HVIS MAN TENKER seg om var det egentlig ingen overraskelse at den russiske presidenten, Vladimir Putin, svarte på de vestlige sanksjonene med å høyne konflikten dramatisk. EU ble tatt fullstendig på senga da Russland tidligere i måneden innførte importforbud på de fleste typer landbruksvarer. For det var jo ikke en full økonomisk krig som var meningen. Men det var ingen grunn til å bli overrasket. For Putin har ikke en biografi der begrepet ettergivenhet eksisterer. Konfrontert med motstand har den russiske presidenten i løpet av sin karriere stort sett alltid bare hatt ett svar. Det er angrep.
DET GJALDT tsjetsjenerne som yppet seg da han ble statsminister høsten 1999, og fikk en total krig i fleisen. Det gjaldt de styrtrike oligarkene som ikke danset etter Putins pipe, og måtte flykte, eller ble fengslet, som Russlands dengang rikeste mann, Mikhail Khodorkovskij. Det gjaldt de store nasjonale tv-stasjonene som ikke rettet seg etter Kremls direktiver, og ble tatt over med makt, som NTV. Det gjaldt den politiske opposisjonen som nektet å bøye av og holde kjeft, som bloggeren Aleksej Navalny, som fikk en dom i en trolig oppkonstruert sak, men ennå er ute av fengsel. Og det gjaldt USA hver gang spørsmålet om rakettskjold over Europa kom opp, og Putin truet med å utstasjonere kjernefysiske mellomdistanseraketter i Kaliningrad, midt i Europa.
AT ANGREP ER DET beste forsvar, har vært Putins svar i alle disse krisene. Unntaket var da USAs president Barack Obama hadde malt seg inn i et hjørne, og ikke hadde noe annet valg enn å bombe Syria i fjor sommer. Russland protesterte på det sterkeste, men det var ikke noe Putin kunne gjøre – annet enn å komme med det samlende forslaget om å fjerne Syrias kjemiske våpen, og så presse den syriske presidenten til å akseptere det. Det var kreativt – noen mente genialt – diplomati. Og viktigst av alt: Det var også i Russlands interesse.
I TILFELLET UKRAINA er det så langt ingen tegn til noe kreativt – og langt mindre genialt – diplomati. Men finnes det noe Russland og Vesten kan samle seg om når det gjelder Ukraina? Og er det noe som er i Russlands interesse, som også er spiselig for Ukraina og Vesten? Ja, det er flere ting – først og fremst en slutt på krigen i Øst-Ukraina, som ifølge konservative estimater har tatt livet av 2000 mennesker. Og vi vet alle langt på vei hvor kompromisset ligger, nemlig i at Russland slutter å væpne og trene opprørere, mot at Ukraina stanser sin antiterroraksjon, og lover å inkludere politikere fra øst i større grad i styre og stell. De østlige fylkene må få større selvstyre, og direkte valg av guvernører.
UKRAINA MÅ erklære at medlemskap i Nato ikke er deres mål, og for eksempel lovfeste at Nato-medlemskap krever støtte av en overveldende del av befolkningen. På den annen side må Moskva akseptere at Ukraina utvikler sin politiske og økonomiske tilknytning til EU. Alle parter er dessuten interessert i en løsning når det gjelder gass. Ukraina står foran en kald vinter uten russisk gass. EU trenger sin gass som går gjennom Ukraina, og Russland trenger pengene for gassen. Alle parter er helt avhengige av en avtale. Og til sist bør Ukraina sidestille russisk som offisielt språk i hvert fall i øst og i sør. Språk-spørsmålet var det som i utgangspunktet var mest provoserende og mobiliserende for opprøret mot Kiev etter revolusjonen i februar.
MORAL ER EN GREI ledetråd, også i internasjonal politikk. Men belærende moralisme er like utålelig mellom stater som det er ellers i livet, og særlig i den politiske situasjonen som Putin har skapt i Russland. Konfrontasjonen med Vesten har en overveldende oppslutning i det russiske folk. Putin er en helt, med en oppslutning på 87 prosent av folket, etter konfrontasjonen med Vesten i Ukraina. Man kan si hva man vil om propagandaen som drives i de nasjonale tv-stasjonene, men ennå finnes det systemkritiske aviser og et åpent Internett i Russland.
DERFOR ER DET umulig for Putin å komme ut av den ukrainske floka med annet enn i det minste i en slags triumf. I det store bildet har Russland tapt Ukraina, og det er ille nok for Putin. Men både større regionalt selvstyre og språk-spørsmålet er nasjonale kompromisser som Ukraina uansett bør gå inn på, for å bygge den forsoningen som uansett må bygges. Det er noe å bygge en avtale om Ukraina på som alle er tjent med. Den vanskeligste nøtta er at en avtale også må redde Putins ansikt.