bilindustrien

(Dagbladet): Ukrainas president Viktor Janukovitsj legger alle spekulasjonene om hans avgang død en gang for alle:

- Jeg vil ikke overgi noe til banditter som terroriserer Ukraina, sier han.

- Jeg forlater ikke landet for noe annet sted. Jeg har ingen planer om å gå av. Jeg er den rettmessig valgte presidenten, sa Janukovitsj.

- Et statskupp

Presidenten sammenlignet dagens situasjon i Ukraina med nazistenes maktovertakelse i Tyskland på 1930-tallet. Han sier også at alle vedtakene som nasjonalforsamlingen nå gjør, er ulovlige.

- Hendelsene som vårt land og hele verden har vært vitne til, er et eksempel på et statskupp, sa Janukovitsj til en lokal TV-stasjon i Ukraina.

Uttalelsene ble gjengitt av det russiske nyhetsbyrået Interfax.

- Lovet å gå av

Tidligere lørdag sa en ukrainsk parlamentariker at den hardt pressede lederen hadde lovet å gå av.

Janukovitsj skal ha gitt løftet i en telefonsamtale med protestlederen Arsenij Jatsenjuk.

Saken oppdateres.

Henrik Kristoffersen kjørte seg opp fra 15.-plass og tok bronse i mennenes slalåmrenn i OL lørdag, med drømmekjøring i en omstridt løype.

Mario Matt og Marcel Hirscher ordnet gull og sølv til Østerrike, men bak dem var det norsk.

Kristoffersen kjørte seg stort opp etter å ha skuffet i første omgang og tapt nesten to sekunder til lederen. I en vanskelig løype der mange kjørte ut, noterte han tredje beste omgangstid og klatret fra 15.- til tredjeplass.

- Det er den villeste løypa jeg har sett. Ante Kostelic skal ha for at han setter en sånn løype i en OL-slalåm. Det er ganske kult gjort, sa Kristoffersen til TV 2 rett etter sitt løp i finaleomgangen. Da visste han ennå ikke at det skulle bli medalje.

– Skal jeg takke Ante Kostelic? Jeg hadde ikke trodd at det skulle holde til en plass på pallen. Jeg var jævlig skuffet etter første omgang, den ødela mye. Likevel ble det pallplass. Dette er litt sykt, sa han da alle konkurrentene hadde kjørt.

Andre var mindre entusiastiske.

– Jeg er forbannet. Det var en skikkelig drittløype, sa svenske Mattias Hargin til TV3.

– Jeg synes ikke man skal gjøre slikt i et OL. Han felte halve startfeltet. Jeg synes han er en idiot. Om jeg treffer ham, vet jeg ikke hva som skjer, sa André Myhrer.

Myhrer og Hargin var nummer to og fire etter første omgang. Hargin endte på delt 7.-plass, mens Myhrer kjørte ut.

Målet oppnådd

Da svensken feilet, var Norges 26. medalje i Sotsji-OL sikret. Dermed oppfylte Kristoffersen toppidrettssjef Tore Øvrebøs medaljemål for lekene.

– Jeg snakket med pappa to ganger mellom omgangene. Han var ikke helt blid etter den første, sa Kristoffersen til NTB. Han er ikke enig med svenskene.

- Det var mer som en hinderløype, men i motsetning til svenskene gledet jeg meg til annen omgang, sa han.

19-åringen er den yngste mannlige OL-medaljevinneren i alpint noensinne, mens 34-årige Matt er den eldste gullvinneren. Han slo rekorden til Kjetil André Aamodt.

Marcel Hirscher, som også skuffet i første omgang, kjørte også forrykende i annen omgang og kjørte seg opp fra 9.-plass til sølv.

Holdt unna

Matt sikret seg en klar ledelse i første omgang og holdt unna under vanskelige forhold i finaleomgangen. Han kjørte inn til sjette beste omgangstid og seiret 0,28 sekund foran Hirscher og 0,83 foran Kristoffersen.

