bilindustrien

«Folk ankom i små grupper, sakte frem fra eukalyptustrærne bak skolen. Noen av dem var skadet. Det var en jente, seks år, med et machete-kutt i hodet, og en gutt med et åpent skuddsår i skulderen. Han gråt ikke. Snart var det mennesker over alt. Da klasserommet var fullt ble skolegården inntatt. De var på FN-grunn, og trodde ingen ville våge å ta seg inn. (…) Det var fredag den 8. april 1994. Her i Kicukiro, og over alt ellers i byen, flyktet folk fra terroren, til kirker, til skoler og til sykehus».

I «A people betrayed» beskriver Linda Melvern starten på det som skulle bli et hundre dagers helvete, der ekstremister fikk med seg store deler av Hutu-befolkningen i en ekstrem voldsorgie mot Tutsi-minoriteten i Rwanda.

To dager tidligere var flyet med president Júvenal Habyarimana skutt ned rett før landing i Kigali. Alle ombord omkom, men attentatet var bare starten: Mer enn én million mennesker blir drept den våren og sommeren for 20 år siden.

- Folkemordet var en godt planlagt politisk kampanje for å eliminere en hel folkegruppe – Tutsi-folket, fordi Hutu-ekstremistene ikke ville dele makten med dem. Målet var, for å bruke deres egne skremmende ord; «å skape en ren Hutu-stat». Til slutt importerte de store mengder macheter, trente opp en egen milits og etablerte hat-radio der tutsiene ble omtalt som umenneskelige, som kakkerlakker, sier forfatter og journalist Linda Melvern til Bistandsaktuelt.

Hatradio

Natten etter nedskytingen av presidentens fly (Fortsatt er det et mysterium hvem som skjøt ned flyet; red.anm.) setter rwandiske hærstyrker og Interhamwe-militsen opp veisperringer i og rundt Kigali: Tutsier og moderate hutuer drepes. Nedskytingen blir brukt som argument for at «kakkerlakkene» er i ferd med å ta makten i landet.

I april 1994 har har store deler av befolkningen lyttet til Radio Télévision Libre des Milles Collines (RTLM) rasistiske hat-propaganda i snart ett år. Radiostasjonen spilte en helt avgjørende rolle for å skape den rasefiendtlige stemningen som tillot at folkemordet fikk utvikle seg: Venn ble til fiende og retorikken ble slukt av mennesker i alle samfunnslag. Bare timer etter at presidentens fly treffer bakken, sprer volden og frykten seg ut over landet:

Da Interahamwe-militsen kom til Ntamara, sør for hovedstaden Kigali, flyktet mange til det lokale rådhuset i håp om å finne beskyttelse der. Men i døren møtte de ordføreren som sa: «Om dere drar hjem, skal dere dø. Om dere flykter inn i bushen, skal dere dø. Om dere blir her, skal dere dø. Likevel må jeg si til dere, dra herifra – for jeg vil ikke ha blod foran mitt rådhus».

Mange dro videre til den lokale kirken for å søke tilflukt der. Til nettstedet Rwandan Stories  forteller Alisa: «Vi tenkte at om vi kom inn i Guds hus, ville ingen ta oss der». Slik ble det ikke. Alisa overlevde, men i og rundt den lille kirken ble mer enn 5000 mennesker massakrert. Med macheter, skytevåpen og granater. I det ene kirkerommet finnes fremdeles blodspor på veggen, og fortsatt ligger levningene og eiendelene til hundrevis av mennesker inne i kirken. Så Rwanda aldri skal glemme.

Allerede den 7.april snakket en rystet General Roméo Dallaire med den kanadiske radiokanalen CBC. I intervjuet beskriver sjefen for FNs fredsbevarende styrke i Rwanda (UNAMIR) hvordan hutu-ekstremister har startet massakreringen av tutsier og moderate hutuer. Han bekrefter også drapet på tre FN-soldater, men sier han ikke kan utdype. Senere samme dag kommer meldingen fra FN-bygningen i New York: Ti FN-soldater er drept sammen med landets statsminister Agathe Uwilingiyimana. Drapet på FN-soldatene skulle få fatale konsekvenser for det internasjonale samfunnets vilje til å gripe inn – for Rwandas tutsibefolkning.

