Archive for January 26th, 2014
Zuccarello har scoret to i snøværet på Yankee Stadium
Hva er så forferdelig med cannabis, som gjør at noen kan fortelle meg at jeg ikke får lov til å benytte meg av det, og tar fra meg rettigheter? (8176 innlegg) Les mer
Trodde de virkelig at de skulle få med alt dette på flyet?
Hva er så forferdelig med cannabis, som gjør at noen kan fortelle meg at jeg ikke får lov til å benytte meg av det, og tar fra meg rettigheter? (8177 innlegg) Les mer
Vi slakter ned for fote, men rykker til ved synet av en trusekant
(PressFire.no): Mediebildet er fullt av sex.
Annenhver avisforside lover oppskrifter på sterkere orgasmer, på fjernsynet vises både forspillet, akten og de pinlige sykdommene man kan ende opp med i etterkant. I spill er det forbausende lite.
Nakenhet, derimot, finner du i mengder.
Det er som om spillet har endt opp som den pubertale kikkeren. Han som myser gjennom de frostede vinduene i jentedusjen i håp om et glimt av en pupp.
Et sexløst nakenshow
Som sensurerte (!) utgaver av amerikanske college-komedier dyrker det jevne spillet, i den grad det i det hele tatt anerkjenner noen form for kjønnslig omgang, staffasjen og overflaten. Men det stopper alltid i god tid før det blir snakk om kroppsvæsker uten innebygget blodtype.
Dette fenomenet omtales i filmteorien som fetisjering, at de kvinnelige rollene gir det mannlige blikket visuell glede, en glede som er bundet til det å kikke. Uten å trenge spesielt mye dypere ned i den psykoanalytiske delen av spillopplevelsen, må det sies at det vanlige mainstreamspillet langt på vei haker av alle boksene i teoriboka.
Så hva er det som foregår?
Det umiddelbare svaret er at sex kanskje ikke funker i spill. De av oss som begynner å dra på åra, husker med skrekk og/eller retro-farget glede titler som «Custer’s Revenge», «Samantha Fox Strip Poker» og salige «Stroker» for C64.
Disse kan i tur beskrives som et rasistisk voldtektsspill, et sexløst nakenshow og et enmannsspill om å ha sex — med seg selv.
For komplisert for spill?
Selv det som i ettertid huskes som sexspillet over alle, «Leisure Suit Larry», tar deg knapt nok lenger enn til en badstue og en prematur død forårsaket av en slem kjønnssykdom eller fremskreden jomfrunalskhet.
Plottet er i praksis det samme som filmkomedien «40 Year Old Virgin», hvor oppgaven din er å styre den 40 år gamle Larry rundt i byen slik at han får seg noe, men aller viktigst: at han finner kjærligheten.
Bygget på et tidligere tekstbasert eventyrspill, «Sidebar: Softporn Adventure» (med det kanskje mest interessante omslaget noensinne, hvor Sierras Roberta Williams og to kvinnelige kollegaer sitter halvnakne i en stamp i et desperat forsøk på å selge spill), gjør det første «Larry»-spillet det de fleste spill med et element av sex i seg har gjort siden: det spøker og tuller.
Både besøk hos prostituerte og nussing behandles med et sarkastisk sinnelag av Python-ske proporsjoner. Men gapskratten til tross, man begynner etterhvert å lure på om det ikke er mulig å gjøre dette på noen annen måte.
For, er det kanskje slik at sex er så vanskelig og komplisert at det rett og slett ikke går an å gjøre spill av det på annet enn flåsevis?
Kort vei fra interessant til tåpelig
Et kjerneproblem med mediesex er at avstanden mellom interessant og tåpelig er bitte, bitte liten. Det skal lite til før man pælmes rett ut av fiksjonen og står igjen flau eller flirfull. Å treffe planken er vanskelig, og krever en nennsom hånd på regien.
«The Witcher»-serien er av de som har prøvd hardest, og som derfor også illustrerer hvor vrangt det kan være. Sex er et innbakt element i rollespillserien, og da som et mål for hovedrollen.
Når dette skal illustreres, presenteres vi for en regi og et «skuespilleri» man ellers ikke ser utenfor dagsåper eller VHS-pornografi.