Den norske 19-åringen knep bronsen med fem hundredels sekund til gode på italienske Stefano Gross og tyske Fritz Dopfer, som delte 4.-plassen.

Sebastian Foss Solevåg og Leif Kristian Haugen kjørte seg også opp i annen omgang. Solevåg delte 9.-plassen med løypesetterens sønn Ivica Kostelic, mens Haugen ble nummer 12.

(NTB)

SOTSJI (Dagbladet): 95 verdenscupseirer, tidenes mestvinnende vinterolympier, første nordmann med seks vinter-OL under beltet — og nå også valgt av verdens fremste vinteridrettsutøvere til å være deres stemme i utøverkomitéen i IOC.

Det kan føles som om Ole Einar Bjørndalen «alltid» har stått der framme i mesternes fremste rekker, men det var en tid da også han var en ung kar med lys stemme og prøvende skritt i skiskytternes verdenscupsirkus.

- Ikke så farlig med en pils

Dagens OL-stafett blir hans 85. i rekken for Norge i mesterskaps- og verdenscupsammenheng.

Den første var helt tilbake i slovenske Pokljuka i desember 1993.

Da han gikk han sammen med en annen som slo seg opp på samme tid, Frode Andresen (40), Sylfest Glimsdal (47) og Jon Åge Tyldum.

Norge endte på niendeplass, men en ny generasjon var i ferd med å sette nye standarder i sporten.

- Med Ole Einar og Frode kom det inn en holdningsendring i laget. Vi gamlegutta syntes ikke at det var så farlig om vi tok oss en pils på lørdagskvelden for å slappe av, sier Jon Åge Tyldum til Dagbladet.

- Han husker feil

Han vant verdenscupen sammenlagt i 1992 og 1995 — og han vant to verdenscupseirer.

- Hehe, ja, det var en helt annen tid, minnes Ole Einar Bjørndalen.

- Men Tyldum tar feil om lørdagen.

- Det var nemlig på torsdagene det var fest. På den tiden var det løp torsdag, lørdag og søndag, og det var alltid bankett etter løpet på torsdagene. Fredagen var en utsovingsdag. Det var ikke akkurat fylleparty, men det var noen som drakk seg kanon dritings også, sier Bjørndalen til Dagbladet.

Var med på festene

Men de unge som kom opp, med Ole Einar, Frode og Liv Grete Skjelbreid (39) i spissen, så ble hele verdenscupsirkuset nødt til å ta et oppgjør med kulturen.

- Vi var med på festene og danset og hadde det gøy, men vi var totalavholdsfolk under sesongen. Da vi begynte å prestere bra, så la jo folk merke til at vi ikke var fyllesjuke på fredagene. Da tok det ikke lang tid før det endret seg, sier Ole Einar Bjørndalen til Dagbladet.

- Visste hva han ville

Tyldum la kjapt merke til at denne Bjørndalen var en meget seriøs unge herremann.

- Han var utrolig fokusert og målbevisst. Han visste hva han ville, og han skaffet seg raskt en posisjon i systemet med holdningene og prestasjonene sine, sier Jon Åge Tyldum.

- Men han var ingen god skytter den gangen. Det var mye bom på standplass. Han sleit fælt med å få skytingen på plass, og så spurte og diskuterte han hele tiden. Jeg håper han lærte noe av oss eldre karene, sier Tyldum og humrer.

- Skilte seg ut

Sylfest Glimsdal har tre verdenscupseirer, han var på det norske laget som tok VM-sølv i lagkonkurranse i 1992 og han har VM-bronse i stafett fra 1989.

Han så tidlig at Bjørndalen ville nå langt.

- Første gang jeg så Bjørndalen var under et norgescuprenn, jeg tror han var 13-14 år den gangen. Allerede da så man at denne karen
var ekstremt seriøs og han slurvet ikke med noe. Selv da han børstet skiene for å klargjøre dem for start, så var det med et blikk og en konsentrasjon som skilte seg ut, sier Sylfest Glimsdal til Dagbladet.

