bilindustrien

DET ble ganske ironisk høre den tungt angrende eks-sykkelsjef Steffen Kjærgaard som den nasjonale hovedattraksjonen på idretten internasjonale verdiseminar i går. Lagt tett inntil Nobelpris-utdelingen kunne dette i utgangspunktet blitt litt vel mye fred og sånn, og denne lett ugne følelsen ble forsterket ved at ingen minnet oss på at den samme Kjærgaard på grunn av lovtekniske forhold nylig unngikk å bli dømt av idrettens eget domsutvalg.

Norsk idretts høyeste domsorgan kunne ikke gjøre noe med den tidligere sportsjefen i Norges Cykleforbund fordi han som ansatt i et særforbund sorterte under arbeidsretten, og ellers ikke opptrådte som noe vanlig klubbmedlem da han løy som verst om dopingfortiden sin: 

•• Steffen Kjærgaard er altså norsk idrettsgutt god nok til å være sannhetsvitne om at det selv for den hederligste nordmann er lett å bli fristet i utlandet, men ikke god nok til å ta den fulle straffen for det her hjemme.

Bedre kan dessverre ikke idrettens vakling i eget dopingsøl forklares.

DET var Norges Cykleforbund som ville ha Steffen Kjærgaard utestengt i ti år for å ha satt idretten i vanry etter at selve dopingbruket hans isom proff i utlandet kke kunne straffes på grunn av foreldelsesfristen. Idrettens domsutvalg manglet altså det juridiske grunnlaget fordi Steffen først ble medlem av sin lokale klubb i 2010.

Da får det så være at Kjærgaard hadde jobbet som sportsjef i norsk sykling helt siden 2006 da han kom nesten nypreppet fra Lance Armstrongs sin dopingbande i US Postal. Idrettens juridiske stier kan tidvis minne om en labyrint.

Det gjelder også de norske holdningene og verdiene som ble hyllet i går. For selvsagt visste de innvidde i syklingens mysterier at Kjærgaard dopet seg. Det forhindret bare ikke at Svein-Gaute Hølestøl, daværende sportsjef i Cykleforbundet, lot Steffen sykle VM for Norge, og til slutt anbefalte ham som sin etterfølger i sjefsjobben.

Slik snek dopingen seg inn i kjernen av Olympiatoppen, og slik er det fortsatt fare for gjentakelse om ikke norsk idrett tør å ta sine oppgjør på åpen mark.

FORELØPIG  har idrettslederne helst konsentrert seg om skygger fra fortida eller de slemme fra utlandet. Selv Steffen Kjærgaard som modig nok fortalte om hvordan han byttet ham fra dopingbekjemper til jukser, ble i forklaringen sin spinnende rundt det kyniske utenlandsk proffmiljøet som forventet at han opptrådte som dem.

Slike personlige opplevelser satt i system blir fort farlige ansvarsfraskrivelser. Det var jo derfor både Friidrettsforbundet, Olympiatoppen og Idrettsstyret lot en dopingdømt kappgjenger få gå for Norge både i siste OL og nå i sommerens VM, mens enkelte idrettsklubber  fortsatt nøler med å konfrontere sine egne dopingbefengte trenere.

Det er vondt å ta nødvendige verdioppgjør med personer i den nærmeste omgangskretsen, men det er verre å skli unna. Til slutt kan sånt bli riktig ille. For hadde ikke Svein-Gaute Hølestøl vært så feig som sportssjef, hadde Steffen Kjærgaard vært spart for femten års pinefull fornektelse.

MEN kanskje oppleves det ikke slik blant de som til daglig har plasket rundt i den verste dopinggjørma. Gårsdagens triste seanse fikk meg til å tenke på et underlig NRK-intervju med den gamle storsyklisten Dag Erik Pedersen rett etter at Kjærgaard i fjor høst hadde innrømmet sin dopfortid:

- Steffen har til nå hatt en jobb hvor han ikke har kunnet innrømme dette. Han har vært sportssjef i Norges Cykleforbund, og det har han ikke sett på som forenlig med å innrømme dopingsynder. Nå er han ferdig med det og kan på mer nøytral grunn stå frem, sa Dag Erik.

Sånn kan det også sies om totalt manglende verdier.

Det skjedde til og med nå nylig i den sentrale idrettsledelsen i Norge.

FOR dette er ikke snakk om hvor lang straff Steffen Kjærgaard burde fått for sine fall. Muligens var det best å hente ham rett tilbake i varmen som en angrende bror, og på det viset få lære mer om hvordan vi fortsatt blir lurt. Det internasjonale antidopingbyrået (WADA) ønsker en slik tilnærming og forsoning, og det er gode menneskelige grunner for å være åpne for dem som valgte feil.

Men for å stoppe dette jukset, må det samme norske idrettsmiljøet også tørre å ta et oppgjør med den dopingen som skjer her rett rundt oss.