bilindustrien

(Dagbladet): Gårsdagen var en sann merkedag for Norges nasjonaløkonomi. Da passerte nemlig Statens pensjonsfond utland – også kalt oljefondet – svimlende 5110 milliarder kroner i markedsverdi. Og siden det ifølge Statistisk sentralbyrås siste folketelling bor 5,096 millioner mennesker i Norge, kan hver og en av oss si at vi har en oljeformue på over en million kroner.

Allerede 2. desember nådde oljefondet en verdi på 5000 milliarder – men det var altså først i går verdien ble så høy at Norges innbyggere har en millionandel hver.

• Se oljefondets markedsverdi til enhver tid her

- I særklasse

Dette har ikke gått upåaktet hen i utlandet. Det britiske nyhetsbyrået Reuters slår fast at «det nordiske landet er unntaket i ei tid da andre er nedsyltet i gjeld». Byrået konstaterer også at Norge har motstått fristelsen til å fråtse i oljerikdommen.

Finansminister Siv Jensen (Frp) tilskriver fondet ære for å ha jevnet ut uforutsigbare svingninger i olje- og gassprisen.

- Mange land har erfart at midlertidig høye inntekter fra naturressurser skaper relativt kortlivede oppgangstider som etterfølges av tider med vanskelige tilpasninger, sier Jensen i en e-post til Reuters.

Olav Chen, porteføljeforvalter i Storebrand, kaller oljefondet «en stor suksess».

- Det er ikke alltid sånn at råvarenasjoner klarer å forvalte formuen på en god måte. Ofte har man sett eksempler på at fristelsen til å bruke opp pengene har vært for stor, noe som har ført til økonomiske problemer seinere, sier Chen til Dagbladet.

- Berettiget beundring

- Hvilke fordeler drar hver og en av oss av millionen vi har i fondet?

- Den gir oss en stor buffer som kan gjøre forholdene mindre ille ved dårligere økonomiske tider. Norge har hatt serieflaks over lang tid, og kan ikke forvente at vi har det i framtida også. Sånn sett kan myndighetene for eksempel bruke mer oljepenger og stimulere økonomien når tilstanden forverres, sier Chen.

- Er utlandets beundring berettiget? Og hvis så, hva sier det oss om norske myndigheters styring?

- Beundringen er berettiget, spesielt om man ser i forhold til statsgjeldskrisene som har herjet mange steder i verden de siste åra, som har tvunget fram budsjettkutt og bidratt til rekordhøy arbeidsledighet. Ulempen er selvfølgelig at kostnadsnivået skyter i været, og at økonomien blir mindre konkurransedyktig i framtida. Faren er også at bekymringene er så små at man overforbruker med økt gjeldsgrad i husholdningene, som vi har sett tendenser til, sier Chen.

- Handlingsregelen gull verdt

Han påker at Norge har hatt flaks, men roser handlingsregelen, som sier at vi ikke kan bruke mer enn 4 prosent av fondets verdi i året.

- Den har vært gull verdt i forhold til selvdisiplinen. Den vært noe av det klokeste som har skjedd, og tjent Norge særdeles godt.

- Ligger handlingsregelen på et fornuftig nivå?

- Med den kraftige veksten i oljefondet burde faktisk nivået på oljepengeforbruket ha ligget enda lavere enn det det har gjort. Spesielt når rentene i Norge har vært så lave og stimulert økonomien, burde man ha holdt tilbake i finanspolitikken, sier Chen.

Han peker på at for høyt tempo i økonomien fører til inflasjon eller høyere kostnadsvekst.

- Med så lave globale renter, og med opptil 40 % av oljefondet investert i rentebærende papirer, er dagens avkastningskrav noe i overkant, og man kan i verste fall tære for mye på oljefondet ved å opprettholde dagens forbruksnivå. Da blir de framtidige pensjonsforpliktelsene mye vanskeligere å håndtere for seinere generasjoner.

Flere på trygd

Flere kommentatorer i inn- og utland har i seinere tid hevdet at Norges oljerikdommen har passivisert deler av arbeidsstyrken og ført til at mange går på trygd. Chen gir kritikerne delvis medhold.

- Til dels er dette riktig, og rikdommens svøpe. Norge har en urovekkende utvikling med tanke på økende trygdeutgifter og en fallende andel arbeidende arbeidsstokk. Arbeid er den viktigste ressursen, og en finansformue er langt ifra tilstrekkelig til å erstatte dette om den negative trenden fortsetter, sier han.