Falsk trygghet

Tutsi-minoriteten i Rwanda hadde opplevd vold og diskrimenering mange tiår før 1994. Noen vil hevde at kolonimakten belgias innføring av etnisk orienterte id-kort var frøet som startet det hele, og i utallige artikler de siste tyve årene har ulike aktører fått skylden for ikke å ha bidratt til å stoppe folkemordet. Da lynsjingen brøt ut i april 94 fremstilte en rekke medier konflikten som en afrikansk stammekrig. I realiteten handlet det om politisk og økonomisk makt.

I 1990 bodde én million tutsier i flyktningleire i nabolandene. Med mål om å returnere til hjemlandet ble Rwanda Patriotic Front (RPF) opprettet med støtte fra ugandiske myndigheter. En tre år lang borgerkrig endte i en internasjonalt initiert fredsavtale høsten 1993. Kort tid etter sendte FN 2500 belgiske, kanadiske og afrikanske soldater, ledet av general Dallaire, for å sikre at fredsavtalen ble overholdt av begge parter. Hovedstaden Kigali var full av FN-tropper og store hvite pansrede kjøretøy.

Men inntrykket av FN-kontroll skulle vise seg å være en falsk trygghet. Hutu-ekstremistene ønsket ingen maktdeling med RPF og tutsiene. I tillegg var de holdt utenfor i fredsprosessen. Det skulle få enorme konsekvenser.

I kulissene sto flere parter mot hverandre i FNs sikkerhetsråd. Både fransk og amerikansk etterretning skal ha visst om planer for etnisk motivert rensing allerede tidlig på 90-tallet. Da FN-troppene landet i Rwanda i ´93 var det franskmennene som jobbet mot UNAMIR og støttet Rwandas regjering. Da folkemordet var i gang, var særlig USA negative til en intervensjon. Det var flere grunner til det, men først og fremst fordi en FN-operasjon, militært støttet og betalt av USA, ikke hadde støtte hos det amerikanske folk; minnene fra Somalia året i forveien var fortsatt sterke. I tillegg var de brutale drapene på ti FN-soldater en viktig del av diskusjonen. Da et samlet FNs sikkerhetsråd støttet en tilbaketrekking av 90 prosent av UNAMIRs styrker, var katastrofen et faktum.

Imens, på bakken i Kigali, prøvde general Dallaire å skape «trygge soner» på fotballstadioner, skoler og sykehus. Men med en liten og «ubevæpnet» observatørstyrke, ble Dallaire og hans soldater bare handlingslammede vitner til at sivile ble slaktet ned i Kigalis gater. Og i FN-bygningen i New York diskutert man om man skulle kalle det som skjedde for et folkemord, hva slags farge FN-kjøretøyene skulle ha, og hvem som skulle betale transportkostnadene til Rwanda.

En pliktforsømmelse

I snart tjue år har Linda Melvern forsøkt å forstå hvordan folkemordet i det hele tatt kunne skje. Den erfarne journalisten er svært kritisk til det internasjonale samfunnets manglende respons både før og under folkemordet. I «A People Betrayed» skriver Melvern om en rwandisk oberst som er overbevist om at de europeiske styrkene som kom til Rwanda for å hente ut utlendinger, kunne stoppet folkemordet – om de ikke hadde trukket seg ut. Melvern er ikke uenig:

- At de kom, hentet ut utlendinger, og dro – det var å gi ekstremistene grønt lys. De dagene, vi snakker den første uken egentlig, kunne et relativt lite antall soldater ha stabilisert situasjonen og stoppet at volden spredde seg utover landet, sier Melvern.

Journalisten mener FN og medlemslandenes fokus på det tidligere Jugoslavia og Bosnia kan være én av årsakene til at ingen ville gripe inn å stoppe drepingen i tide.

