Mer fra Dagbladet Meninger:
Det ville århundret
En stadig større strøm av bøker har årstall i tittelen, og i år blir det ekstra mange. Men best av alle er 1500-tallet.
Norsk film må våge mer enn pinnsvin og krigshelter
Kulturministeren ber bransjen ta større risker. Kommentar.
Undermåls om ordbok
I dette året bør Dagbladet halda på dei stolte tradisjonane sine og støtta opp om språkleg kulturell rikdom i staden for å mana til språkleg einsretting!
Krafttak for utdanning
Det finnes mange og viktige områder i utviklingspolitikken – men få er så sentrale som utdanning.
«En av fem skoletapere er de aller smarteste eleven vi har»
- Evnerike barn har også spesielle behov. Meninger.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
IDEER: Monografier er bøker som tar for seg et avgrenset emne. Årstallene 428, 1066, 1314, 1421, 1492, 1688, 1789, 1848, 1913, 1926, 1977, 1979 og 2001 er eksempler på enkeltår som har fått sine egne bøker. 1968 kan være det årstallet som har fått aller flest bøker oppkalt etter seg. Denne trenden med bøker som behandler et årstall eller en kortere tidsperiode, er kanskje et forsøk på å finne originale vinklinger for å kunne si noe større ut fra noe mindre, et alternativ til «mikrohistorie».
Finnes det noen år da ikke «alt» skjedde? I fjor utkom «1913» av Florian Illies, som beskrev det Europa som fantes like før krigsutbruddet, med innlagte visitter hos Proust, Freud, Klimt og Kafka. Bokas undertittel var «Århundrets sommer», som om 1913 skulle vært et slags høydepunkt. Her fikk vi forklart hvilken produktiv stemning som hersket før alt braste sammen i skyttergravenes blod- og gjørmebad.
Vi elsker å speile oss i fortider. I år skal vi se mange framstillinger om 1814 — hva som førte til 1814 og hva 1814 førte til, særlig for Norge og norskheten. Vi skal også dvele ved 1914 og utbruddet av den store krigen, med en forventet topp 28. juni, hundreårsdagen for det legendariske «Skuddet i Sarajevo». Men best av alt er 1500-tallet. Det er jo også et helt århundre, med mange likhetstrekk med vår egen tid.
Nylig er det kommet ut to bøker om 1500-tallet med omtrent samme navn. De står på en måte i hver sin ende av skalaen for det boklig mulige. Umberto Eco har redigert 1140 sider med artikler av om lag 100 eksperter om alle slags emner — politikk, filosofi, religion, økonomi, vitenskap, billedkunst, teater, musikk, og naturligvis litteratur — under tittelen «Cinquecento» (som betyr 1500-tallet). Verket består i tillegg til to tjukke bind også av et stort apparat med multimedia-ressurser på nettet. Bøkene inngår i en kolossal bokserie der det hittil er kommet fire bind om middelalderen og to om antikken.
I den andre enden har vi Margareth Hagens mer beskjedne, men allsidige og innsiktsfulle «1500», som samler sju artikler om 1500-tallslitteraturen i Italia. Hagen er førsteamanuensis i italiensk litteratur ved Universitetet i Bergen og ekspert på det kanskje fremste av alle litterære verk fra dette århundret, Ludovico Ariostos «Orlando Furioso».
1500-tallet er en vill tid i Europa, full av begivenheter. Spanias Karl V, som også er tysk-romersk keiser, kjemper mot franskekongen om hegemoniet i Europa, og mye av kampen foregår på italiensk land. Roma blir plyndret av tyske leiesoldater. Martin Luther innleder reformasjonen, jesuittordenen blir grunnlagt og inkvisisjonen får nytt liv. Amerika blir stadig mer oppdaget og verden er plutselig blitt enorm. Kopernikus snur verden på hodet med sitt heliosentriske verdensbilde og Giordano Bruno blir brent på bålet for blant annet å hevde at verdensrommet må være uendelig stort.
