bilindustrien

DALLAS (Dagbladet): Været i Dallas er ustabilt i november. Selv om gradestokken viser 18 grader blåser det en kjølig vind langs gaten der vi går. Vi studerer numrene på husfasadene, men kjenner igjen inngangspartiet før vi ser sifrene på veggen; 1026 North Beckley Avenue, i Oak Cliff North.

Husfasaden er kanskje mere slitt nå enn for femti år siden, men buen over inngangspartiet er den samme som på bildene. Vi har nådd huset der Lee Harvey Oswald bodde da han drepte John F. Kennedy.
   
Jeg ringer på døren, men huset virker ubebodd. Utenfor står det store plakater om at det er til salgs, og skilt i vinduene kunngjør det samme. Vi skal til å gå da en kvinne i begynnelsen av sekstiårene dukker opp rundt hushjørnet fra bakhagen. Hun tar hjertelig i mot oss, og presenterer seg som Pat Hall.

Vi har hatt flaks. Patricia Puckett-Hall, skal vi straks få vite, er barnebarnet til Gladys Johnson, eieren av huset der Lee Harvey Oswald tilbrakte den siste måneden av sitt liv.

Straks vi har presentert oss, forteller Pat at hun var elleve da O. H. Lee, som de trodde han het, bodde på det lille rommet han leide for åtte dollar i uken hos bestemoren.

Møtte Lee

- Jeg traff Lee en rekke ganger mens han bodde her. De to brødrene mine og jeg var her stort sett daglig. Straks vi var ferdig på skolen dro vi hit i stedet for å dra hjem. Vi hadde et svært tett forhold til både bestemor og bestefar. Men jeg holdt på å ta livet av bestefar tre ganger.

Pat skal egentlig vise oss hele huset, men blir i stedet stående i stuen og fortelle om besteforeldrenes hjem. Det var stort nok til også å gi plass til 18 enslige leietakere, alle menn, som disponerte hvert sitt lille rom, mens de delte dagligstuen med fjernsynet mellom seg. I tillegg hadde beboerne tilgang til fire baderom på deling, pluss ett kjøleskap.
   
- Det var bare noen som fikk tilgang til kjøleskapet, og Lee var en av dem. Så bestemoren min måtte ha likt ham godt. For de fleste måtte klare seg med å oppbevare maten sin på rommet, forteller Pat oss.
   
På stuebordet ligger en ekstrautgave av The Dallas Morning News fra 22. november 1963, der hele førstesiden kunngjør at John F. Kennedy har blitt skutt.
   
- Vi søsknene var på skolen da drapet skjedde. Vi skjønte at noe galt hadde skjedd da vi så lærerne bli så stille og alvorlige. Før vi nådde å høre nyheten på radio kom moren vår og hentet oss. Vi var de første elevene som forlot skolen den dagen.
   
Pat blir alvorlig mens hun snakker.
   
- Mamma hadde en fotoforretning rett på andre siden av gaten for Texas Theatre. Hun så alle politibilene som kom til kinoen, og da hun gikk ut, så hun at de brakte Lee med seg. Hun fikk sjokk. Hun gjenkjente ham naturligvis med en gang. Så dro hun og hentet oss, for hun tenkte at det kunne bli vanskelig for oss når noen vi kjente var innblandet i noe kriminelt.
   

Likte Lee

Pat forteller om hennes og brødrenes hyppige besøk i huset mens bestemoren drev utleie. De tre barna hadde oppholdt seg i stuen, og lekt på plenen foran huset. Lee var den av beboerne de hadde hatt mest med å gjøre.
   
- Vi likte Lee straks vi traff ham, en gang i oktober i 1963, etter at han hadde flyttet inn. Han var borte i helgen, for da dro han til Irving for å treffe Marina og de to dørene sine. Men når vi kom på ettermiddagen etter skolen, og han var der, brukte han å komme og snakke med oss, og noen ganger lekte han med oss i hagen.
   
Pat beskriver at Lee Harvey Oswald, som de bare kjente som O. H. Lee, hadde snakket med dem med en mild og lav stemme. I ettertid har hun tenkt at han hadde et usedvanlig godt lag med barn, for de oppsøkte ham straks de så ham, og han var alltid vennlig med dem.
   
