjen er en farlig motstander. For første gang etter Andre Verdenskrig har Russland ensidig endret ei landegrense i Europa gjennom å annektere Krim. Ved å nøre opp under et russisk «folkeopprør», forsyne opprørerne med våpen, sende inn forkledde elitesoldater og en voldsom bruk av propaganda både i Ukraina og Russland undergraver den russiske presidenten, Vladimir Putin, nabolandets regjering.

Hvis krigen er en forlengelse av diplomatiet, så ligger Russlands krigføring i Ukraina mellom diplomatiet og en åpen militær krig. NATO har ikke funnet et passende svar på dette maktspillet. Det er EU som har økonomiske straffetiltak mot Russland som virkemiddel.

Baltikum

De baltiske medlemslandene frykter at Putin kan bruke russiske mindretall på liknende vis mot dem. NATOs svar er da å utplassere styrker ved faste baser i medlemsland langs grensa til Russland for første gang etter Jernteppets fall.

Med dette kan vi si at forsvarsalliansen «vender hjem» til sitt opprinnelige formål. Krisa i Ukraina understreker også gamle og uløste utfordringer for alliansen, som brått må sees i et nytt lys.

Omfordele utgiftene

NATO-landene står for mer enn 70 prosent av verdens samlede forsvarsutgifter. Men, underlig nok, er ikke dette tilstrekkelig, mener alliansen. Samtidig har USA i lang tid klaget over å måtte bære en uforholdsmessig stor andel av utgiftene.

President Barack Obama gjentok dette budskapet under toppmøtet mellom USA og EU i Brussel i mars. De europeiske medlemslandene står for rundt 26 prosent av utgiftene, mens USA og Canada tar nesten 74 prosent, til tross for større folketall og større økonomi i de europeiske landene enn i de nordamerikanske. Krisa i Ukraina gjør ubalansen særlig tydelig.

- Jeg er den første til å understreke at Europa må gjøre mer, sier NATOs generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, som overlater dette oppdraget til Jens Stoltenberg.

For små bidrag

Medlemslandene skal bruke to prosent av årlig verdiskaping, målt i brutto nasjonalprodukt (BNP), på forsvaret. I fjor var det bare noen få land som oppfylte vedtaket.

USA brukte 4,4 prosent, Storbritannia 2,4 prosent, gjeldstyngede Hellas 2,3 prosent og Estland 2,0 prosent. Resten av landene kommer til kort.

Frankrike bruker 1,9 prosent, Tyrkia og Polen 1,8 prosent, rike Tyskland bare 1,3 prosent og Italia bare 1,2 prosent av BNP. Norge ligger på 1,4 prosent, litt under det europeiske gjennomsnittet. Spania og Ungarn bruker mindre enn 1 prosent og det samme gjelder de to baltiske landene Latvia og Litauen, som føler seg truet av Russland. Rike Canada bruker 1 prosent. Island har ingen militære styrker.

Samlet bruker de europeiske landene 1,6 prosent og de nordamerikanske 4,1 prosent av årlig verdiskaping.

I 2014 kommer 21 av 28 land til å bruke forholdsvis mindre på forsvar enn i 2004, ifølge Norges forsvarsminister, Ine Eriksen Søreide.

Krisesparing

Det kommer ikke til å bli lett for Stoltenberg å reise Europa rundt og be om mer penger til forsvar når EU samtidig ber gjeldstyngede land om å kutte utgiftene og få ned underskuddene i statsbudsjettene, særlig ikke når økonomisk vekst uteblir. Til og med i USA la Obamas regjering i februar fram planer om å skjære ned forsvaret til det minste omfanget etter 1940.

Krisa i Ukraina kan nok skremme mange til økt forsvarsvilje, særlig om spenningene øker. Men militære utgifter er blant de politisk letteste å kutte. Det er vanskelig å forsvare overfor velgerne at utgiftene til utdanning og helse er mindre viktige enn til forsvaret, særlig i Vest-Europa.