Triss Merigold vagger som en pole dancer på ecstacy når hun skal lokke/belønne Geralt, eller så stemmeskuespilles det over aktivitet utenfor skjermen. Presentasjonen skjærer mot det fremsatte ønsket om å bli tatt alvorlig, og man ender i praksis enda en gang i parodien.
Men det er ikke sexens største fiende, det er den selv.
Vil vi egentlig ha spillsex?
For det blir enda mer pinlig når det spilles i stua. Med mindre man spiller alene eller ihvertfall sammen med likesinnede er det påtagelig urvent å bli presentert for to (eller flere) som har sex på skjermen.
Ekstra vanskelig er det når man selv skal bidra i akten, ved riste på kontrolleren eller vagge på knappene. Da er det kanskje enklere å spøke det bort? Hø hø hø?
Eller er det slik at spillpublikummet rett og slett ikke vil ha sex? Er det nok med litt naken hud her og der? Er vi så grunne? Man kan av og til lure.
Når presumptivt hormonelle spillere hacker «Beyond: Two Souls» eller «Tomb Raider» for å «kle av» den kvinnelige hovedrollen, er dette på linje med gamle dagers nakentegninger av engelsklærerinnen. Eller nåtidens photoshop-liming av pornokropper på kjendis-/ekskjæreste-/hatobjekt-hoder.
Rytme med tommeljoysticken
Blir det for vanskelig med alt dette følelser og kropp-styret?
Noen spill omgår dette ved å brutalisere sexen. Kratos fra «God of War»-serien forsyner seg av de haremer han måtte komme over, selv om det kan ta noen runder med tommeljoysticken å få rytmen på plass.
I «GTA V» betaler rollene for sex, mens det kommende «Metal Gear Solid V» ryktes å være det andre spillet i historien som merkes med «sexual violence».
Så forskjellige spill som «The Darkness 2» og «The Saboteur» føyer seg inn i rekken av å vise en kommersialisert tvangsaktig sex, som for å slippe unna det å skulle forholde seg til kjønnslig omgang mellom to mennesker som bryr seg om hverandre.
Det nærmeste man kommer det man opplever i andre medier finner man, nærmest selvsagt, i titler som «Heavy Rain», men selv disse understreker problemene ved å knapt nok være spill.
En trigger for mediesensur
De fleste av oss over en viss alder har sex, mens de aller færreste har tatt livet av noen. Når vi spiller er det stikk motsatt. Figurene vi styrer slakter ned for fote, mens vi rykker til ved synet av en trusekant.
Med fare for å nok en gang svømme ut i det akademiske havet, kan vi se mot det som ofte trekkes frem som problematisk ved andre medieuttrykk, koblingen mellom sex og vold.
Spillet er per definisjon et kinetisk medium, og de innebyggede bevegelsene settes igang ved at spilleren agerer. Med unntak av enkelttitler som «Nintendogs», fordrer de aller fleste spill at spilleraksjonen skal være rask, presis og direkte.
Når dette kobles til seksuelle handlinger blir det for mange ubehagelig. Psykologien i reaksjonene er komplisert, men den overliggende oppfatningen av mediet som en formidler av vold(-somme) opplevelser gjør en behandling av sex vanskelig.
Dette har i sin tur ledet til noen interessant politiske utslag, bare sånn for å gjøre det hele enda mer komplisert. Sex+vold er nemlig en umiddelbar trigger for mediesensur.
Skapte bråk
At «Saint’s Row» skulle få problemer i Australia burde ikke forbause noen, gitt landets noe fremoverlente forhold til sensur av medier. Men at et spill skulle nå Europaparlamentet er muligens litt mer spesielt.
Nå ble «Rule of Rose» utsatt for påstander om sadomasochistisk sex koblet med barn, tvang og vold, og en oppskriftsmessig mediepanikk oppstod. Spillet ble trukket tilbake fra markedet før det i det hele tatt kom i salg.
Til tross for at det i tilfellet «Rule of Rose» ikke finnes noe av det som fra konservativt italiensk hold ble påstått, illustrerer et ekstra aspekt ved det å inkludere sex i spill: hvis det går galt er fallhøyden stor. Med mindre man kan skjule seg bak et parodiens glis er det rett og slett en stor sjanse å ta, rent kommersielt.
Ellers i mediemarkedet står omkvedet «sex selger» som en påle, men i spillverdenen er det annerledes.