Bjørndalens inntog på landslaget løftet også de rundt han, mener Glimsdal.

- Ole Einar kom inn med nye og friske impulser, og han utfordret de eldre og etablerte. Alle måtte løfte seg når han kom inn i miljøet.

- Kanonene drønnet

Frode Andresen fikk også sitt inntog i laget samtidig, men det han husker mest fra desemberdagene i Slovenia i 1993 var hvor nære de var krigen på Balkan.

- Vi kunne høre kanonene drønne i Kroatia mens vi gikk verdenscup i Slovenia. Det var helt surrealistisk, minnes Frode Andresen.
Ringeriksmannen mener at de unge som kom inn på laget den gangen satte en ny standard for trening.

- Vi trente mer og hardere enn de hadde gjort tidligere, sier mannen som vant 15 verdenscupseirer og har gull (stafett 2002), sølv (sprint 1998) og bronse (sprint 2006) i olympiske leker.

- Hvordan var Bjørndalen da dere kom inn på landslaget tidlig på 90-tallet?

- Han var ikke supergod den gangen, det tok et par år før han slo skikkelig gjennom, men da han først begynte å vinne ofte, så var han ustoppelig, sier Frode Andresen.

- Vekslet først

Og Bjørndalen, hva husker han fra sin første av 85 stafetter for Norge?

- Jeg husker den så vidt. Da jeg kom inn som verdenscupløper fikk jeg muligheten til å gå mange førsteetapper. Jeg var ganske rask og passet bra som førsteløper og hadde lite respekt i forhold til det som skjedde rundt. Og jeg tror jeg vekslet som nummer én faktisk, så jeg gikk en bra etappe, sier Ole Einar Bjørndalen.

Og veksler han som nummer én på sine tredjeetappe i dag, så kan han gi Emil Hegle Svendsen en hyggelig reise mot den perfekte avslutningen på OL-eventyret.

• Stafetten starter klokken 15.30. Du kan følge den i Dagbladets OL-studio.

SOTSJI (Dagbladet): For to dager siden tok Kristin Størmer Steiras kjæreste, canadiske Devon Kershaw, medaljegrepet i Sotsji. Da rykket han Kristin Størmer Steira ut av det monotone livet i deltakerlandsbyen, og fikk henne inn på andre tanker.

- Han ringte og sa, nei, nå må vi ta deg med ned i dalen og få litt ordentlig mat. Nå har det vært nok bufffet på deg. Så da var vi nede en kveld og spiste pizza og fikk en ordentlig kveld for oss sjøl. Det gjorde godt, forteller Steira etter løpet.

Avbrekk med kjæresten

For selv om hun har vært på tur med sine aller beste venninner i mange uker, tar det på å gå rundt og vente på å få gå skirenn. I tillegg har hun ikke vært selvskreven på laget som skulle gå tremila i dag heller.

- Det var veldig godt å få et avbrekk fra matsalen. Det var veldig godt med en kveld å bare være kjærester, å få servert en tallerken med mat i stedet for å  gå med det brettet og forsyne seg selv. Det gjorde godt å få skravla litt uten å være i leiren også, sier Kristin.

Evig firer

Hun har vært kjent som den evige fireren i OL. Det begynte med tre strake fjerdeplasser i hennes første leker i Torino i 2006.

- Torino var jeg egentlig veldig fornøyd med, jeg hadde egentlig ikke noe særlig bedre enn de fjerdeplassene jeg fikk på forhånd. På tremila var jeg skuffa da den tredje fjerdeplassen kom, men jeg var egentlig veldig fornøyd med alle rennene jeg gjorde der, sier Steira.

Fire år etter opplevde hun det samme, da Justyna Kowalczyk spurtslo henne på jaktstarten. Da tapte hun medaljen på målfoto.

