bilindustrien

(PressFire.no): I et landskap av todimensjonale slossespill der mestring oftest handler om å kunne pugge og utføre milelange knappekombinasjoner med tilhørende elleville animasjoner og akkumulerende skadevirkning på en hjelpeløs motstander, er det uendelig forløsende å se et skikkelig samuraispill der man i stedet for hundre, har to handlingsmuligheter – uten at dette fører til hodeløs knappemosing.

«Samurai Gunn» er ikke et ukomplisert spill. Eller, rettere sagt: «Samurai Gunn» er ikke et spill der du ikke kan triumfere over hakeslepne kompiser ved hjelp av øving, tenkning og mestring.

Enkelheten, og detaljene inkorporert i den, gjør dette spillet til noe man kan hive seg uti, raskt forstå, og gradvis avansere ved hjelp av forståelsen.

Sofahygge

Likevel skal det helst nytes en rølpete fredagskveld i sofaen, gjerne før fest, etter fest og/eller på fest. «Samurai Gunn» er fest. Du og dine kjære skal helst sitte side om side med spisse albuer, spente kjever og innbitte hvin av hat og konkurranselyst.

Online multiplayer finnes ikke; dèt er for pyser. Her skal det for det første ikke være snakk om ping eller lag. For det andre hadde man ikke Internettet i samuraitida.

Vil du finslipe ferdighetene til det ekstreme uten venners påsyn, finnes survival mode, en avhengighetsdannende evighetsmaskin der du spiller mot mildt sagt uforutigbar AI. Men også her insisterer «Samurai Gunn» på å dytte deg på vennene dine: ingen resultattavler, ingen avatar i utvikling, bare løftet om at du har forbedret deg, og at du nå atter kan briljere med sylskarp presisjon.

De som ikke har gamepads på PC, men derimot har tre venner og ikke orker å vente til utgivelsen på PS4, har muligheten til å dele på ett tastatur. Det blir vel intimt, men lar seg gjøre.

Tre knapper

Spillet består i kortvarige kamper til døden, mellom to til fire samuraier utstyrt med hver sin pistol og tre kuler, og et sverd som kan sende kuler i retur eller fekte på tradisjonelt vis. I tillegg kan man hoppe, langs vegger og over juv, og i enkelte tilfeller gå opp-ned i taget. Tempoet er enormt, og man dør av ett treff.

Ingen eventyr eller ting du skal hente eller utrette for keiseren. Ingen poenggivning, annet enn «død» og «drap». «Samurai Gunn» handler om én ting, og når den tingen er overstått, handler det om det samme på nytt.

Det hele akkompagneres av et herlig leven av visuelle detaljer, både i fine farger, gress som svaier i vinden og kan kuttes, istapper som kan kuttes ned og spidde kropper, og i blod og samuraideler som flyter rundt etter hver enkeltes undergang.

Teknisk finesse

Når «Samurai Gunn» er et råbra slossespill med kun hoppefunksjon og to typer angrep, skyldes det hårfin grunnstruktur basert på timing og posisjonering. Samuraiens sterkeste kant er alltid fronten, enten denne er vendt mot høyre, venstre, opp eller ned.

I tillegg finnes blindsoner på skrå, og ett slag med sverd følges av en ørliten åpning der motstanderen kan angripe deg.

Selv med fire spillere, på en av de mer hektiske banene, der pigger plutselig står ut på kinkige steder og gjør det regelrett vanskelig å hoppe rundt uten å stikkes til døde, unngår spillet et kaotisk uttrykk.

De distinktive samuraiene står i tydelig kontrast til hverandre og til omgivelsene, og hendingsforløpet står tydelig fram på skjermen. Om for eksempel to klinger treffer hverandre i stedet for målet, markeres det kraftig grafisk, og de to spillerne kyles i hver sin retning. Hvert treff hos én av spillerne markeres derimot med en liten, triumferende pustepause i slow-mo.

«Samurai Gunn» er dét spillet av dette ultrakorte, asketiske formatet jeg har spilt mest, flest ganger, til og med alene. Selv om banene ser ut til å være produsert nokså fort og gæli, og enkelte ikke fungerer i det hele tatt, er det rom for å rett og slett spille på de som funker harmonisk.

«Samurai Gunn» er et spill med veldig få funksjoner, der du får lite eller ingenting annet enn du ser for deg. Lite for pengene, men det lille er fenomenalt. Spillet skor seg godt på et mangelfullt marked for lett tilgjengelige, og samtidig formfaste, stilfulle partyspill. Spillet skinner i sin enkelhet og gode estetikk, i havet av usmakelig tullball. 

NB! Spillet er lansert til pc (Windows) via Steam. Det kommer en egen PlayStation 4- og Vita-versjon i 2014. 

<!– –><!– –>