TV 2s utenriksreporter Fredrik Græsvik er blant de som denne sommeren har fÃ¥tt merke de endrede vilkÃ¥rene sosiale medier skaper for journalister som dekker kontroversielle saker. Med full styrke. Sammen med blant andre NRK-profilene Sidsel Wold og Odd Karsten Tveit er han blitt utsatt for regelrette kampanjer, direkte rettet dem som enkeltpersoner og reportere pÃ¥ sosiale medier – og videre ut i offentligheten gjennom metadebatten/pressedebatten om partiskhet, nøytralitet og objektivitet i dekningen av Gaza-krigen.
I dag har Fredrik Græsvik, delvis ved egen hjelp, blitt denne metadebattens første offer.
Problemstillingen er ikke ny. Netthetsen mot profilerte samfunnsdebattanter og kommentatorer handler om det samme: at meningsmotstandere har en mye større mulighet til Ã¥ slippe til, ufiltrert – ofte med regelrette trusler og grove angrep som det er helt umulig Ã¥ forholde seg til, langt mindre svare pÃ¥.
Denne posisjonen er ganske ensom, til tross for støtteerklæringer som ogsÃ¥ mÃ¥tte komme. Græsvik og andre stÃ¥r i praksis ganske alene, og mÃ¥ hÃ¥ndtere ordkrigen pÃ¥ sosiale medier etter beste evne og skjønn – til alle døgnets tider. Det er en dramatisk annerledes arbeidssituasjon enn for bare noen Ã¥r siden, hvor du i de fleste tilfeller kun risikerte et hissig leserbrev. Det setter bÃ¥de redaksjoner og enkeltjournalister pÃ¥ prøve. Tommelfingerregelen i denne situasjonen er følgende: Det du sier i sosiale medier, mÃ¥ være formulert slik at du kan tÃ¥le Ã¥ se det pÃ¥ trykk i en avis dagen etter. Representerer du et redaktørstyrt medium, mÃ¥ du finne deg i at det er en rolle som følger deg ogsÃ¥ inn i sosiale medier.
Den høyrøstede organisasjonen Med Israel for fred lokket Græsvik tidligere i sommer utpå glattisen. Etter vedvarende kritikk, og det han oppfattet som svartmaling og løgnaktig framstilling av hans dekning av krigen i Gaza, skrev Græsvik på Facebook at MIFF ikke burde slippe til i det offentlige rom. Det han i realiteten etterspurte var kildekritikk overfor MIFFs påstander, noe som ikke er et urimelig krav. Men uttalelsen hans ble oppfattet kategorisk, og det var naturligvis som å helle bensin på bålet. Når tilfellet gjelder Israel/Palestina-konflikten, blir det et veldig stort bål.
Uforsiktighet og spontane følelsesutbrudd blir helt umulig. Græsvik brukte det relativt sett ufarlige begrepet «idiot» på Twitter om en motdebattant, men det kunne selvsagt ikke TV 2 stille seg bak. Refsen fra nyhetsredaktør Jan Over Årsæther var ikke til å misforstå: «Journalister må gjerne debattere saklig i sosiale medier. Å kalle andre «idiot» er imidlertid ikke akseptabelt. Våre reportere og programledere skal opptre særlig aktsomt i sosiale medier. Dette tilfellet er over en grense.», uttalte han til den kristne avisa Dagen.
Alle medieorganisasjoner, også Dagbladet, har en interesse i at deres reportere er aktive i sosiale medier. Det øker kildetilfanget, og det bidrar dessuten til å bygge profil og øker nedslagsfeltet for mediene. Fredrik Græsvik har nesten 50 000 følgere på Twitter, og er dermed en særlig verdifull ressurs for TV 2. Samtidig som han altså står temmelig alene i en utsatt posisjon.
Alt annet enn full ryggdekning fra arbeidsgiver i en slik situasjon, er selvfølgelig ekstremt demotiverende. Græsvik har trukket påstanden om at han er fjernet fra TV2s Gaza-dekning, men står fast på at han vil gjøre Twitter-kontoen sin privat ved å endre navnet fra @TV2Fredrik til @UrixFredrik. Det er trolig en reaksjon på at TV 2 har bedt Græsvik og andre reportere i TV 2 om at «de på generelt grunnlag bør være varsomme og objektive når de i sosiale medier kommenterer saker de er med på dekke for TV 2».
Dette er en merkelig manøver fra Græsvik. I offentligheten kan det ikke finnes flere versjoner av deg selv. Det vil nok også TV 2 mene. I bunn og grunn er dette dermed en konflikt som oppstår fordi de involverte partene ikke har klart å håndtere de nye utfordringene som sosiale medier skaper for journalister og medieorgansiasjoner. Det bør man lære av, også utenfor TV2.