Mer fra Dagbladet Meninger:
«I går gjorde eg noko eg sjeldan gjer. Eg sletta to debattrådar eg hadde starta på Facebook»
Israel-debatten tapper meg, skriver Strømmen.
Legenden Jack Johnson var større, raskere, og en betydelig mer utviklet bokser enn noen i sin samtid
Meninger.
A- og B-gjengen
Her er noen tips til hvordan ledelsen i kulturdepartementet kan trene opp sine svinnende økonomiske og ideologiske muskler, skriver Geir Ramnefjell
Et angrep mot Norge
savner politisk logikk
Dersom ytterliggående islamister utkjemper en «hellig krig» i Syria for å frigjøre landet fra «de vantro», og som attpåtil har gapt over Irak, skulle man tro de har utfordringer nok.
- Væpnet med fikenblad prøver Israels venner å ta livet av sannheten
Parallelt med Israels brutale krigføring på Gaza utkjempes en smålig propagandakrig her hjemme.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Hva i all verden skulle et anslag mot mål i Norge tjene til? Norge har slett ikke støttet regimet til Bashar al-Assad i Syria, de norske regjeringene har tvert imot vært kritiske til det syriske diktaturet. Og i Irak har ikke Norge spilt noen rolle.
Et angrep mot mål i Norge savner en politisk logikk. Nesten uansett hva slags skade man kunne påføre Norge ville det ikke spille noen som helst rolle i Syria, eller for den slags skyld i Irak.
Den aller mest militante av de bevegelsene som deltar i borgerkrigen i Syria og i Irak er Den Islamske Staten i Irak og Levanten (ISIL), som har opprettet det de kaller «et kalifat» og som har skiftet navn til Den Islamske Staten. Bevegelsen av krigene og staten har altså smeltet sammen til ett.
Bevegelsen har vist seg å være svært godt organisert. De har et byråkrati som driver ganske omfattende rapportering oppover i hierarkiet, de fører statistikk og et grundig bokholderi. De oppfører seg mer som en erobringshær enn en gjeng vanlige terrorister. De erobrer land, de holder på de erobrede områdene og de bygger opp en stat, det kalles «erobre, holde, bygge». Grupper som driver terrorisme rammer et mål og stikker av eller de tar sitt eget liv i et kamikaze-angrep.
«Daich», som bevegelsen kalles blant syrere og irakere etter den arabiske forkortelsen, har også bygd opp en mektig krigskasse eller statskasse, om han vil. De skal være gode for rundt 14 milliarder kroner, tror irakisk og vestlige etterretningstjenester, etter funnet av 160 minnepinner til datamaskiner som tilhørte lederne.
Minnepinnene inneholdt pinlig nøyaktige regnskaper. Man hadde tidligere undret seg over hvor denne bevegelsen fikk pengene fra, hvilken statlig aktør som sto bak dem. Disse ultra-islamistene, som til og med ble for brutale for al Qaida, kom tilsynelatende ingensteds fra med ingenting, og plutselig kom de inn i Irak fra Syria og erobret Mosul, den nest største byen i Irak med rike oljefelter rundt. Svaret er: De trengte ikke penger utenfra.
De har sikret seg store inntekter fra oljefeltene øst i Syria, som de erobret i slutten av 2012. Noe av olja har de solgt tilbake til regimet i Syria, som de ligger i krig med(!). De har også smuglet og solgt råmaterialer som de har plyndret fra staten, og det samme gjelder ubetalelige antikviteter fra arkeologiske utgravinger.
- De hadde tatt 36 millioner dollar (216 millioner kroner) bare fra al-Nabuk (vest for Damaskus). Antikvitetene der er opp til 8000 år gamle, sa en irakiak etterretningsoffiseren til avisa The Guardian i juni.
- Før Mosul hadde de til sammen penger og eiendeler til en verdi av 875 millioner dollar (5,25 milliarder kroner). Etterpå, med de pengene de hadde ranet fra bankene og verdien av det militære utstyret de plyndret, kunne de legge til ytterligere 1,5 milliarder dollar (9 milliarder kroner), sa offiseren.
ISIL har fått tilslutning fra en del frivillige krigere fra Europa som ønsket å delta i en «hellig krig» i Syria og Irak. På minnepinnene fant man navn og krigernavn på alle de utenlandske krigerne som har sluttet seg til bevegelsen. De fleste av disse navnene var kjent av vestlig etterretning fra før. Men sporene etter dem forsvant idet de krysset grensa fra Tyrkia inn i Syria. Der fikk de nye krigernavn. Fra minnepinnene fant man nå navn på pårørende, ofte telefonnumre og adresser for e-post.
Dette kan være noe av de opplysningene som norske myndigheter bygger sine vurderinger på. Men de må åpenbart også ha mange andre og ferskere opplysninger som har fått dem til å se en akutt fare.
Â
Det kan godt også være andre grupper i Syria som er i søkelyset. ISIL har vært i strid med andre islamistiske grupper i borgerkrigen. Og Politiets Sikkerhetstjeneste og E-tjenesten er uklare om hvem trusselen kommer fra, noe de kanskje heller ikke vet sikkert.
I forhold til folketallet har Norge forholdsvis mange Syria-farere, sa PST-sjefen Benedicte Bjørnland. Er dette et forsøk på hevn fordi norske myndigheter har vært så ivrige etter å overvåke dem?
Når Politiets Sikkerhetstjeneste går ut med såpass håndfaste advarsler må det være fordi de tar truslene svært alvorlig.
Men hvorfor angripe Norge? Den politiske logikken, hvis man forsøker å se det fra «hellige krigere»s synspunkt, er det ytterst vanskelig å få øye på. En bevegelse som ISIL, skulle man tro, har helt andre prioriteringer enn å skade Norge.
Â
Norge kan være valgt fordi et angrep mot ethvert vestlig mål er et ledd i den «hellige krigen» mot «de vantro». Og for en islamistisk Syria-farer med bakgrunn fra Norge er det lettest å velge et åsted man kjenner. Men man skulle tro det er mer heroisk å bli martyr i Syria og Irak enn i Norge. Og hvis man vil oppnå noe i den store kampen, endre historiens gang, så er Norge feil valg av slagmark.