Spill som faktisk handler om sex og følelsene som uvegerlig er knyttet til det, som den lille perlen «Catherine», er det ingen som kjøper. De titlene som prøver seg på en B-film-variant hvor man i bytte mot rølpehumor får både puppevifting og dildokanoner, ligger og vaker uten at de heller suser mot salgets tinder.
Topptitlene inneholder våpen og bilhjul men fint lite av to (eller flere) nakne kropper som sammen og samtidig forlyster seg med hverandre. Unntak finnes, «Mass Effect» er et selvsagt eksempel, men også der er det hele inneklemt og oppstyltet.
Det har blitt vanlig å se mot indiespillene når man skal ønske seg spesiell materie behandlet på spillets premisser. Når det gjelder sex er jeg mer usikker. Det spørs om det skal til er en skikkelig blockbuster med fornuftig inkludering uten flauhet og fjas — eller om det kanskje ikke går an.
Artikkelforfatteren Jørgen Kirksæther beskriver seg selv som en «spillforsker med en spesiell interesse for sensur og ytringsfrihet som jobber med en doktoravhandling om sex i spill. Har jobbet som frilans spilljournalist i en årrekke, i print og kringkasting. Liker «Pac-Man» bedre enn de fleste andre spill.»
Her slipper barna fredsduer med paven. Det ble en kamp om liv og død
Titusenvis av folk hadde møtt opp for å se barna slippe to hvite duer ut fra vinduet i det apostoliske palasset sammen med pave Frans i dag. I kulissene lurte også en måke og ei kråke.
Sekunder etter at de fredfulle duene tok vingene fatt, angrep måka og kråka de hvite fuglene, melder nyhetsbyrået AP.
Den ene skal ha mistet en del fjær, mens den andre fikk nokså hard medfart av kråka. Men duene kjempet med nebb og klør og klarte til slutt å flykte vekk, så tilstanden til duene er ukjent, ifølge AP.
Dueslippet var er handling for å appelere til fred i Ukraina.
Pris til norske «Blind»
Hva er så forferdelig med cannabis, som gjør at noen kan fortelle meg at jeg ikke får lov til å benytte meg av det, og tar fra meg rettigheter? (8177 innlegg) Les mer
Pupper forsvinner, Obama flyttes bakover og kinesere svever
Uakseptabelt i fotojournalistikken.
Men Contreras var langt fra den første, og blir neppe den siste.
Nasjonalisme
Mediehistorien består av utallige liknende eksempler. Noen direkte historieforfalskende, andre mer bagatellmessige – men likefullt: Å klippe bort ting fra virkeligheten skal ikke skje.
Bare de siste åra har Dagbladet skrevet om en rekke episoder hvor våpen er redigert bort, presidenter flyttet fram i rekka og politikere rett og slett limt inn på en øde landevei.
Noen ganger er det fotografen selv som forandrer virkeligheten, før bildet sendes inn til redaksjonene, andre ganger er det avisa selv som beslutter å framstille en episode annerledes.
For det ligger politikk og nasjonalisme bak flere av sakene.
Som da Barack Obama ledet Israels statsminister Benjamin Netanyahu, palestinernes president Mahmoud Abbas, Jordans kong Abdullah og president i Egypt Hosni Mubarak ned en rød løper for tre år siden.
Amerikaneren gikk først, og så fulgte de andre etter.
Dyttet foran Obama
Den egyptiske avisa Al Ahram likte ikke dette. De sendte bildet inn i Photoshop – eller et liknende bildebehandlingsverktøy – og dyttet Mubarak fremst i rekka.
Slike grep er historien full av, og ofte har politiske motstandere regelrett blitt ekskludert fra bilder.
For et år siden så vi en situasjon med motsatt fortegn.
Nancy Pelosi, demokratenes leder i Representanenes hus i USA, prøvde å samle samtlige kvinnelige demokratiske kongressmedlemmer til et bilde. Fire av dem kom for seint til å bli med, men pressen tok likevel bilder.
Det samme gjorde Pelosis egne folk. Sistnevntes bilder gikk så gjennom en liten datatur før de havnet på nettet, og vips var de fire manglende kvinnene med – på bakerste rad.