- Dette er derfor et av de viktigste områdene politikerne må ta tak i før det er for seint. Spesielt når eldrebølgen skyller over oss, er det absolutt kritisk for å få flere i arbeid. Ikke bare fordi flere arbeidende går over til pensjon, men også fordi eldreomsorgen er arbeidsintensiv og vil kreve langt flere ressurser, avslutter porteføljeforvalteren.

(Dagbladet): I et halvt år har kameralinsa dokumentert det meste Marna Haugen (32), som skriver bloggen «Komikerfrue», har foretatt seg.

Sammen med tre andre bloggere, skal Haugen nå få livet sitt blottlagt på TV 2-skjermen gjennom serien «Bloggerne».

Og for Haugen har ikke livet bare vært en dans på roser. I februar i fjor fortalte 32-åringen åpenhjertig på sin egen blogg at det som startet som et etterlengtet svangerskap, viste seg å være en kreftsvulst.

- Gruer meg veldig

Etter sjokkbeskjeden ventet flere måneder med operasjoner og cellegiftbehandling, før hun i mai ble friskmeldt.

Nå gruer hun seg til å gjenoppleve den vanskelige tida gjennom tv-serien, som har premiere kommende søndag.

- Jeg gruer meg veldig til å se sykehusepisoden, sier Haugen, og legger til at serien ikke bare fokuserer på motgang for hennes del:

- Vi begynner på bunnen, og går gradvis oppover. Det er jo den beste veien å gå, sier Haugen smilende til Dagbladet under kveldens premierefest.

- Ekstremt personlig

Den tidligere modellen, som har blant annet ble kronet til «Miss Norway 2003», tror det blir vanskelig å se seg selv få sjokkbeskjeden om at det hun trodde var et foster var en kreftsvulst, men føler seg trygg på at hun er i gode hender.

- Samtidig som det er ekstremt personlig, har jeg en ekstrem tillit til de som har laga det. Jeg hadde aldri sagt ja til det om jeg ikke hadde stolt 100 prosent på Vegard (Normann, produsent, journ. anm.), som jeg har kjent i mange år. Jeg har lagt hjerte mitt i hendene hans, og håper han har tatt godt vare på det, sier Haugen.

- Hvordan har tida etter at du fikk beskjeden vært?

- Det er en prosess, man får jobbe litt med seg selv, men ting har bare blitt bedre og vi har bare vokst på det, sier Haugen og smiler til ektemannen, komiker Ørjan Burøe, som er med henne på premierefesten.

Ønsker flere barn

32-åringen er mor til Theodor, i tillegg til å være stemor for Burøes barn Leah og Eirik. Nå håper hun at hun og ektemannen kan få flere barn sammen i framtida.

- Jeg har fryktelig lyst på flere barn. Jeg håper jeg fortsatt har mulighet til det, det vet vi ikke ennå.

Til tross for at Haugen lar tv-seerne bli med på noe av det vanskeligste hun har opplevd så langt i livet, har hun sine grenser for hva hun lar kameralinsa dokumentere.

- Man skal aldri henge ut noen, man skal ha Kardemommeloven i orden. Og så forsøker jeg å skjerme barna litt. Jeg har ikke skjermet dem helt, men jeg har forsøkt å begrense det, sier hun.

Serien har premiere på TV 2 Bliss førstkommende søndag klokka 20.

Det var en gang, for lenge, lenge siden, trygghet i et land som het Burma. Det var det rikeste landet i hele Sørøst-Asia, og det var et stolt folk som bodde der.

Burma sto for 75 prosent av teak-produksjonen i verden. Det var blant de største eksportørene av ris, og en stor andel av befolkningen kunne lese og skrive.

Landet var så vel ansett at da generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, omkom i en flyulykke, ble burmesiske U Thant hentet inn som erstatter.

Så kom trollet.

De siste 60 årene har burmeserne levd i frykt. «Menneskerettigheter» ble strøket fra ordboka. Landet er et av de fattigste i regionen, infrastrukturen er en ustruktur og det mangler kvalifisert arbeidskraft.

Ler høyt

Men det har fortsatt de samme, fantastiske menneskene.

