bilindustrien

I TO UKER har vi diskutert hva sjakk egentlig er. Det har vært en bra samtale fordi dette spillet inneholder så mye at det blir vrient for de fleste å være bombastiske. Med et astronomisk antall mulige trekk i et enkelt parti, gir det både de få innenfor og oss mange utenfor en ærefrykt for selve spillet.

Men akkurat nå gjør sjakk først og fremst hele Norge litt gladere.

MAGNUS CARLSEN er en gutt det er lett å like. Utviklingen fra vidunderbarn til voksen verdensmester har jo vært synlig for de fleste av oss. Når du følger en naturlig keitete tenåring fra de første stokkete TV-intervjuene til denne ukas lekende “jada, jada”-fleip på den internasjonale pressekonferansenen i Chennai, har dette så langt bare blitt en god reise. Denne helt spesielle begavelsen som allerede som barn la ut på en sammenhengende rute mellom turneringer verden rundt, er visst likevel blitt omtrent som 22-åringer flest.

Det unner vi ham. Ekstrem begavelse kan være tungt å bære.

SÅ får heller både Magnus og det lille norske sjakkmiljøet unnskylde at vi later som vi er en del av denne begavelsen. VM-tittelen i dette spillet gir Norge det nordmenn aller helst vil ha:

•• Nå tror kanskje utlendingene at vi er smarte også.

Langt på vei er det denne umettelige lysten på internasjonal oppmerksomhet som ligger til grunn for diskusjonen om hva sjakk er. For er ikke Magnus Carlsen egentlig en idrettsutøver; sist målt i den nasjonale sportsavisa VG til rett under selveste Marit Bjørgen og Petter Northug i popularitet?

Vi nordmenn er vant til å rangere slik. Det er idrettsheltene helt fra Fridtjof Nansen gikk på ski over Grønland i 1888 som har hatt mye av definisjonsretten over hva det vil si å være norsk. Sånn er det lett å dytte Magnus inn i rekka med Oscar Mathisen, Birger Ruud, Hjalmar Andersen, Bjørn Wirkola, Grete Waitz, Oddvar Brå, Vegard Ulvang og Johann Olav Koss.

Men der passer han egentlig ikke.

FOR mens disse ulike nasjonale idrettsheltene ble så store fordi deres internasjonale prestasjoner løftet fram norsk hverdagskultur, bryter Magnus Carlsen mønsteret.

Sjakk er da ingen utpreget norsk kultur. Norges Sjakkforbund feirer riktignok 100 neste år, men det er et lite, ganske anonymt forbund med bare 2600 medlemmer. Da blir det vrient for oss å omfavne spillet slik statsminister Gro Harlem Brundtland allerede under Norges første moderne vinter-OL suksess i 1992 omdefinerte norske medaljer til norsk identitet:

- Det er typisk norsk å være god, sa Gro dengang.

Nå blir det vel dristig å si at det er typisk norsk å være smart.

CARLSENS VM-tittel kommer derimot etter noen år der vi intenst har diskutert hvorvidt utdanningssystemet vårt formidler bra nok kunnskap til at Norge kan hevde seg i den internasjonale økonomiske konkurransen og om forskningen vår holder til å gi både privat og offentlig næringsliv nødvendig kompetanse til en stadig fornyelse.

Sett mot denne ofte kritiske debatten framstår Magnus Carlsen sin overlegne hjernekraft ved sjakkbrettet som enestående. Slik er det tilsynelatende ingen annen sammenheng mellom den nye verdensmesteren og det typisk norske, enn et ganske alminnelig rødt pass.

Det er kanskje like greit.

Vi skjønner ikke så mye av hvordan Magnus er blitt verdens beste sjakkspiller, men det er minst like morsomt for det.