-En gang sloss de to brødrene mine i hagen. Lee kom ut og hørte at de kranglet. Han gikk rett bort til dem, og tok dem med til trappen foran huset. Han fikk dem til å sitte på hver sin side av seg. Jeg var der, og hørte at han sa at de ikke måtte sloss, og at søsken måtte være gode venner, at de skulle være snille med hverandre.
   
Pat stopper opp, trekker pusten.

- Det er uvirkelig å tenke på. Han sa det til dem bare to uker før han skjøt  Kennedy og Tippit. Menneskesinnet er ikke til å fatte.
   
- Så du tror at Lee Harvey Oswald skjøt både Tippit og Kennedy?
   
Pat ser rett på meg, blikket viker ikke.
   

Panikk og mer panikk

- Det finnes ingen tvil hos meg. Ingen tvil i det hele tatt. Alt Lee gjorde den dagen etter at Kennedy ble skutt var preget av panikk, panikk, panikk. Han handlet ikke rasjonelt i det hele tatt.
   
-Earlene Roberts var ansatt av bestemor og stelte i utleiedelen av huset. Hun var i stuen vi står i nå da Lee kom tilbake fra skoleboklageret ved 13-tiden. Hun hadde hørt om skuddene, og sa til Lee da han kom inn i stuen: «Er det ikke forferdelig?» Men han svarte henne ikke i det hele tatt. Han gikk bare rett inn på rommet sitt.
   
Pat snur seg og peker på det knøttlille rommet hun har stått med ryggen til, som er akkurat bredt nok til å gi plass til en seng og et nattbord, og langt nok til at det også rommer et skap.

Døråpningen er på langveggen inn mot rommet, med vinduer tildekket av gardiner på den andre langveggen. Til høyre innenfor døråpningen står det meterhøye skapet. Det har to dører og et speil på toppen. Rommet er neppe mer enn fem kvadratmeter stort.
   
- Han slo opp døren til rommet og gikk rett inn. Earlene sa at han ikke kan ha vært der mer enn to minutter.
   
Mens vi snakker sammen, går vi inn på rommet som Lee Harvey Oswald leide fra Pats bestemor. Pat viser oss skapet. Det er en knapp meter bredt, og har skuffer på den venstre siden, og plass til å henge fra seg tøy på den høyre. Jeg drar ut den øverste skuffen. Her hadde altså Oswald oppbevart sin Smith & Wesson 0.38 revolver, og sine patroner produsert av Western-Winchester og Remington-Peters.

Fra denne skuffen hadde han, for nesten nøyaktig femti år siden, tatt opp pistolen, og ladet den med seks skarpe skudd. Så hadde han tatt jakken ned fra hengeren, tatt den på seg, puttet den skarpladde revolveren i jakkelommen, og fylt hånden med resten av patronene fra skuffen, og lagt dem i samme lomme. Så hadde han dratt opp glidelåsen på jakken, og forlatt rommet for siste gang.
   
- Hvorfor kom han tilbake hit, hvorfor stakk han ikke bare av?, spør jeg Pat.
   
- Panikk, panikk, panikk, svarer hun.
   
- Hvorfor gikk han ut av drosjen langt nede i gaten da han ankom, i stedet for å ta den til døren? spør jeg henne.

- Han ville ikke bli sett, han ville ikke bli sporet opp, han ville komme seg unna.
   
- Earlene Roberts hevdet at hun så en politibil stående utenfor inngangen til huset her, og at politimannen fløytet, mens Oswald befant seg på hybelen. Hva tror du om det? spør jeg.
   
- Husk at jeg bare var elleve år den gangen, så du får ta det jeg sier for det det er verdt. Men jeg husker Earlene. Hun var lettskremt, og hadde livlig fantasi. Etter skuddene i Dealey Plaza var det politifolk over alt, også i Oak Cliff. Det kan ha kjørt en politibil forbi, og stått og ventet ved lyskrysset borte i gaten her i North Beckley Avenue.

