bilindustrien

Mer fra Dagbladet Meninger:

- Mannen som vanligvis lusker rundt i kommentarfeltene sto frem foran Stortinget i bar overkropp brølende i en megafon.

Forrige lørdag endte utdrikningslaget vårt på tv2-nyhetene.

- Som FpU på skoledebattene, lettvint og overforenkla

- Bistand handler ikke om rike nordmenns samvittighet.

Det knusende blikket

Både Vesten og Russland slikker sine sår etter den verste krisa siden Den kalde krigen.

Spanias sviktende hjørnestolper

Står regimet fra Overgangen nå foran undergangen? spør Einar Hagvaag.

Lykke til, Tøyen!

Den som puster liv i en nedslitt Oslo-bydel, kjemper samtidig for sin egen undergang.

Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!

Se hvordan »

•  Hvis du ikke kan se videoen øverst i saken kan du klikke her.

Media er den fjerde statsmakt. Med det forstørrelsesglasset de besitter retter de nasjonens oppmerksomhet mot ulike utfordringer et samfunn må forholde seg til. Hvordan velger de ulike mediene å forvalte denne makten? Velger de å underholde oss, eller velger de å utfordre oss og opplyse oss? Vi holdt opp et speil, slik at de kunne se seg selv.

Forrige lørdag endte utdrikningslaget vårt på TV 2-nyhetene. Mannen som vanligvis lusker rundt i kommentarfeltene sto frem foran Stortinget i bar overkropp brølende i en megafon. A story too good to check. 

Hvorfor mannemann

 Å beskrive verden er å forenkle den, men forenklingene våre har en tendens til å ende opp i sjablonger. Narrativer som eksisterer uavhengig av kilder og fakta. Vi gestaltet et slikt narrativ.

Det hele startet med en pressemelding til flere av landets redaksjoner, inkludert Dagbladet. Mannen er i krise og Jens Pikenes stikker av med damene der han sitter på åpent bakeri med kaffe latten sin. Vi ønsker å ta et oppgjør med «kaffe latte-mannen» og arrangerer en demo foran Stortinget for å «gi en stemme til oss som vanligvis bare kommer til orde i kommentarfeltene.» Vi opprettet facebookgruppen «La menn være menn» med et bilde av gamle menn i en sauna. Vi sto foran Stortinget og brølte og snakket om mannens urinstinkter. 

Mannsrollen i media

Mads Larsen, evig aktuell mannssynser, som etter boken «Pornupung» har klippekort på spalteplass om mannen. 15.04 skriver han seg inn i mediedebatten med kronikken: «Mannemannen ingen vil ha» på NRK ytring, der han med bred pensel maler mannemannen inn i et hjørne der det ikke finnes verken damer eller jobber. På veien fyrer han av en bredside mot Vi Menn-leserne før han i den mest vulgære utgaven av evolusjonspsykologi erklærer at ekte menn er de som får ligge med attraktive damer.

Han får svar på tiltale fra redaktøren i Vi Menn, Alexander Øystå. Øystå som for øvrig mener at alle burde lese Vi Menn skriver i kronikken «Spytter på Norske menn» at det nettopp er leserne av Vi Menn norske kvinner er ute etter og at disse besitter  «…maskuline, positive verdier. Som beskyttelse, omsorg, besluttsomhet og kampvilje.»

Det er få ting som er mer meningsløs spalteplass enn å diskutere hvilke menn som er vinnerne på kjønnsmarkedet (kanskje med unntak av å demonstrere mot marginalisering av mannen). 

Norske menn er vinnere

For sannheten er at i et historisk (og globalt) perspektiv er hver enste norske mann en vinner. Vi har skapt et samfunn der alle kan brødfø en familie. Det skulle bare mangle gitt den overfloden vi har i dag, likevel er vi et enestående case, og evolusjonsbiologien David Sloan Wilson har begynt å forske på oss gjennom «The Norway Project» for å finne hemmeligheten bak vår suksess.