Den hardtarbeidende håndtverkeren, som synes det er gøy å gi deg slegga, mens han ler høyt av hvor klønete du er. De blide menneskene, som smiler til deg på gata og hilser deg med et varmt «mingalaba.»

Den lojale sjåføren, som forteller hvordan han rømte over elva Moei med familien, men kom tilbake da han ante et lite håp om at de kunne bygge opp landet sitt igjen.

De kunnskapstørste studentene, som begynner å snakke med deg for å lære om verden utenfor, og samtidig øver seg på engelsk.

I trange smug i millionbyen Mandalay treffer vi smilende, gamle koner, som ivrer etter at vi skal fotografere dem. Vi møter gutter og jenter, som poserer og gliser fra øre til øre, mens de bærer store kurver med sand ved elvebredden.

Fengslet for vits

Og vi møter komikergruppe Moustache Brothers. 4. januar 1996 opptrådde gjengen for en gapskrattende Aung San Suu Kyi og 2000 andre i Yangon.

De trakk lodd om hvem som skulle fortelle følgende vits: «Tidligere pleide vi å kalle en tyv for en tyv. Nå kaller vi det en offentlig ansatt.»

Komikeren Par Par Lay tapte loddtrekningen. Vitsen kostet ham fem års fengsel, og Moustache Brothers fikk forbud mot å opptre for burmesere.

I Bagan, området med 4400 vakre templer, blir vi møtt med «Kom, la meg vise dere rundt», da vi forsiktig nærmer oss bønnelyden fra et av dem. Da vi sykler oss kraftig bort på vei til en restaurant, blir vi møtt av hjertelig latter fra en fisker som er på vei hjem etter jobb.

«Hahahahaha, nå er dere på vei til landsbyen min. Om det er restaurant der? Hahahaha. Kom, jeg kan sykle sammen med dere til restauranten dere leter etter.»

Stoppet av munker

I Inle Lake blir vi invitert på te hjemme hos familien som hadde arrangert ridetur for oss i fjellet. Ute på innsjøen møter vi lokale fiskere, som stolt holder fram dagens fangst av karper, og kvinner som vinker og smiler til oss, men de trekker bøtter med vann opp fra sjøen til pålehuset sitt, for å ta dagens rengjøring.

I Yangon blir vi stoppet av munker ved den fantastiske Shwedagon-pagoden, som lurer på hvor vi er fra, om vi har det fint og hva vi synes om det burmesiske folk. Ved Yangon-elva vinker ungdommer som studerte engelsk og reiseliv oss bort til seg, og vil høre hvor vi har vært og hva vi syntes.

Etter 60 år med undertrykkelse, har burmeserne – med verden i ryggen – klart å presse fram litt bedre levevilkår. Det gjør store utslag på turismen. I 2011 kom det rundt 800 000 utenlandske turister til Burma. I 2012 rundet de én million.

Det gjør noe med et land som bare har 787 hoteller.

Et eventyrland

Reisehåndbøkene blir ble utdatert før turistsesongen begynte. Franske og tyske turgrupper strømmer til, prisene dobles og dagene da backpackerne kunne prute på hotellprisene er over. Nå har ryggsekkturistene flaks hvis de finner rom uten å ha forhåndsbestilt i høysesongen.

Men det er fortsatt et eventyrland ulikt noe annet. Med tusenvis av vakre pagoder, landsbyer på innsjøen, nysgjerrige innfødte og smilende barn og eldre, som ler godt når du viser dem bildene på kameraskjermen din.

Den opposisjonelle TV-kanalen Democratic Voice of Burma, som sendte fra Norge, er blitt tillatt. Barack Obamas tale, da han besøkte Yangon i november, kunne sees på Al Jazeera på kaféene. Det henger bilder av Aung San Suu Kyi på veggene hos reiseagentene.

Og når det er engelsk eller italiensk fotball på tv-en, strømmer burmeserne til utestedene. De rydder gjerne plass til deg, så du kan juble sammen med dem.

Fortsatt frykt

Men på en tur til noen vakre templer litt utenfor Mandalay, fortalte en i reisefølget at han gjerne ville anbefale sjåførens tjenester i en reiseartikkel.

- Skal den på nett? Ikke det? Da går det bra. Vi har fått litt mer frihet. Men bare litt, svarte guiden vår.

I Burma er ingenting akkurat som det var i går. Men frykten for trollet lever fortsatt.