I tillegg har landene i alliansen mange overlappende og unødvendige militære stridskrefter og våpen som ikke passer sammen. Storbritannia og Frankrike holder seg med kjernefysiske våpen som er svært dyre å vedlikeholde og modernisere, og som kanskje ikke trengs i dag. Men de kommer neppe til å gi slipp på dem med dertil hørende status som stormakter.

Bakkestyrker

Russlands oppførsel under president Vladimir Putin har også ført til andre erkjennelser i NATO. Krigene i Afghanistan og Irak «avsporet» NATO fra å vokte Europas sikkerhet, mener mange analytikere, og de kostet fryktelig mye krefter og mange penger. NATO var allerede «på vei hjem» da Ukraina ringte som ei vekkeklokke.

Østgrensa mot Russland er igjen hovedfronten. Samtidig er man tilbake til den gamle krigsvisdommen at ingenting kan erstatte «støvler på bakken», som forlengst var gått av mote. Nå skal alliansen ha faste baser med utplasserte styrker øst for det som var Jernteppet. Det bryter med en avtale med Russland fra 1997, men den avtalen har Russland allerede brutt i Ukraina, mener NATO.

Midtøsten

En annen skummel front ligger ved østgrensa til Tyrkia, hvor Midtøsten er i flammer. Tyrkia under tidligere statsminister og nå president Recep Tayyip Erdogan har brakt religionen tilbake i politikken i den hittil strengt sekulære staten i det eneste overveldende muslimske landet i NATO. Men han har samtidig forsøkt å løse det betente forholdet til det kurdiske mindretallet i landet og innledet et nært samarbeid med kurderne i Nord-Irak. Erdogan forsøker å bruke kurderne som en god buffer mot stormkastene i Midtøsten.

Det tyrkiske offiserskorpset har vært vokterne av den sekulære staten og urokkelige venner av Vesten. Men de satte tidligere stadig demokratiet til side og innførte militært diktatur når de fant det «nødvendig». Erdogan har temmet dem. Men både i NATO og EU er man litt mistenksomme overfor den autoritære Erdogan. Hvor vil han lede et så viktig land som Tyrkia?

Nordområdene

Tyrkia og Norge er to flankeland i NATO, de var de to eneste med grense til Russland før utvidelsen østover og har derigjennom hatt mye felles. For Norge er det helt avgjørende strategisk viktig å holde NATO våken når det gjelder Nordområdene. Norge er for lite og for svakt til å forsvare disse områdene aleine. I krise vil alliert hjelp være avgjørende. Rikdommene i og under havet er store.

Imidlertid har Norge klart å holde et godt forhold til Sovjetunionen, og seinere Russland, også når spenningene var på sitt sterkeste under Den Kalde Krigen. Delelinja i Barentshavet vitner om dette. Knapt noen kjenner dette bedre enn Stoltenberg, som fikk avtalen om delelinja i havn.

Samtidig ser vi et kappløp om rikdommene rundt Nordpolen, hvor Russland er svært ivrig. Dette er et område som flere NATO-land enn Norge grenser opp til.

Middelhavet

Land i Sør-Europa er rimeligvis mer opptatte av sørgrensa i Middelhavet. Land som Spania, med Kanariøyene, Italia og Hellas oversvømmes av flyktninger og ulovlige innvandrere som daglig kommer over Middelhavet, på flukt fra sosial nød, krigshandlinger og forfølgelse. For NATO dreier dette seg om å hindre terrorisme mot medlemsland.

For EU er dette humanitære og innvandringspolitiske utfordringer. For de berørte landene, som både er medlemmer av NATO og EU, er det to sider av samme mynt, og de må sette inn marinefartøyer i grenseforsvaret.

(Dagbladet): I en kronikk publisert på både Aftenposten.no og Lene Marlins Facebook-side i kveld, forteller artisten åpenhjertig om tunge tider.