- For Earlene Roberts kan det i alt stresset ha blitt oppfattet som om den ventet på Lee. Kanskje fløytet politimannen fordi han hadde det travelt, og skulle komme seg forbi noen. Men jeg er sikker på at ingen politibil sto og ventet på Lee, eller at Lee på noe tidspunkt hadde noen kontakt med politimannen J. D. Tippit, som han skjøt rett etterpå.
   
- Hvordan kan du være så sikker på det?
   
- Jeg har lest om Tippit i ettertid. Han var gift og hadde tre barn, og kona var hjemmeværende med barna. Han hadde tre jobber, og føk fra den ene jobben til den neste.

- Han hadde mer enn nok med å arbeide og forsørge familien. Hvordan skulle han kunne drive med konspirasjoner opp i alt dette, og det med en beboer i dette hjemmet som vi så komme hjem hver ettermiddag, når han ikke var på skoleboklageret? Nei, det kom aldri noen politibiler hit til North Beckley Avenue, ikke før Lee hadde begått drapene.

Politidrapet

- Men tror du det kan ha vært J. D. Tippit Earlene Roberts så passere i en politibil ved 13-tiden 22. november?
   
- Det kan ha vært ham. Han kjørte jo rundt i området. Noen, jeg husker ikke hvem, fortalte meg etterpå at Tippit også lette etter en mulig innbruddstyv samtidig som han og andre politifolk lette etter Kennedys drapsmann. Politibiler kjørte fra område til område, på kryss og tvers, på jakt etter personer som kunne vekke mistanke.
   
Vi blir stående ved jernsengen inne på den tidligere hybelen til Lee Harvey Oswald. Pat fortsetter å fortelle oss om opplevelser og inntrykk fra de dramatiske hendelsene femti år tidligere.
   
- Jeg var ikke her, men bestemor fortalte oss etterpå at tidlig på ettermiddagen 22.november kom både Dallas-politiet og FBI hit. De ville se rommet til Lee, akkurat her vi står nå.

-Så bestemor viste dem det. Politifolkene tømte absolutt alt som var  i skuffene fra skapet her, på sengen til Lee, og pakket innholdet inn i et pledd som de tok med seg. De sa til bestemor at Lee ikke kom tilbake mer, så han trengte ingen av sakene. Men det skjønte hun nok, etter alt som hadde skjedd.
   
Vi går ut på stuen igjen, og gjennom vinduet kan jeg se bort til skiltet som markerer busstoppet like ved.
   
- I følge Warrenkommisjonens rapport så Earlene Roberts at Oswald gikk til busstoppet, som om han tenkte å reise med bussen?
   
- Han gikk sikkert den veien. Men jeg tror at han gjorde det for å forvirre. Han hadde begått et drap, og han prøvde å komme seg unna. Han ville ikke at noen skulle vite hvor han forsvant. Jeg tror ikke at han tenkte å ta bussen, for det kom ingen buss på denne tiden.
   
Pat beskriver at North Beckley Avenue var svært trafikkert også den gang, mens parallellgaten rett nedenfor, North Crawford Street, hadde mindre trafikk. Jeg tror at Lee gikk til busstoppet for å få Earlene til å tro at han tok bussen, for han skjønte at politiet ville dukke opp etter hvert og stille spørsmål.

Men straks Earlene ikke kunne se ham mer, tror jeg at han gikk rett over på andre siden av huset og fulgte North Crawford Street sørøstover til han nådde 10th  Street. Jeg tror at han bevisst valgte gater der få ville se ham, mens han prøvde å skaffe seg en fluktrute.
   
- Men han ble sett?
   
- Nei, ikke før Tippit så ham. Planen fungerte jo helt til han krysset Patton Avenue og nådde 10th Street, for ingen har beskrevet at de så ham før det. Og hvem driver egentlig og legger merke til folk langs en gate fra kjøkkenvinduene sine hvis personene beveger seg noenlunde normalt og ikke gjør noe vesen av seg?
   
-Hvorfor tror du at politimannen Tippit stoppet Oswald?
   

Gjenkjent

- Det fantes et signalement som stemte med Lee. Men Tippit så også etter en mulig innbruddstyv. Jeg antar at Lee var i panikk der han gikk, han hadde begått et drap på landets president rett før. Og så blir du stoppet av en politimann i en patruljebil. Det fantes alle slags rykter, om at Lee kom øst- og ikke vestfra da Tippit stoppet ham.