Svevde i lufta
Noen ganger blir det bare komisk. Kineserne har en lang tradisjon for propaganda, og burde sånn sett hatt gode manipuleringskunnskaper. Det var likevel litt halvhjertet da myndighetene i Huili i sørvest i landet ville skryte av en ny vei.
Tre statsansatte menn ble rett og slett klippet ut og limt på den øde veien. På bildet ser det ut som de henger i lufta. I etterkant gikk bildet verden rundt og bloggere laget en rekke parodier.
Det kinesiske eksempelet var kanskje uskyldig.
Verre er det når bilder fra konfliktområder blir manipulert, og i hvert fall hvis det handler om å påvirke opinionen.
I juni 2010 bordet israelske kommandosoldater Gaza-aktivister i Middelhavet. På flere av bildene fra aksjonen holdt aktivistene en kniv i hånda, stikkvåpen som ble manipulert bort.
En blodig israelsk hånd ble også fjernet.
Notorisk juksemaker
Adnan Hajj frilanset for Reuters i Midtøsten fram til 2006. Da han ble sparket av nyhetsbyrået, ramlet det flere jukseskjellet ut av skapet.
Etter et flyangrep i Beirut la han på ekstra røyk for å få det til å se mer dramatisk ut enn det var i virkeligheten.
Han manipulerte også inn bomber på et et annet flyangrepbilde, og Reuters besluttet å trekke alle bildene han tok i 12-årsperioden engasjementet varte.
Krigsfotografer er blant de modigste i journalistikken, for de må tett på farlige situasjoner for å få de aller beste bilder. Brian Wilski var tett på da britene invaderte Basra i 2003, men han syntes det var litt mange folk i veien.
Derfor flyttet Los Angeles Times-fotografen en mann som bar et barn litt nærmere soldaten fremst i bildet.
Obama-hud
Barack Obama er ikke den eneste i familien som er manipulert. Også kona Michelle har vært gjennom ufrivillig bildebehandling. For et snaut år siden delte hun ut en Oscar-statuett via storskjerm, iført en kjole som viste den øverste delen av brystet og skuldrene.
En kjole kvinner i mange deler av verden aldri kunne gått med.
Det statlige iranske nyhetsbyrået Fars News Agency følte derfor de måtte kle på henne, og den jobben fikset datamaskinen.
Manipulering innen motejournalistikken er langt mer utbredt enn i nyhetsjournalistikken. Innen mote kaller de det da også retusjering, altså etterbehandling og finpussing.
Noen ganger går det imidlertid hakkende galt.
Som da Maroon 5-vokalist Adam Levine poserte sammen med en Victoria’s Secret-modell. På et av bildene mangler han nemlig mer enn bare T-skjorta, deler av midjen er også borte.
Bort med puppene
Artister og skuespillere – og media – blir ofte beskyldt for å spille på sex. Det ble for meget da Jennifer Love Hewitt skulle fronte TV-serien «The Client List» i 2012.
På plakater i Los Angeles var hun avbildet med dyp utringning. Da den samme annonse dukket opp i magasinet Entertainment Weekly var bryster og kløft redusert, og utringningen omtrent helt borte.
- Noen sendte meg et eksemplar av bildet, og jeg tenkte bare «hæ, hva skjedde?», sa skuespilleren om bildet.
Kollega Natalie Portman viste visst også for mye. Filmselskapet Universal syntes det ble litt vel mye rumpe i «Your Highness», og stringtrusa ble i traileren erstattet av en langt mer tildekkende, brun truse.
Puppene til Jennifer og rumpa til Natalie fører neppe til krig.
Den arabiske våren viste derimot hvordan spredning av budskap i sosiale medier kan føre til borgerkriger.
En bombe manipulert inn i et bilde kan få store konsekvenser.
• Dette er noen av bildeskandalene de siste åra. Nettside Four And Six har samlet langt flere «klassikere»
Svetlana ble pepret med granatsplinter under demonstrasjon i Kiev
Hva er så forferdelig med cannabis, som gjør at noen kan fortelle meg at jeg ikke får lov til å benytte meg av det, og tar fra meg rettigheter? (8170 innlegg) Les mer
Et skip lastet med sex, vold og sjørøvere
Her er noen tips til filmer og tv-serier du kan se på nett:
UKENS TV-SERIE: «BLACK SAILS»
Ahoy, mateys. Yo ho ho, og en bolle med ostepop. Mitt skip er lastet med sex, vold og sjørøvere! Arrr.