- Også var det krisen i Somalia, som både da og etterpå er brukt som en unnskyldning. Viljen var ihvertfall ikke der. En av de mest alvorlige blemmene, var at de ikke-permanente medlemmene av FNs sikkerhetsråd ble holdt utenfor når det gjaldt informasjon om hva som skjedde på bakken i Rwanda. Sikkerhetsrådets president på den tiden, Colin Keating, uttalte også senere: «Vi så Rwanda som en liten borgerkrig, ikke den ulmende vulkanen det egentlig var», sier Melvern til Bistandsaktuelt:

- De fem faste medlemslandene i Sikkerhetsrådet vil si at de ikke visste hva som foregikk, til tross for at de hadde stemt frem en fredsbevarende operasjon til landet. Kanskje analyserte de ikke den informasjonen de satt på godt nok, kanskje brydde de seg rett og slett ikke. Jeg spurte general Dallaire om dette en gang. Han sa: «Rwanda var for lite. Det var for lite og for svart».

Hakket til døde

Da Francine Mukagatore (44) var 19 år giftet hun seg med den seks år eldre Mucyo Silvester. De bosatte seg i Butare sør i landet, tre år senere fødte hun parets sønn.

- Den lille familien vår fikk tre gode år sammen. Men en dag kom han uanmeldt hjem fra jobb. Han sa det var fullt kaos, at folk ble drept i Kigali. Så kom Interhamwe, og vi bestemte oss for å forlate huset og gjemme oss i bushen.

Mukagatore forteller at hun og mannen kom bort fra hverandre under flukten, og at mannen hun elsket ble tatt av Hutu-militsen.

- Først forgiftet de ham. De ville gi ham en smertefull død. Han kastet opp, gang på gang. Dette vet jeg for det var vitner til hendelsen. Da han ikke orket mer og bare lå der i sitt eget spy – hakket de ham til døde med macheter.

Hun flyktet til onkelen, men to uker etter ektemannens død kom Interhamwe igjen. En gruppe på tjue menn med macheter og kjepper.

- De tok alle sammen til et sted der det var en seks meter dyp latrine. Onkelen min, hans familie, meg og min sønn. Der tvang de oss til å kle oss nakne. Så stod vi der, helt forsvarsløse. De slo oss med stokker og macheter. Onkelen min var den første som ble drept. Et stokkeslag mot bakhodet. Så kastet de ham ned i det dype hullet. Seks andre ble også drept og kastet i hullet, forteller Mukagatore.

Hiv-positiv

- Da det var “min tur” sa en av morderne at de burde spare på meg. At de burde ta meg til «kone» fordi jeg hadde så fin rumpe. Jeg stod der, helt naken og livredd. Jeg hadde akkurat sett flere familimedlemmer bli drept, og så stod de der og snakket sammen om kroppen min.

Hun blir våt i øynene, men fortsetter:

- I ukene som fulgte var jeg og sønnen min med dem. Jeg måtte sove med dem – på rundgang. Tre av dem kom ganske regelmessig, men iløpet av de neste månedene kom det mange menn til min seng. Og over alt hvor vi dro så jeg døde og lemlestede mennesker.

Mukagatore forteller om flere uker i Interhamwes varetekt. Med daglige overgrep, og nesten helt uten tilgang på mat og vann.

- Hver kveld tenkte jeg; om jeg overlever denne natten, dør jeg ihvertfall imorgen.

I juli 1994 tok Rwanda Patriotic Front over kontrollen i landet. Hutu-ledelsen flyktet til Zaire, og hundretusener av flyktninger fulgte etter. Men for Francine Mukagatore hadde overgrepene for alltid satt spor.

- Jeg var helt ødelagt. Jeg levde ikke, jeg bare eksisterte.

Hun forteller at hun i årene etter folkemordet har født tre barn med tre ulike fedre. De tre døtrene har det bra: Gjør det godt på skolen og har mange venner.

- Men for noen år siden fikk jeg vite at jeg er hiv-positiv. Jeg vet ikke om barna også er smittet. Jeg tør ikke sjekke.

Ifølge offisielle tall ble 250 000 kvinner utsatt for seksuelle overgrep i løpet av de nesten hundre dagene folkemordet pågikk. Bistandsaktuelt spør forsiktig om hun har tilgitt de som drepte ektemannen, de som forgrep seg på henne.

