En «alkoholpolitikk som gir frihet til alle», slik FpU-formann Atle Simonsen ønsker seg, vil bidra til økte problemer med alkohol for andre. Om lag 100000 mennesker blir årlig fysisk skadet av full person. Frihet for noen betyr ufrihet for andre.
I innlegget «Pils er ikke narkotika» i Dagbladet 16. august begrunner Simonsen sitt alkoholliberale standpunkt med flere myter og feilaktige påstander:
1. «Norsk alkoholpolitikk har skapt dårlig drikkekultur.» For nesten 200 år siden hadde Norge en ekstremt liberal alkoholpolitikk. Årsaken til at vi gikk bort fra dette og begynte å regulere, var nettopp «dårlig drikkekultur».
2. «De som har problemer med alkohol får tak i alkohol uansett». Forskningen viser at høy pris og redusert tilgjengelighet har minst like stor effekt på stordrikkere som på måteholdne, trolig større. Det ville jo vært underlig om for eksempel en prisøkning på ti prosent ikke har større betydning for dem som bruker 50 000 kroner i året på alkohol enn for dem som bruker 5000.
3. FpU-formannen vil ha «en alkoholpolitikk som gir frihet til alle». Den viktigste begrunnelsen for vår restriktive alkoholpolitikk er problemene alkoholbruken påfører tredjepart. Alkoholrelaterte problemer er ikke kun knyttet til alkoholikere av typen sliten mann på parkbenk. Mange av de 30 000 ruspåvirkede kjøreturene på norske veier hver dag og voldsepisodene som skjer på byen i helgen utføres av folk som selv mener de har et normalt forhold til alkohol.
4. Simonsen vil behandle «de få som sliter». Studier viser at bare en liten andel av skadelige drikkere søker behandling. Når behandlingsresultatene også er begrenset, har behandling liten innflytelse på omfanget av skadelig drikking. Forebygging på befolkningsnivå reduserer alkoholkonsumet i alle grupper, også blant «problemdrikkere».
5. Selv om et flertall av alkoholbrukere er måteholdne, drikkes halvparten av alkoholen av de 10 prosentene i befolkningen som drikker mest – og som ikke burde ha gjort det. Alkoholpolitikken bør derfor neppe bygge på den illusjon at det aller meste av alkoholen brukes som måteholdsdrikk.
Verdens helseorganisasjon (WHO) har pekt på reklameforbud, pris og tilgjengelighet som de tre viktigste virkemidlene for å regulere alkoholbruken. Når vi baserer vår alkoholpolitikk på slike virkemidler skyldes det kunnskap, ikke moralisme.
Nordmenns alkoholforbruk øker. Løsningen er ikke økt behandlingskapasitet, men en alkoholpolitikk som bidrar til at folk ikke trenger behandling.