Beklager. Like greit å få det ut av systemet, før vi fortsetter. Arr.
Ja, denne rykende ferske TV-serien er produsert av Michael Bay, men vi liker tross alt sjørøvere mer enn vi hater ham. Dette er den andre av to prominente pirat-serier som starter i år (den andre er NBCs «Crossbones», med John Malkovich), og trolig den mest ramsalte.
«Black Sails» gir oss opprinnelseshistorien om figurene fra Robert Louis Stevenson-klassikeren «Skatten på sjørøverøya», gjenfortalt for voksne. Mer «Spartacus» enn Jack Sparrow, da.
Historien starter i piratenes gullalder, året er 1715, og sjørøverkaptein Flint (Toby Stephens) er på jakt etter et spansk skip som skal skjule gullskatter verdt flere millioner. På veien slår han seg sammen med John Silver (Luke Arnold), og møter velkjente pirater som Anne Bonny (Clara Paget) og kaptein Hornigold (Patrick Lyster).
«Black Sails» er forholdsvis fri for treben og papegøyer på skulderen, men er til gjengjeld åpen for brutale voldsomheter og pikante nakenscener. Booty time! Beklager, igjen.
Alt dette minner mistenkelig om dataspillet «Assassins Creed IV: Black Flag», noe som er helt greit for vår del.
Kabelkanalen Starz (som også står bak «Spartacus», «Magic City» og «Da Vinci’s Demons») har så stor tro på «Black Sails» at de har bestilt en andre sesong, som allerede er under innspilling. Her hjemme er serien tilgjengelig på HBO Nordic.
Ja, vi ser ironien i å laste ned «Black Sails» på Pirate Bay, men gjør helst ikke det.
HBO er forresten også aktuell med den egenproduserte serien «Looking», som tar for seg tre homofile menns hverdag i San Francisco. Så en slags «Gay-Girls».
UKENS DOKUMENTAR: «REWIND THIS»
Kom rundt leirbålet, ungdom. Hør historien om hvordan vi så på film i gamle dager, før internettet og små plater.
La oss dra langt tilbake til oldtiden, da man måtte ned i «videobutikker» for å leie noe dinosaurene kalte «VHS-kassetter».
Den underholdende dokumentaren «Rewind This» feirer videoalderen, og fungerer både som et innføringskurs og som en mimrestund for oss som fortsatt har kjelleren full av kasser med gamle videokassetter. Her er det intervjuer med hundre (!) personer som har et nært forhold til VHS: fra bransjefolk, filmskapere, journalister og forhandlere, til fans og unge entusiaster som er i ferd med å gjøre video til en hipster-fenomen.
Vi får være med samlere på loppemarked og i de få videosjappene som fortsatt finnes i USA, og videre hjem — der de viser frem vanvittige samlinger som overgår selv… vel, undertegnendes.
Så ja, jeg er muligens litt ekstra disponert for å like en film som «Rewind This».
Filmen understreker også at det er en masse godbiter som aldri er sluppet på noe annet format enn VHS, og vi får se klipp fra sære gullkorn som «Deadly Prey», Corey Haims utsøkt pinlige videodagbok «Me Myself and I» og «Bubba’s Until it Hurts» – en workout-video med salige Bubba Smith fra «Politiskole»-filmene.
Ingen av dem blir nok sluppet på Blu-ray med det første.
«Rewind This» er tilgjengelig på iTunes og Xbox Video. Hvis du synes det er helt feil å se en dokumentar som dette på VOD, kan du trøste deg med at «Rewind This» også kan kjøpes på VHS.
Mens vi er inne på dokumentarer: Filmnet kan by på den franske Marilyn Monroe-filmen «Love, Marilyn» og «Marley». iTunes har nylig lagt ut stemmelegger-dokumentaren «I Know that Voice» og «Raging Boll» – om den kontroversielle kalkunregissøren Uwe Boll.
Julian Assange-dokumentaren «We Steal Secrets: The Story of Wikileaks» er også ute, på blant annet Headweb og Viaplay.
UKENS FILM: «DISCONNECT»
Er Alexander Skarsgård i ferd med å bli indiefilmens svar på Dolph Lundgren?
