Mer fra Dagbladet Meninger:
Lider av Skavlan-syndromet
Norske TV-kanaler undervurderer publikum.
- Fortsetter dette, vil Furuset ha 100 prosent innvandrere i 2030
Som Rosengård.
«Hvilken måned barnet hans sønn er født i har ingen betydning for om moren til barnet har krav på foreldrepenger eller ikke»
Nav svarer Bendik Chr. Brinchmann.
Russlands to tunger
President Putins edderkopp spinner sitt nett i Øst-Ukraina, samtidig som den samme Putin støtter Ukrainas fredsplan.
Stadig flere norske lover gir politiet adgang til å overvåke oss
John O. Egeland kommenterer.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
«Jeg er så skuffet», sier den erfarne politikeren. Han er en gammel rev i bransjen, en grå eminense som – i likhet med så mange menn av hans generasjon – sjelden snakker om følelsene sine. Men nå er han fryktelig skuffet, for ikke å si regelrett sint. Han sier det ikke, men det skinner gjennom i rynkene som har begynt å trenge gjennom huden hans, at han oppfatter dette som et svik. Mot fellesskapet, nasjonen og ideologien. Og, når sant skal sies, også mot ham selv. For har han ikke, til tross for sin prinsipielle posisjon som republikaner, vært rosende i omtalen av kronprinsparet? Jo, det har han. Han har sågar ment, både offentlig og privat, at dette unge paret målbærer gode verdier. De er for eksempel mot fattigdom og rasisme, så vel som diskriminering av homofile. Det, har han tenkt, kan man jo ikke være i mot. Deretter har han kostet på seg en vits, i sitt stille sinn, om at han – som republikaner – selvfølgelig hadde foretrukket at det var hun med englene som skulle arve tronen. I så fall skulle han saktens ha kastet seg inn i debatten om kongehuset med en annen glød.
Fram til nå har han tenkt at kampen mot monarkiet, den får barnebarna hans ta. Da han var ung, og kong Olav var konge, var det nesten like ille å snakke stygt om kongen som om gutta på skauen. «Du vet, krigen og alt det der», forklarer han barna sine når de lurer på hvorfor han ikke gjorde kampen mot kongehuset til en politisk kampsak. «Å si at du var mot kongen, det var som å si at du var mot motstandskampen. Og så var jo kongen nøktern og jordnær og alt det der. Så da var det ingen som trodde på deg når du sa at monarki er en elitistisk og udemokratisk styringsform».
Via Facebook, Twitter og nettavisene får ringreven med seg at store deler av kommentariatet deler hans indignasjon over at kronprinsparet sender barna sine på kostbare privatskoler. Som om ikke enhetsskolen, det egalitære demokratiets grunnpilar, er bra nok for dem. Rent politisk er det selvsagt et knusende nederlag for sånne som ham, fordi det åpenbart er et utsagn om at offentlige skoler er dårligere enn privatskoler. Men det klart mest provoserende er at de kongelige oppfører seg som om de tror de er noe, bare fordi de er kongelige.
Utpå kvelden roer han seg ned foran en akkurat passe engasjerende fotballkamp. Han rekker å registrere at Mexico er overraskende gode, mens Brasil vitterlig er langt svakere enn de fleste hadde trodd. På en måte er det nesten litt deilig at Norge ikke er med, så slipper han å være så inni hampen engasjert, rekker han å tenke før han blir oppringt av nok en journalist som gjerne vil fortsette å gi debatten om kongehuset «noen flere omdreininger», som hun sier. Men akkurat nå kjenner han en viss utålmodighet. Litt fordi han har vært med i gamet så lenge at han vet hva som kommer i dagene fremover. Dernest fordi han gjerne vil se ferdig kampen som utvilsomt har sine kvaliteter. Og sist, men ikke minst, fordi han er lei av å late som om det norske kongehusets «folkelighet» er en slags seier for sosialdemokratiet.
Opp gjennom årene har han hørt en uendelig rekke taler, og lest minst like mange kommentarer, om fortreffeligheten ved det folkelige kongehuset vi holder oss med. I Norge liker vi å tenke at de kongelige, i all sin alminnelighet, viser at man må dyrke likhetstanken om man skal bli akseptert som overhode her til lands. «Vi nordmenn er så like at selv kongen tar trikken», er en gjenganger. Det nevnes sjelden at det var en engangsforeteelse. På samme måte kan vi fortelle oss selv og hverandre, når vi skal forklare hvorfor vårt kongehus er særskilt fortreffelig – og som sådan en speiling av det norske samfunnet – at kronprinsen giftet seg med en alenemor og at både han og søsteren gikk på en helt vanlig barneskole. Gjennom historien om kongehuset forteller vi historien om oss selv, slik vi liker å høre den: De, og dermed vi, er nøkterne, liberale folk som omgås på tvers av klasser og farge på blodet.
Like fullt har den erfarne politikeren stadig oftere vært betenkt over den nye kronprinsessens utagerende pengebruk. Men han har klokelig latt være å nevne oppslagene om veskekolleksjonene og de mange italienske designkjolene til yngre folk. Han omgås tilstrekkelig mange unge mennesker til å forstå at det er en helt ny tid, og en ganske annen aksept for ødsling nå enn det var i hans tid. Og skal man først holde seg med et kongehus, så er det visst meningen at kongehusets unge kvinner skal være glamorøse og kostbare i drift.
Hadde den politiske ringreven vært litt mindre teknokrat, ville han for lengst ha skjønt at forestillingen om det folkelige norske kongehuset er en gjensidig kontrakt mellom et folk som kan late som om vi ikke holder oss med overhoder, og et kongehus som kan late som om de ikke lever opphøyde liv. Å tro på det norske kongehusets folkelighet, det er som å tro på julenissen og tannfeen. Det er en illusjon vi dyrker, lenge etter at vi egentlig har skjønt hvordan det henger sammen, fordi det er gøy å bli lurt. Den største forskjellen på Norge og Sverige er at svenskene liker å late som om de er rikere enn de er, mens nordmenn later som vi er likere enn vi er. Det er den viktigste grunnen til at så mange voksne mennesker blir så oppbrakt over at dagens kronprinspar oppfører seg som det privilegerte adelskapet de strengt tatt er, har vært og etter all sannsynlighet vil fortsette å være.
Å tro på det norske kongehusets folkelighet, det er som å tro på julenissen og tannfeen