- Det er ikke mulig å tilgi noen som ikke har bedt om tilgivelse. Jeg møtte de som drepte mannen min under gachacha-rettsakene. Det var ingen som ba om å få min tilgivelse da.

Grusomhetens teater

I boka «Shake hands with the devil» skriver UNAMIR-sjef Rómeo Dallaire at han trodde han skulle til Afrika for å bistå to parter i å oppnå en fred begge ønsket. I stedet ble han og FN-soldatene fanget i en spiral av en borgerkrig som endte med folkemord. I boka beskriver han en dag på patrulje i hovedstaden Kigali. På vei gjennom alle byens veisperringer: «De var som et grusomhetens teater, kontrollert av mobben».

«Jeg bestemte meg for å stikke innom Hotel Mille Collines (Hotell Rwanda; red.anm.), hvor jeg visste en gruppe ex-pats og rwandere hadde søkt tilflukt. Hotellet var fullt av skrekkslagne sivile som stimlet sammen rundt meg og bad om beskyttelse. Jeg prøvde å høres oppmuntrende ut og sa at de bare måtte holde seg i ro. Men ord var det eneste jeg kunne tilby».

I boka beskriver general Dallaire i detalj det seige FN-byråkratiet han mener hindret ham soldater og operasjonell frihet til å stoppe blodbadet. Han er krystallklar på at bestialitetene i Rwanda var en varslet katastrofe. En varslet katastrofe han selv hadde sendt utallige meldinger om i månedene før presidentens fly ble skutt ned. Meldinger som beskrev hvordan hutu-militsen forberedte seg, hvordan RTLM fortsatte sin hatsendinger og hvordan tutsier sporadisk ble drept og mishandlet i gatene. Et helvete han mener FN-medlemslandene og FNs Sikkerhetsråd kunne og burde ha stoppet. Til BBC har han tidligere uttalt at alt som kunne gå galt – gikk galt i Rwanda:

«Jeg vet det finnes en gud, for i Rwanda håndhilste jeg på djevelen. Jeg har sett ham, jeg har luktet ham, og jeg har berørt ham. Jeg vet at djevelen finnes og derfor vet jeg også at det må finnes en gud», skriver han i boka.

“Kakkerlakkene må dø”

Beatha Iribagiza (48) forteller om lykkelige år med ektemannen Fredrick Kamuzinzi. De giftet seg i 1984, hun 18, han 30 år. Med mannens jobb i et transportselskap kunne de bygge et fint hus i Kigali, til seg selv og de fem barna. Ti lykkelige år fikk de sammen. Men idyllen i Kicukiro-nabolaget i Kigali tok en brå slutt den 7. april 1994.

- Vi hadde vært hjemme hele den dagen, siden presidenten var død turde vi ikke gå ut. Vi hørte Interhamwe nede på hovedveien: «Kakkerlakkene har drept vår leder. Nå skal vi drepe dem. Kakkerlakkene må dø». Først hørte vi hamring på porten. Så skudd i luften. Fredrick åpnet husdøra for å gå ut å snakke med dem, men de var allerede kommet seg inn på gårdsplassen og skjøt ham der i døra, forteller Iribagiza til Bistandsaktuelt når vi besøker henne hjemme i Kicukiro.

- Jeg stod rett bak, med vår ett år gamle datter bundet fast bak på ryggen. Da jeg forsøkte å stoppe dem fra å komme inn i huset, stakk en meg med bajonetten sin. Flere ganger gjennom kroppen. Jeg kollapset. Så skjøt de meg også. I ryggen. I flere dager lå jeg slik. Med hodet ned i min manns og mitt eget blod. Inn og ut av bevissthet. Og på ryggen hang fortsatt datteren min. Hun ble ett år gammel.

- Møter fortsatt drapsmennene

Noen naboer fant Beatha Iribagiza etter fire dager og fikk henne på sykehus. Men Interhamwe hadde drept ektemannen og to av barna. Eldstesønnen klarte å rømme fra angrepet og to andre barn som var hos besteforeldrene da Interhamwe kom, overlevde også.