• Lene Marlin hylles for åpenheten.

Hun hadde egentlig bestemt seg for at hun aldri skulle snakke om det offentlig, skriver hun innledningsvis i Aftenposten-kronikken, men etter flere år har hun innsett at hun «aldri helt blir ferdig med det» og vil bære det med seg livet ut.

«Så da kan jeg like godt si det høyt: At jeg prøvde å ta mitt eget liv. At jeg ikke fikset det konstante presset».

- Helt utstlitt

34-åringen brakdebuterte med låta «Unforgivable Sinner» i 1998. Den gang var Tromsø-jenta bare 18 år gammel.

I kronikken forteller artisten om en kveld da hun var i 20-åra, og ble liggende i timesvis på et kjøkkengulv, sliten og forgrått.

«Jeg var helt utslitt. Men jeg hadde forsonet meg med at dette kom til å bli min siste kveld. Jeg skrev avskjedsbrev, overraskende kald og rolig. Jeg ville virkelig dø den natten. Da øynene lukket seg, var det liksom greit. Men flere timer etterpå våknet jeg. Helt forvirret, og med en forferdelig smerte. Jeg hadde ikke nok krefter til å prøve igjen. Som var ironisk; jeg var for svak til å dø.»

På sin offentlige Facebook-side, skriver Lene Marlin at hun lenge har tenkt å publisere disse tankene, og håper at hun nå kan være til hjelp.

«Det kan være vanskelig å la noen se bak fasaden, å gjøre seg selv sårbar. Men hjelpe meg hvor godt det er også! Jeg har hatt noen svært tunge perioder i livet. Men heldigvis gjorde jeg noen endringer. Det er jeg utrolig glad for i dag!», skriver hun.

Dagbladet har mandag kveld vært i kontakt med Lene Marlins manager Jan Erik Haglund, som sier at artisten ikke har noen ytterligere kommentarer, utover det hun har skrevet i kronikken.

- Ble svart

Da Dagbladet møtte den profilerte og bejublede artisten i fjor i forbindelse med deltakelsen i TV 2-programmet «Hver gang vi møtes», fortalte hun om sine mørkere dager.

- Jeg mista helt lysten til å skrive musikk. Alt det jeg pleide å skrive om, alt det normale i livet som jeg brydde meg om, livet besto jo ikke lenger av det. Jeg forsto at jeg måtte ta noen valg, som mange vil synes er rare, men som var enormt viktige for meg. Kravene til det livet jeg ønsket, innebar noe helt annet en hvordan det var i etterkant av den første plata, sa hun til Dagbladet.

Lene Marlin snakket åpent om de tyngre dagene da hun deltok i programmet:

- Det er grenser for hvor mye en person kan tåle etter hvert. Man prøver å ikke falle ned i den litt mørke gropa, men for meg ble det jo… Det ble svart, sa hun i programmet.

Til Dagbladet utdypte hun:

- Jeg var hjemme, stort sett. Og holdt meg inne. Jeg vet at det satt en fotograf utenfor leiligheten min, jeg tror han satt der i to tre uker, og jeg kom ikke ut. Da tror jeg kanskje han fant ut det, han også, at jeg ikke akkurat var i det sosiale hjørnet. Det er lange perioder som her helt borte fra hukommelsen. Jeg klarer ikke huske noen ting, og det er jo litt rart. Men det kommer kanskje tilbake, sa hun og la til at hun mente hun hadde kommet sterkere ut av det.

Lene Marlin er i dag forlovet med skuespiller Kåre Conradi, som hun har vært kjæreste med siden 2008.

Dagens Næringsliv skriver at den nå påtroppende NATO-sjefen satte foten ned i august i fjor, tre uker før stortingsvalget. Etter det avisen erfarer inneholdt teksten formuleringer som Kina ville tolke som en norsk innrømmelse av at det var galt å gi Liu Xiaobo fredsprisen, samt at Liu ikke skulle få komme til Norge for å motta prisen dersom han ble sluppet fri. I tillegg inneholdt dokumentet en forståelse av at Norge ville jobbe for å unngå at en kinesisk dissident skulle få prisen igjen.