- Men det som skjedde var at Lee ganske enkelt snudde da han så politibilen. Et vitne beskrev det. Dermed gikk han østover først, for så å snu vestover etter at han oppdaget bilen. Hadde han ikke snudd, hadde kanskje ikke Tippit lagt merke til ham i det hele tatt. Husk hva jeg sa: panikk, panikk, panikk. Dette var ikke rasjonelle handlinger, men noe han gjorde for å slippe unna, sikkert med hodet fylt av forvirrede tanker.
   
- Lee skjøt Tippit fordi han var i ferd med å bli oppdaget. Hadde han derimot fortsatt å gå og ikke snudd, hadde han kanskje ikke blitt stoppet i det hele tatt, sier Pat.
   
Hvordan reagerte du og familien din på at også Oswald ble skutt?

- Jeg og brødrene mine fikk ikke se på fjernsyn 22. og 23. november i 1963, for moren vår var redd for at inntrykkene ville bli for sterke. Men vi var innom besteforeldrene våre, og fikk med oss hva som hadde skjedd der.
   
- Mamma sa at vi kunne få se på TV igjen på søndag 24. november, for da trodde hun at det ikke lenger var så forskrekkelige bilder som ble vist. Så vi satt og så på da Jack Ruby skjøt Lee. Der er han, sa vi da vi så Lee. Og plutselig dukket Jack Ruby opp og skjøt ham rett ned. Det er klart det var forferdelig, oppi alt det andre. Men vi var unge, vi tålte det egentlig godt. Vi tok jo ikke alt inn over oss, som de voksne gjorde.
   

Kjente hverandre

- Hva tenker du om mordet på Lee Harvey Oswald?

- Jack Ruby var en skrue, en nokså tvilsom smågangster nederst på rangstigen, som ville være noe mer enn han var. Han pleide å henge rundt på Politihuset, også lenge før Lee begikk drapet på Kennedy. Noen politifolk likte ham, andre syntes at han var en plage de gjerne skulle vært foruten. Men de trodde nok at han var harmløs.
   
- Men det var han ikke?
  
- Begår du drap er du ikke harmløs. Men det finnes bilder fra Rubys nattklubb der Oswald og Ruby kan sees sammen. Jeg tror det var en forbindelse der.
   
- Hva får deg til å tro det?
   
- Det med bildene kan ha vært en tilfeldighet, for Ruby likte å la seg avbilde med kundene sine, og slik kan Lee ha havnet på et av bildene uten å ha kjent Ruby. Men jeg har alltid lurt på hvor Oswald egentlig hadde tenkt seg etter at han hentet jakken og pistolen sin her.
   
- Og hvor tror du at han hadde tenkt seg?
   
- Lee gikk langs 10th Street i retning av Ewing Avenue, men snudde da han så Tippits politibil. Hadde han fortsatt hadde han kommet til Maralis Apartments i Ewing Avenue, der Jack Ruby bodde. Jeg tror Lee var på vei til Ruby.
   
Svaret hennes overrasker meg. Hun virker lite opptatt av konspirasjoner, men hun tror likevel at Oswald og Ruby kan ha kjent hverandre. Men sikker kan ikke hun heller være.
 
- Bestemor var død da, men mamma aksepterte at huset vårt ble brukt til innspillingen av JFK i 1991, fordi hun trodde at Stone var på jakt etter sannheten. Men da vi så hva de spilte inn, skjønte vi at  det ikke kom til å stemme. Detaljer som at hun som spilte Earlene Roberts serverte beboerne kaffe på brett i stuen var bare tøys.
   

Ble truet

- Du nevner flere ganger trusler. Hvilke?
   
- Bestemor fikk mange av dem. Hun hadde huset en presidentmorder.  Derfor mente noen at hun var medansvarlig. Derfor ventet bestemor et par uker med å leie ut Lees rom, og ba de andre leieboerne om ikke å snakke om ham, og hva som hadde skjedd. Men adressen ble jo publisert, også gjennom Warrenkommisjonens rapport, så det var ikke så enkelt. En stund ble rommet bare brukt som lager, og ikke utleid.
  Â