- De var sikkert ti menn den dagen. Jeg kjente ikke alle, men noen av dem hadde ansikter jeg kjente igjen fra nabolaget. Under gachacha-domstolene fikk flere av dem lange straffer, sier Iribagiza, og forteller at hun har sett to av drapsmennene i nabolaget nå i senere tid:

- De bor fortsatt her i området. Men jeg er helt nødt til å legge dette bak meg. For å komme videre i livet må jeg få alle de vonde tankene ut av hodet. Men jeg har ikke tilgitt dem. Man kan ikke tilgi noen som ikke har bedt om tilgivelse.

Iribagiza tror det fortsatt finnes grupper i Rwanda som bærer på de politiske idéene som førte til folkemordet i 1994.

- Hatet lever der ute fortsatt. Selv om myndighetene har gjort mye for å viske ut skillelinjene, finnes fortsatt folk som ser på hverandre som hutuer og tutsier. Jeg synes ikke det er problematisk i seg selv. I mange land lever ulike folk fint sammen med forskjellene. Det burde vi også klare.

- Diplomatisk hemmelighetskremmeri

Ordet «folkemord» og sammenligninger med Rwanda ´94 er brukt om både Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk de siste månedene, og situasjonen i Syria forverrer seg uke for uke. Ser Linda Melvern noen likheter mellom dagens konflikter og det som skjdde i Rwanda for 20 år siden?

- Jeg vet ikke om det er mulig å sammenligne. Det jeg vet, er at Sikkerhetsrådet vil ta beslutninger om Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk og Syria i hemmelige og uformelle sesjoner. Dette er en av de åpenbare svakhetene i systemet – det diplomatiske hemmelighetskremmeriet som gjør at ingen enkeltpersoner eller land holdes ansvarlig for avgjørelsene som tas. Om noen hadde blitt holdt ansvarlig den gang, hadde vi kanskje ikke sett disse forferdelige konfliktene vi ser i dag. Disse diplomatene og politikerne, de satt der dag etter dag og visste at tusener av mennesker ble drept — og de valgte å ignorere det, sier Melvern.

Journalisten mener det er viktig å poengtere at den internasjonalt finansierte fredsavtalen i forkant av folkemordet, som skulle iverksette en maktdeling mellom hutuer og tutsier, hadde ekstremt korte tidsfrister.

- Avtalen krevde at Rwanda skulle iverksette maktdeling i løpet av en periode på to år. Om man sammenligner det med fredsprosessen i Nord-Irland, skulle Rwanda altså, gjøre det samme på to år som det har tatt tredve år å oppnå i Nord-Irland. For å sette det i perspektiv: Å iverksette maktdeling med demokrati i et underutviklet land som Rwanda; med et mindretall, uten en middelklasse og uten forståelse for hva et demokrati er, på to år — det er antagelig et av de største diplomatiske feilskjærene etter 2. verdenskrig, sier Melvern.

- Hatet finnes fortsatt

Ifølge nye anslag fra rwandesiske myndigheter ble 1 070 000 tutsier og moderate hutuer slaktet ned på under 100 dager. Bak drapene stod myndighetspersoner, militære og vanlige borgere.

Jean-Damascène Gasanabo, PhD og direktør ved Rwandas nasjonale forsknings- og dokumentasjonssenter ved National Commission for the Fight against Genocide (CNLG), sier til Bistandsaktuelt at rwandiske myndigheter ikke kan utelukke at grusommhetene vil gjenta seg.

- Det finnes mennesker i dette landet som fortsatt har de samme meningene og som kan gjenta ugjerningene, om muligheten byr seg, sier direktøren til Bistandsaktuelt.

Derfor drifter CNLG en rekke Genocide Memorials. I kirker, i skolebygg og på steder der massedrap fant sted. Som Murambi Technical School helt sør i landet, der 45 000 mennesker skal ha blitt drept. Stedet er akkurat nå i ferd med å ferdigstilles som nasjonalt minnesenter, slik at nye generasjoner, skoleklasser, skal lære om volden som herjet landet for 20 år siden.