Den hemmelige teksten var primært utarbeidet under daværende utenriksminister Espen Barth Eides ledelse, men det endelige utkastet ble altså forkastet til slutt. Dokumentet skulle hemmeligholdes både i Norge og Kina og aldri offentliggjøres, skriver DN. Det var Kina som insisterte på å få et hemmelig dokument inn i avtalen.

– Det er riktig at saken ble diskutert ved ulike anledninger mellom statsministeren og berørte statsråder. Utover dette er det heller ikke i denne saken riktig av meg å gi detaljer om interne prosesser i regjeringen, sier Stoltenberg til avisen.

Ifølge avisen hadde Stoltenberg ingen tro på at avtalen kunne holdes hemmelig. Han var opptatt av at han måtte kunne forsvare innholdet i dokumentet for ettertiden, noe han mente ikke var mulig.

Dokumentene om saken ligger nå i Riksarkivet og er sperret for innsyn i 30 år.

Dagens Næringsliv har ikke lykkes med å få noen kommentar fra den kinesiske ambassaden.

(NTB)

(Dagbladet):  Det var Manchester United som stjal de største overskriftene på overgangsvinduets siste dag.

Radamel Falcao er mer eller mindre klar – og  blir gitt den største ukelønna i Premier League – mens Daley Blind ble hentet fra Ajax.

Arsenal-fansen skreik på forsterkninger på topp, men det tok lang tid før Arsene Wenger lystret. Daniel Welbeck ble ikke klar til overgangsvinduet stengte, men ifølge Sky Sports har Arsenal søkt om ekstra tid for å få gjennom overgangen – og det er ventet at det løser seg.

Like før klokka 02.00 natt til tirsdag bekreftet Arsenal kjøpet på Welbeck fra Manchester United. Prisen er på rundt 160 millioner kroner.

Happy Harry brukte selvfølgelig dagen til litt «wheeling and dealing» – men Liverpool-spiss Fabio Borinis høye lønnskrav veltet overgangen. Derimot signerte tidligere Tottenham-spiller Sandro en time før vinduet stengte.

Her er alle bekreftede overganger

• Daley Blind – Ajax til Manchester United (138 millioner)

•Javier Hernandez – Man Utd til Real Madrid (lån)

• Zeki Fryers — Tottenham til Crystal Palace (30 millioner)

• Kris Scott — Swansea til Leicester (Gratis)

•Ricky Alvarez – Inter Milan til Sunderland (lån)

•Mohamed Diame – West Ham til Hull City (35 millioner)

•Sebastian Coates – Liverpool til Sunderland (lån)

•Lewis Holtby – Tottenham til Hamburg (lån)

•Abel Hernandez – Palermo til Hull City (10 millioner)

•Brian Lenihan – Cork City til Hull City (ukjent)

•Karim El Ahmadi – Aston Villa til Feyenoord (ukjent)

•George Boyd – Hull City til Burnley (30millioner)

•Modibo Diakite – Sunderland (fristilt)

•Tomislav Gomelt – Tottenham til Bari (lån)

•Souleymane Coulibaly – Tottenham til Bari (ukjent

•Marco van Ginkel – Chelsea til AC Milan (lån)

•Benjamin Stambouli – Montpellier til Tottenham (ukjent)

•Nathaniel Chalobah – Chelsea til Burnley (lån)

•Valentin Roberge – Sunderland til Stade de Reims (lån)

•Jose Canas – Swansea til Espanyol (fristilt)

•Shane Duffy – Everton til Blackburn (ukjent)

•Per Ciljan Skjelbred -  Hamburg til Hertha Berlin

•John Arne Riise – til APOEL (gratis)