I pausene mellom sesongene av «True Blood» har svensken spilt inn en rekke brukbare filmer, som slippes rett på hjemmekino i Norge. For et par uker siden tok vi for oss severdige «The East», og nå dukker han fader meg også opp i «Disconnect».
Et respektabelt drama av Oscar-nominerte Henry Alex Ruben, om en gruppe mennesker som på hvert sitt vis blir påvirket av teknologi. Jason Bateman og Hope Davis spiller foreldre til en tenåring som prøver å begå selvmord, etter å ha blitt spilt et ondskapsfullt «cybermobbing»-pek med hjelp av en falsk Facebook-profil.
Andrea Riseborough er en ambisiøs TV-reporter som jobber med en sak om mannlige «chat room»-strippere, og blir følelsesmessig involvert med en ung stripper. Alex Skarsgård og Paula Patton spiller et ungt ektepar som nylig har mistet en sønn, og deretter får identitetene sine stjålet på nettet.
Så dere, la oss snakke alvorlig om vår teknologiske hverdag, og hvordan den gjør oss innmari fremmedgjorte.«Disconnect» har en eim av «etter skoletid»-drama for bekymrede foreldre, men reddes inn med sterke skuespillerprestasjoner og en historie (eller rettere sagt tre løst sammenknyttede historier) som skildres på en høvelig realistisk, uforutsigbar og nedpå måte.
Sånn ellers serverer iTunes den svenske elitethrilleren «Call Girl», mens VOD-cinemateket MUBI byr på et gjensyn med den moderne «Nicolas Cage friker ut på crack»-klassikeren «Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans».
Viaplay frister med den franske thrilleren «Möbius», mens SF Anytime byr på Catherine Hardwickes ungdomsthriller «Plush», og den lettere skuffende «Hyde Park on the Hudson» — som har vår mann Bill Murray i hovedrollen som president Roosevelt. Det meste med Bill Murray er tross alt verdt å se (med mindre det dreier seg om dataanimerte katter som elsker lasagne).
Man skulle tro det bare var én løsning når dette skjer
PROBLEMLØSER: Når ledning til bensinpumpa ikke når fram til bensinlokket, bestemmer russeren seg for å løfte bilen nærmere pumpa i stedet for å kjøre den. Video: autoprikoli
Håper ny klimaavtale skrur igjen norske oljekraner
- Jeg synes vi skal holde oss unna tjæresand og utbygginger i Barentshavet. Den fossile tidsalderen går mot slutten. Jeg tror for det første at utbygging i Arktis blir for dyrt. For det andre tror jeg at det vil komme en kvotepris og for det tredje tror jeg det kan bli satt alvorlige beskatninger på å brenne fossilt. Vi risikerer å bygge ut produksjon vi må stenge ned, sier Ulltveit-Moe.
Han er fornøyd med Solberg-regjeringen, men synes den har vært for svak på miljøsiden.
- Jeg har savnet klare klimamål og klare klimautspill, sier han.
Recent Posts
- -Dårlig skjult forsøk på å selge inn oljevirksomhet
- Thoresen med to da Storhamar slo Lørenskog
- Ronaldo ble matchvinner for Real
- Tverrligger, stang, og så ut på Alfheim: – 1-1! Nei? Hva skjer?
- Sekundet etter spøken innså han hva han hadde sagt og gjemte seg under jakka: – Virkelig smakløst
- Skal ha truet med å ruinere Bond-stjerna da hun sa nei til sex
- Vil chippe idrettsutøvere for å stoppe doping
- DIREKTE: Liverpool med gigantiske sjanser: – En helt vanvittig redning
- Politiet håper å kunne avhøre de overlevende etter ulykken i Seljord
- Skader gir Conte hodebry
Recent Comments
Archives
- October 2017
- August 2017
- July 2017
- June 2017
- May 2017
- April 2017
- March 2017
- February 2017
- January 2017
- December 2016
- November 2016
- October 2016
- September 2016
- December 2015
- September 2015
- August 2015
- July 2015
- June 2015
- May 2015
- April 2015
- March 2015
- February 2015
- January 2015
- December 2014
- November 2014
- October 2014
- September 2014
- August 2014
- July 2014
- June 2014
- May 2014
- April 2014
- March 2014
- February 2014
- January 2014
- December 2013
- November 2013
- October 2013
- September 2013
- August 2013