Inne i skolen, vakkert omgitt av grønne åser, fortelles landets historie i tekst og bilder. Fra belgiernes kolonisering og innføring av id-kort, til det politiske spillet og hat-retorikken som steg fram i årene før massakrene startet. Utenfor ligger idrettsplassen der franske styrker skal ha spilt volleyball, og så, sovesalene: En stram lukt. Fortsatt i bruk. Hundrevis av balsamerte lik i en åpen massegrav: Menn, kvinner og barn. For at Rwanda aldri må glemme.

- Vanskelig forsoning

FN mener perioden for folkemordet i Rwanda strekker seg fra januar til desember 1994. CNLG og rwandiske myndigheter mener det startet allerede i oktober 1990.

- Folkemordet kom ikke plutselig. Det var nøye planlagt. Noen mener planleggingen startet i 1959 – vi mener den startet i 1990. Flystyrten og attentatet på Júvenal Habyarimana ble bare brukt som en unnskyldning for å starte drepingen. Nabo drepte nabo. Det var til og med hutuer som drepte sin egen familie. Om man har drept sin egen kone, hvordan skal du da kunne fortsette å leve videre med resten av familien? Den type problemstillinger er det mange av i Rwanda. Det betyr at de som drepte og de som overlevde måtte finne måter å leve sammen på etter folkemordet. Det var et enormt vanskelig klima å skape forsoning i.

CNLG-direktøren mener en av de viktigste mekanismene for å legge traumene bak seg, har vært gachacha-domstolene, og forteller at i alt to millioner gachacha-dommer er avsagt. Den siste i 2012. Gachacha baserer seg på tradisjonell konfliktløsning hvor personer som nyter tillit i et lokalsamfunnene, avsier dom på grunnlag av rettsforhandlinger og forlik. Systemet har både straff og rehabilitering i seg.

-  Vi skal alle fortsette å leve i dette lille landet og da må vi lære oss å leve med den mørke fortiden. Akkurat det er vi i ferd med å klare; nå er vi, nesten alle sammen, bare Rwandere. Ingen er Hutu og ingen er Tutsi. Men det er viktig at vi ikke glemmer dette landets historie, sier Direktør Gasanabo:

- For folkemord kan skje igjen: Det kan skje der det er dårlig lederskap, fattigdom eller urettferdighet. Den type krefter som overtok Rwanda tidlig på nitti-tallet finnes fortsatt. Nå ser vi hvordan verdenssamfunnet står på sidelinjen og ser på i Syria. De kan jo ikke ha lært noen verdens ting av Rwandas historie.

Artikkelen har også vært publisert i Bistandsaktuelt.

(Dagbladet): Oslo-politiet gikk i 16-tida i da ut med en oppfordring til publikum på politidistriktet Facebook-side, hvor de ber publikum om vitneobservasjoner og tips knyttet til en svenskregistrert mørk rød Audi A3 i forbindelse med gullsmedbutikk-ranet på Grønland lørdag 29. mars.

Bilen stod parkert utenfor Arups gate 16b i Gamlebyen i Oslo fra lørdag ca kl 12, til tirsdag 1. april ca kl 15.

Ranerne flyktet fra gullsmedbutikken i Grønlandsleiret i en Audi A3, som så ble satt fyr på ved Lakkegata skole, bare et par minutters kjøring unna. Ranerne var bevæpnet med en Kalashnikov, og avfyrte skudd – trolig i lufta – under ranet.

Politiet har tatt beslag i den røde Audien, og den er undersøkt av krimteknikerne, men de ønsker ikke å si hvordan bilen er knyttet til ranet.

- Vi knytter den til gullsmedranet. Vi ønsker observasjoner og tips om denne bilen i det beskrevne tidsrommet. Vi vil også foreta en rundspørring i det aktuelle nabolaget, sier politiinspektør Einar Aas, leder for organisert kriminalitet i Oslo-politiet til Dagbladet.

Han vil ikke fortelle noen detaljer om hva de vet om bilen, om de har tanker om hvem som har kjørt bilen eller om registreringsnummeret tilhører bilen i utgangspunktet eller om den er stjålet.

- Vi har ingen pågrepne i saken. Vi samarbeider tett med våre kolleger i Sverige, sier Aas.

Politiet gjennomfører en rundspørring i området i Gamlebyen i ettermiddag.