•Alessio Cerci fra Torino til Atletcio Madrid

•Bruno Manga  – FC Lorient til Cardiff

•Mohamed Diame -  West Ham til Hull (ukjent)

•Ricardo Alvarez Inter Milan til Sunderland (lån)

•Nathaniel Chalobah  Chelsea til Burnley (lån)

•Jonathan Obika – Tottenham til Swindon

•Modu Barrow – Östersund til Swansea

•George Boyd -  Hull til Burnley

• Mapou Yanga-Mbiwa – Newcastle til Roma

• Micah Richards – City til Fiorentina

• Sandro – fra Tottenham til QPR

• Mapou Yanga-Mbiwa – Newcastle til Roma

•Gaston Ramirez – Southampton til Hull (lån)

• Oussama Assaidi – Liverpool til Stoke (lån)

• Alvaro Negredo – Manchester City til Valencia (lån)

• Tom Lawrence – Manchester United til Leicester

• Toby Alderweireld – Atletico Madrid til Southampton (lån)

• Sadio Mane – Red Bull Salzburg til Southampton

• Hatem Ben Arfa – Newcastle til Hull (lån)

• Danny Welbeck – Manchester United til Arsenal
• PS. Lista blir oppdatert etter hvert som flere overganger blir bekreftet.

LONDON (Dagbladet): I helga ble Per Ciljan Skjelbred igjen klar for Hertha Berlin, nå som følge av en permanent overgang fra Hamburg. Treårskontrakten ble underskrevet ett år etter at han forrige gang dro til den tyske hovedstaden, da som leieobjekt.

- Det har ligget i kortene ganske lenge, men det har vært en del som er kommet imellom som har utsatt prosessen. Men jeg er veldig glad og fornøyd med at dette er i boks, både for min egen og familiens del, sier tobarnsfaren.

- Ingen vits i å bli

Nå er han i London, hvor det norske landslaget møter England til privatkamp på onsdag. Mens nyhetssendingene på tv-er rundt oss forteller om aktivitetene på overgangsvinduets siste timer, kan familien Skjelbred se framover: De fire fant seg godt til rette i Berlin i fjor, og trondhjemmeren blomstret stort som fotballspiller. Derfor har det ikke vært noen hemmelighet at han ønsket å forlenge avtalen med Hertha.

Å bli i Hamburg var i alle fall ikke noe alternativ, innrømmer han overfor Dagbladet:

- Det måtte jo bli noe, svarer han når vi spør hvor sikker han var på at det skulle bli en overgang.

- Det var ingen vits i å bli der. Jeg tror både jeg og klubben skjønte at det bare kunne gå en vei.

- Fraråder du andre å dra til Hamburg?

- Nei, det gjør jeg ikke. Men for min del satte jeg noen krav, og når de kravene ikke ble fulgt opp eller hørt, så var det ganske greie signaler å få.

- Hvilke krav?

- Nei, det vil jeg ikke gå inn på.

Nær Spania

Flere andre klubber var også på banen i sommer. Ikke minst kunne det fort blitt en avtale med Villarreal i den spanske toppdivisjonen.

- Det var veldig nært en overgang til Spania, absolutt, sier Skjelbred.

- Kan du bekrefte at Villarreal var en av dem?

- Jeg kan si at det var to klubber, men navnene er ikke så interessante. Men det var mye prat og fram og tilbake. Da det rette tilbudet ikke kom på bordet, ble det ikke noe av.

- Ikke vanskelig

Skjelbred bekrefter at det teller tungt i regnestykket at familien på fire trives så godt i huset i Berlin:

- Det viktigste er det fotballmessige. Det er jobben min. Men når begge deler klaffer, og du får en plass du trives, hvor du har en klubb som setter pris på deg som spiller og en trener som liker deg og jobben du gjør veldig godt, så var det ikke noe vanskelig, egentlig, sier Skjelbred.

- Men det sosiale betyr også en del. Barna vet hva de går til, og vi kan holde på kontakten med vennene våre i Berlin.