bilindustrien

KIEV (Dagbladet): Dagbladet er på Maidan-plassen, midt i det ukrainske opprørets episenter. Her har de som slåss for å kaste president Viktor Janukvitsj tatt fagforeningshuset i bruk som sitt hovedkvarter. Her smøres det brødskiver som om det gjaldt livet, her er unge og eldre om hverandre. Her skjæres pølse og ost, og fra fatene med varm te som bæres ut i kulda står det hissig damp, som om teen selv damper i vei sin avsky mot president Janukovitsj, som denne plutselige bølgen av protest i Ukraina handler om.

Noe stort i livet

Og kanskje har teen en egen kraft? Den er i hvert fall styrket med granateple for å gi revolusjonen energi.

Ved inngangen til fagforeningshuset er medisinske frivillige til stede, sammen med ruller av bandasje, kanyler, og piller i alle farger. En av dem som er her er medisinerstudenten Roman Kovaltsjik (20). Han og teamet er frivillige skal ta seg av skadde, hvis det igjen smeller, og politiet bruker vold, slik de gjorde sist helg.

- Å delta her er noe stort i livet mitt. Jeg deltar med alt jeg har, med sjel og kropp, sier Roman. Han tilhører den generasjon ukrainere i den vestlige delen av landet som bare snakker ukrainsk, og ikke russisk, slik de eldre gjør, så vi må begge tilpasse oss språklig for å forstå hverandre.

Handler om framtida

Men hvis man ser bort fra mindre språkproblemer er det ikke vanskelig å forstå hva Roman mener.

- For meg, og for oss unge handler dette om framtida, og hele resten av våre liv. Hvis vi ikke klarer å kaste Janunkovitsj kan vi få det som i Hviterussland, der det er fullkomment diktatur. Vi må ha demokratiske reformer og bevege oss mot Europa, sier Roman.

Men revolusjoner er risikosport. Ikke bare kan du bli alvorlig såret, hvis politiet slår til. Du kan også få store problemer i livet hvis opprøret ikke lykkes.

- Tenker du på at karrieren din – i hvert fall i Ukraina – kan være ødelagt hvis dere ikke vinner.

- Dette kan ende på to måter. Enten med seier, eller med seier. Vi må tro på det vi gjør, sier Roman.  

Revolusjonens språk

Ute på Maidan-plassen tar de Roman på ordet, og det er et svare leven. To menn dundrer løs på oljefat med jernstenger. Trommene snakker sammen der lyden bølger i styrke og rytme, og alle her vet hva det betyr. I Kiev er de dundrende oljefatene lyden av revolusjon.

I desember 2004 hadde daværende statsminister Janukovitsj forfalsket presidentvalget, og det var blant annet denne hissige tromminga som kalte folk til kamp, og til slutt til seier i Den rosa revolusjonen.

Annerledes kamp

Men kampen nå er annerledes. Nå er Janukovitsj president. I 2010 ble juksemakeren fra 2004 valgt av et flertall av folket i det frieste valget i Ukrainas historie, etter at de oransje hadde kranglet seg imellom, og hadde mistet folkets tillit. Janukovitsj er Ukrainas legitime president i et år til, til januar 2015. Likevel er hans stilling sterkt svekket. Han har støtte fra bare rundt 20 prosent av folket på meningsmålinger, selv om han tradisjonelt har eid velgerne i Øst-Ukraina, som er nesten halve landet.

I tillegg har Janukovitsj nok av andre problemer. Det vakte oppsikt at de tre tidligere presidentene denne uka gikk offentlig ut mot Janukovitsj, og sa at han måtte ha en dialog med folket, etter at han sa nei til en samarbeidsavtale med EU på EU-toppmøtet i Vilnius 28. November. Ingen av de tre ex-presidentene har noen stor tillit i dagens Ukraina, som stort sett har vært vanstyrt av politikere som har vært mer opptatt av å slåss om kontrollen av Ukrainas ressurser, enn av folkets vel. De har slåss for seg selv, og for seg og grupper av styrtrike partnere som ranet staten da den sosialistiske staten falt sammen.

Sammen i det meste

Særlig interessant var det at Ukrainas andre president, Leonid Kutsjma, skrev under på oppropet. Han var Viktor Janukovitsj politiske fadder, og det var meningen at makta skulle gå i arv da noen fra sikkerhetstjenesten etter alt å dømme forgiftet hans motkandidat, og politiske kommissærer senere forfalsket valget i 2004. Kutsjma og Janukovitsj var sammen i juks og i det meste, kanskje også i gift-attentatet mot de oransjes presidentkandidat, Viktor Justsjenko.

Hva betyr det at Kutsjma nå offentlig går ut og kritiserer Janukovitsj? Betyr det at det allerede begynner å rakne i regimets leir, at opportunistene ser etter et sted å hoppe, fordi de ser i hvilken retning de politiske vindene blåser, slik det også skjedde i 2004?

Det vet vi ennå ikke. Men det vi vet er at i revolusjoner så er det – slik Roman sier – kun to muligheter. Det er seier eller seier.