Larsen og Øystå burde heller spørre seg selv hvorfor de aller fleste menn i dag er fornøyd med seg selv, sine muligheter og hva han har oppnådd her i livet. Og her ligger hunden begravd, for det er ikke noen konflikt mellom mannemenn og løkkahipstere. Det kan endog være samme person, for i vårt lille liberale demokrati har vi greid å skape rom for mange mannsroller. Der løkkahipsteren regjerer i D2-redaksjonen, har råneren Strømstad på skjærtorsdag og nerden har Vikingskipet ved påsketider. Jegeren har Hardangervidda om høsten og partysvensken hadde Emil og Samuel før det forsvant. 

Mange likeverdige mannsroller

Det finnes mange mannsroller og mange maskuliniteter man kan realisere seg selv innenfor, derfor slipper vi å bli fanget i mannsroller vi ikke er komfortable med. Vi går ut og inn av ulike roller gjennom livet. Når Mads Larsen skriver at mannemennene går en dyster tid i møte tar han derfor feil. For gjennom politikk legger vi premissene for hvordan ulike menn kan blomstre i ulike jobber og roller. For å sette det på spissen var homofili ulovlig frem til 1973 og politiet jaktet på deg i landets pissoarer. Historien er full av eksempler på homofile kunstnere og genier som ikke fikk leve ut sin mannsrolle og gikk til grunne. I dag er denne rollen en naturlig del av spekteret vi kan skape oss selv innenfor.

Barn er heller ikke lenger en selvfølge for alle menn; men kan velges. Man kan være mann, uten å være far. Steven Pinker, evolusjonspsykolog og nettopp kåret til verdens viktigste intellektuelle forteller at han og hans kone har valgt bort barn fordi det ville tatt bort fokus fra det de ønsker å få til. På spørsmålet om paradokset av at nettopp en evolusjonspsykolog som forstår mennesket som et produkt av evolusjon selv velger å ikke delta evolusjonen, holder han frem at evolusjonen nettopp har brakt oss frem til et nivå der vi selv kan velge ikke lenger å delta i denne prosessen. 

Friheten i den moderne mannsrollen

Slik sett er dagens menn friere enn noen sinne til å forme sin egen maskulinitet og egen mannsrolle. Vi drikker mindre og levealderen kryper stadig vekk oppover og er i siste måling fra SSB nesten 80 år. Dette er en økning på over 5 år (74,2 i 1993) i løpet av 20 år, og en større økning enn for kvinnene. Objektivt sett er vi historiens vinner.

Likevel kjøpte TV 2 demonstrasjonene fordi den var skreddersydd for en polarisert medievirkelighet. Vi var medias platonske ide av mannen fra kommentarfeltet. Vi utalte vår sjåvinisme, kledd over vår sårbarhet og angst. Vi var den perfekte story. For god til å sjekke. 

Fuck Bourdieu

Vi hadde en plakat med: «Fuck Bourdieu». Sosiologen Pierre Bourdieu gav ut distinksjonen i 1979, hvor han beskriver ulike klassers kulturelle preferanser. Dette har vært løkkahipsterns bibel i mange år og lagt grunnlaget for ideen om at kulturelle preferanser er viktig. Vårt konsum av kunst, teater, musikk, vin, kaffe og klær fortalte noe om oss.

I denne diskursen representerer mannemannen vulgariteten. Våpen, biler, svart kaffe, fotball og øl. For mediene er mannemannen en klovn. En story, en avskyelig snømann, man leter etter. Utgruppen som gjør det mulig for middelklassen å forstå seg selv som finkulturelle. En ung journalist fra TV 2 kom over denne avskyelige snømannen brølende i bar overkropp foran stortinget på høylys dag. En historie for god til å sjekke ut. Først da innslaget var sendt, innså TV 2 at det var de som var storyen. Storyen om mediene i det moderne Norge.