Mer fra Dagbladet Meninger:
Pinnsvin og krigshelter
Kulturministeren ber norsk filmbransje ta risikoer, men vil ikke betale for dem. Da spørs det om noen andre vil.
Krafttak for utdanning
Det finnes mange og viktige områder i utviklingspolitikken – men få er så sentrale som utdanning.
- En av fem skoletapere er de aller smarteste eleven vi har
Evnerike barn har også spesielle behov. Meninger.
En tvilsom oppskrift
Regjeringen har hastverk med å tillate private aktører å starte skoler. Lærerne
advarer kraftig mot større innslag av såkalte «friskoler», skriver Stein Aabø.
Var det lesernes sult etter «sannere» litteratur som ble forsøkt stilt?
Påfallende mange sentrale norske forfattere ga ut essaysamlinger i fjor.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Jeg er en av disse sytende skolevinnerne Eidsvoll beskriver i kronikken sin. Jeg kommer fra et ressurssterkt hjem, har studert ved eliteuniversiteter, jobber nå som stipendiat – og ja, jeg har ved flere anledninger klagd over at norske skoler svikter flinke elever. Er det synd på meg? Nei. De det er synd på derimot er alle de «flinke» barna som dropper ut av skolen. Eidsvoll ser ut til å tro at det er en myte at det norske skolesystemet «tar knekken på» de sterkeste elevene, men forskning viser at dette faktisk skjer. Prosjektet «skoleklar» ved Universitet i Stavanger har vist at inntil 20 prosent av elevene som dropper ut av skolen er de aller smarteste. En av fem skoletapere er da av de aller smarteste elevene vi har.
Hvorfor? Jo, de kjeder seg på skolen, opplever å ikke bli sett av læreren og trenger flere utfordringer. De flinke og smarte reagerer nemlig som mange andre når de kjeder seg, i at de også mister interessen for skolen. Litt på lik måte som at svakere elver mister skoleinteressen når de kjeder seg over at det blir for mye teori. Resultatet er at de begge grupper dropper ut av skolen.
Den siste PISA-undersøkelsen viste at Norge kjennetegnes ved «at vi har svært få [elever] på høyeste kompetansenivået.». Siden 2000 har prosentandelen av norske elver som presterer på det laveste nivå blitt redusert, men vi har likevel ikke greid å øke prosentandelen av norske elever som presterer på toppnivå. Nå er ikke PISA nødvendigvis den beste målestokken, men jeg antar at nordmenn ikke er dummere enn resten av PISA-landene, og da er det rart at vi fortsatt har så få elever som presterer på toppnivå. Dette er en sterk indikasjon på at norske skoler ikke greier å dyrke toppelever.
Nå kan jeg ikke snakke for Kristin Skogen Lund, men jeg antar at det er derfor flere velger å ta opp denne problematikken. Fordi det er en reell problemstilling, og ikke en bagatell for de flinke og smarte. Vi har ikke råd til at så mange flinke elever underpresterer på skolen, eller dropper ut, og dette er en problemstilling som må prioriteres av politikere. Min egen erfaring er kanskje litt unik i denne sammenhengen, ettersom jeg er skoleflink, men har dysleksi. Jeg opplevde da at det norske skolesystemet både sviktet meg som flink elev, og som elev med lære – og skrivevansker.
Men så har jeg jo disse ressurssterke foreldrene da, og da vi flyttet til utlandet begynte jeg på privatskole. Den første dagen på internasjonal skole var en åpenbaring, skole var gøy! Jeg ble endelig utfordret og stortrivdes. Den internasjonale skolen fanget også opp noe den norske skolen ikke hadde greid, nemlig at jeg har dysleksi. Når man er skoleflink, er det lettere å skjule at man har lese -og skrivevansker. Det er vanskeligere å se, nettopp fordi man i utgangspunktet er ganske flink, og da tenker jo mange som Eidsvoll at det går bra med deg. Flinke og smarte elever kan også slite på skolen, og de trenger også oppfølging slik at de kan nå sitt potensial.
Ja, forskere tror faktisk at spesielt evnerike barn trenger oppfølging på lik linje med barn som har lærevansker, fordi evnerike barn også har spesielle behov. Og per i dag ligger vel hovedforskjellen mellom flinke elever fra ressurssterke hjem og flinke elever fra ressurssvake hjem nettopp i det at ressurssterke elever kan støtte seg på flinke foreldre når skolen ikke stiller opp. Men er du fra et ressurssvakt hjem, er det ikke sikkert at du har foreldre som fanger opp at du er skoleflink, eller kan tilrettelegge for deg slik at du får utviklet ferdighetene dine – og da er du helt avhengig av å ha et skolesystem som gjør det.
Man blir ikke skoleeier alene, de fleste trenger hjelp og støtte. På mastergraden gikk jeg ut med de beste karakterene på hele kullet, og når jeg tenker på dette er jeg ekstremt ydmyk over at jeg har oppnådd disse resultatene fordi jeg har fått mye hjelp. Jeg tenker på all den hjelpen jeg har fått hjemme, fra spesialpedagoger som hjalp meg med å mestre dysleksien, og ikke minst fra alle de lærerne som har støttet meg gjennom et langt studieløp.
Mye av den hjelpen jeg har mottatt har vært tilgjengelig fordi jeg kommer fra et ressurssterkt hjem. Uten denne hjelpen kunne jeg godt vært en av de som bare hadde droppet ut av skolen. Dette er ekstremt urettferdig, og det skaper et klart klasseskille. Derfor syter jeg over at skolen svikter flinke elever, like mye som jeg syter over at norske skoler svikter elever med lære – og skrivevansker.
Norske elever skal ha like muligheter på skolen uten at de skal måtte ha ressurssterke foreldre. Det hadde vært fint om SVs landsstyre også hadde støttet denne drømmen.