- Vancouver var mer spesielt, for da var jeg veldig, veldig nære medaljen. Jeg var jo faktisk først nummer tre, og så nummer fire. Da var det mye følelser i det. Da var jeg skuffa. Veldig, veldig skuffa. Men så fikk jeg jo et gull på stafetten i det OL-et, så jeg reiste jo ikke tomhendt hjem, forteller hun.

Klarte ikke holde tårene tilbake

Og følelser var det nok av i dag også. Gjennom pressesonen, foran tv-kameraene og overfor alle i det norske teamet klarte hun å holde tårene tilbake.

Men da mor og far møtte henne etterpå var det slutt. Da sto de der, omfavnet hverandre, og gråt noen tårer alle tre.  

- Jeg vet hvor mye de unner meg dette, så jeg kjente jo selv også, at da jeg traff dem var det vanskelig å holde tårene tilbake, sier hun til Dagbladet.

- De har venta lenge, og de har vært der hele veien. Men jeg vet at de er like stolte av meg om jeg blir nummer fire, ti eller tre. Jeg vet at for dem er jeg den beste uansett. Den meldinga har jeg hørt ofte, smiler Steira.

Skal nyte og feire

At gullet og sølvet glapp i den siste motbakken var ikke så nøye i dag. Hun var mest av alt fornøyd med å endelig kunne ta den individuelle OL-medaljen hun har vært så nære å ta i de to foregående lekene.

Derfor var hun nøye på at hun ville nyte parademarsjen inn mot medaljen også.

- Når toget gikk og jeg ikke klarte å henge på, så tenkte jeg at jeg får muligheten til å nyte de siste fem hundre meterne i hvert fall. Det skal jeg jaggu gjøre også. Det var egentlig bare en veldig god følelse å se på oppløpet at to gode venninner og treningskompiser står i målområdet og gliser rundt. Det betyr mye, sier hun.

Den nytelsen tar ikke slutt på mange, mange timer ennå. Etter fem uker på tur blir det en skikkelig langrennsfest i kveld.

- Ja, nå skal vi være flinke til å feire oss selv og nyte dette her, sier den glade bronsevinneren.

SOTSJI (Dagbladet): – Planen var opprinnelig å bytte ski både etter 10 og 20 kilometer. Men rett før start sendte jeg noen testpiloter ut i løypa. Tilbakemeldingene de ga fikk meg til å bestemme at vi skulle hoppe over det første byttet og fortsette å gå på det samme paret til 20 kilometer, sier en overlykkelig dametrener, Egil Kristiansen.

- Jeg tror jeg påførte glidsjef Ronny Frydenlund Hansen både hjerteinfarkt og magesår med den beskjeden. Smørerne hadde selvsagt gjort klar ski for byttet som ikke ble noe av.

Gikk hjem

- Jentene droppet også det siste skibyttet?

- Ja, og det avgjorde de selv. Jeg regner med at de pratet sammen underveis og mente de hadde gode nok ski til å gå helt hjem. I alle fall gjorde de det, og det var nok smart.

- En smørerevansje?

- Dette var som det bruker å være. Veldig gode ski som ikke tapte seg nevneverdig underveis.

- Har dere funnet opp noe nytt og revolusjonerende under skia?

- Det får du snakke med smørerne om, men forholdene var nok litt anderledes i dag enn under for eksempel stafetten.

Strafferunde

En av grunnene til at jentene ikke byttet ski, var at arrangørene hadde gjort skibytte-sløyfa til en strafferunde. Heidi Weng gikk inn i depotet og skiftet etter 20 kilometer. Det tapte hun 40 sekunder på.

I stedet for å bare skli ut av løypa og bytte, måtte jentene gå en ganske lang ekstrarunde før de kom ut i løypa igjen.

- Vi har sagt hva vi mener om det der. Det skal ikke være slik, og jeg tror nok Heidi angrer på det skibyttet hun gjorde, sier Egil Kristiansen til Dagbladet.