Trykkekunsten har ført til massiv bokproduksjon, og det kommer ut mye vital, nyskapende og dristig litteratur. Litteratur spres til helt nye lesergrupper, og det dukker opp skribenter også fra lavere sosiale lag. Grenser tøyes og friheten utforskes. Antiautoritære stemmer konkurrerer med pavers og fyrsters maktspråk og undertrykkende verdensbilder. Aktive skribenter er Erasmus av Rotterdam, Michel Montaigne, Ludovico Ariosto og Niccolò Machiavelli. Nye oversettelser og kommentarer til klassikerne kommer ut, og diskusjonene om Platon og Aristoteles forgår livlig i akademier og ved hoffene. Billedkunsten når nye høyder med Rafael, Michelangelo, Tizian og Dürer.
Margareth Hagens bok begynner med en analyse av Niccolò Machiavellis komedie «Alrunen». Dette var en av de første originale komedier som ble skrevet i renessansen, etter en mengde oversettelser og imitasjoner av latinske klassikere som Plautus og Terents. Plottet i stykket dreier seg om et muntert bedrag der målet er å skaffe seg sex med den deilige, unge kona til en gammel tullebukk. Helten benytter seg av en korrupt munk for å overtale kvinnen, og amoralen er at det du ikke vet, har du ikke vondt av. Det kyniske blikket vi kjenner fra Machiavellis «Fyrsten» er her benyttet til livlig humor, og menneskelig kløkt vinner over konvensjoner og moral.
Boka Hagen benytter mest plass til, er Ariostos «Orlando furioso». Denne parodien på et ridderepos var en kjempesuksess i sin samtid, og ble modell for en rekke seinere verker. Vi møter riddere fra Karl den stores tid i kamp mot «sarasenere», det vil si krigere fra den muslimske sfæren. Orlando er den italienske formen av navnet Roland, og det er handlingen i «Rolandskvadet» som ligger i bånn. Men hos Ariosto hersker et usystematisk kaos der riddere rir rundt i tåkete landskaper, ikke aner hvor de er, drikker vann av underlige kilder som forvandler dem, blir fanget i forheksede borger eller reiser med en bevinget hest til månen. Dantes guddommelige komedie blir parodiert, og det er ikke lett å skille helter fra skurker. De er alle mennesker med store mangler, til tross for sine parodisk overdrevne kvaliteter. Tekstens kaos speiler sin samtids tilstand.
Andre hovedverker fra epoken som behandles av Hagen er Castigliones «Hoffmannen», nylig utkommet på norsk, Sannazaros «Arcadia», Tassos «Gerusalemme liberata» og Galileos traktat om å se på månen i teleskop, som først kom ut i begynnelsen av århundret etter. Hagens bok beveger seg gjennom århundret, og vi er med fra den frivole starten og fram til motreformasjonens tunge lenker legges rundt kulturen. Torquato Tasso, som seinere ble en symbolfigur for romantikkens poeter, bukker under for den strenge moralismen som brer seg mot slutten av århundret.
Århundrets virkelige enfant terrible, skandaleforfatteren Pietro Aretino, nevnes bare så vidt, og det er et savn at Hagen ikke har tatt ham — eller for den saks skyld Girodano Bruno — skikkelig for seg. Aretino levde høyt som frilanser i det livlige og pengesterke Venezia. I motsetning til sine samtidige var han ikke tilknyttet noe fyrstehoff, men drev for seg selv og solgte bøker i store opplag. Han utga mange bind med egne brev, der han gjerne utsatte samtidens stormenn for ren utpresning. Av hans mest kjente verker er hans dialog mellom en skjøge og hennes datter, der seksuelle perversiteter innen kirke og klostervesen brettes ut, og de seksten pornografiske sonettene som ble illustrert med eksplisitte litografier av Giulio Romano. Selvsagt ble alt Aretino skrev forbudt da kirken igjen kom på offensiven i annen halvdel av århundret. Først i vår tid har han sluppet til igjen. 1500-tallet er nærmere enn vi tror.
• Jon Rognlien er litteraturkritiker i Dagbladet.