bilindustrien

(PressFire.no): Vel, vi kan tilsynelatende takke sutrekoppen Desmond Miles for at verden ikke gikk under i fjor, sikkert til stor skuffelse for alle som trodde blindt på konspirasjonsteoriene rundt Maya-kalenderen og investerte sparepengene sine i hjemmelagede bunkers.

Men selv om «Assassin’s Creed»-seriens «Mass Effect 3»-aktige klimaks kom og gikk i fjor, fortsetter naturligvis spillserien videre som om fint lite har skjedd.

Nå beveger serien seg bort fra de kompliserte politiske manøvreringene under den amerikanske revolusjonen, og til en langt lystigere periode.

For i «Black Flag» tar vi turen tilbake til piratvirksomhetens gullalder på 1700-tallet. Dette er hva man på fagspråket kaller en prequel, siden spillet tar for seg forhistorien til Connor Kenways bestefar og Hathams Kenways far.

Den gode nyheten er at dette miljøet føles som et friskt groggpust, som viser seg å være akkurat hva denne familiekrøniken trenger nå.

Ikke riktig friskt nok til å revolusjonere hele serien, men tilstrekkelig til å minne oss på hvor underholdende «Assassin’s Creed» er på sitt beste.

 

Livlig rabagast

I tråd med piratenes livsfilosofi ligger fokuset på frihet, og en vidåpen verden man kan utforske og plyndre som man selv ønsker. 

Ulempene med at vi får minst ett nytt «Assassin’s Creed»-spill i året er at vi aldri rekker å skikkelig savne serien, og ikke får sjansen til å bygge opp forventningene før neste kapittel kommer.

Et luksusproblem, men det gjør unektelig at «Black Flag» ikke riktig føles som den begivenheten det burde være.

Forgjengeren «Assassin’s Creed III» var trolig det mest ambisiøse og omstridte kapittelet i serien, elsket av enkelte og mislikt av andre. Undertegnede hadde absolutt sansen, og trillet en entusiastisk terningfemmer i fjor.

Begeistret over at Ubisoft prøvde å dra serien i nye retninger, og litt mindre begeistret over den nye hovedpersonen Connor Kenway.

Jeg må innrømme at den stoiske Mohawk-indianeren manglet sjarmen til den italienske røveren Ezio, og Connors furtne trassighet gjorde ham til en lite tiltalende hovedperson i lengden.

Derfor hyggelig å se at bestefaren Edward Kenway er en så livlig rabagast.

 

På en øde øy

Året er 1715, og i oppstarten er sjøulken Edward en amoralsk lykkejeger, som etter en tid som kaper for dronning Anne satser på en ny karriere som sjørøver.

Skipet hans blir senket allerede i prologen, og Edward befinner seg strandet på en øde øy – som eneste overlevende etter et skikkelig sjøslag, sammen med en aggressiv snikmorder.

(Ja, den riktige betegnelsen på denne hemmelige ordenen er faktisk assasinere, men la oss for letthetens skyld bare kalle dem snikmordere fra nå av).

Edward kommer ikke særlig godt overens med denne grinete snikmorderen, og ender opp med å drepe ham. På liket finner han et brev som antyder at snikmorderen var en skikkelig snik, og var på vei for å innkassere en klekkelig pengesum fra guvernøren i Havanna. Brevet passer også på å understreke at ingen har møtt denne snikmorderen, og bare vil kjenne ham igjen på drakten. Praktisk!

Edward ikler seg derfor den ikoniske assassin-kappen, og drar rett til Cuba på skipet til den korpulente handelsmannen Stede Bonnet.

Her vikles han inn i tempelriddernes lumske planer om å åpne Observatoriet – et mytisk El Dorado som ifølge sagnene vil gi brukeren muligheten til å overvåke alle mennesker. De fleste går ut ifra at Observatoriet bare er et fantasifullt eventyr, men Edward ser potensial i å gjøre seg søkkrik.

At tempelridderne får hjelp av en mystisk pirat ikledd en snikmorderkappe vekker imidlertid oppsikt blant de virkelige medlemmene av den hemmelige ordenen, og snart er Kenway viklet inn i en intrige der han ikke er spesielt velkommen blant noen av fraksjonene.

Selv er han i begynnelsen bare interessert i å tjene mest mulig penger, slik at han kan vende tilbake til sin fraseparerte kone Caroline som en formuen og respektert mann.

 

En eventyrlysten skøyer

Ja, Eddie Kenway er i motsetning til de andre hovedpersonene i «Assassin’s Creed»-serien ikke særlig opptatt av høytflygende idealer, disiplin eller lojalitet til andre enn dem som hjelper ham med å tjene dukater.

Han er dermed desto mer underholdende, og skikkelig artig selskap. Den eventyrlystne piraten er ikke nevneverdig imponert over den selvhøytidelige snikmorder-sekten, som han beskriver som «a daffy religion», men deres slagord «everything is permitted» liker han veldig bra.

Kenway er stemmelagt at den walisiske Royal Shakespeare-skuespilleren Matt Ryan, men det er lett å forestille seg at for eksempel Chris «Thor» Hemsworth eller Charlie Hunnam kunne ha spilt ham i en filmversjon.

Uansett, for å fullføre planene sine trenger Edward et skikkelig sjørøverskip, som han kaprer under en skikkelig storm med god hjelp av den frigitte slaven Adewale. De drar rett til piratenes store fristed Nassau, og døper om skipet til Jackdaw.

 

Skipet som rolle

Du kommer til å bli godt kjent med denne stolte sjørøverskuta, siden Ed tilbringer en betydelig del av spilletiden bak roret på Jackdaw mens han utforsker Det karibiske hav og angriper omtrent alt som har seil. 

Det gjøres ikke så mye ut av mannskapet man rekrutterer til skuta, noe som forblir en tapt mulighet. Selv hadde jeg gjerne sett av disse sjørøverne hadde distinkte personligheter og hver sin spennende forhistorie, som ledet til oppdrag i «Mass Effect»-stil. Dessverre ikke.

Synd at «Black Flag» gjør sørgelig lite ut av disse anonyme karene, men sideoppdragene og sjøslagene er til gjengjeld godt integrert i historietråden.

Man er nødt til å oppgradere skipet for å ha en sjanse til å utføre enkelte historieoppdrag, noe som betyr at man må tjene penger og samle sammen ressurser. Man er jo tross alt sjørøver, så den mest effektive måten å sanke sammen det man trenger er å beleire andre skip. 

Kenway er utstyrt med en teleskopkikkert, som kan zoome inn på skipene han kan skimte på sjøen – sjekke ut både hva de bærer på av last, og hvorvidt de tilhører en klasse som kan overvinnes. 

Skipet er mye lettere å manøvrere enn motsvarigheten i «Ass Creed III», med tre forskjellige hastigheter og evnen til å omtrent snu på en femøring. Ikke direkte realistisk, men man trenger denne kontrollen for å kunne overvinne de større skipene, og sjøslagene er ofte skikkelig spennende.

Etter å ha bombet skutene tilstrekkelig kan man borde dem, robbe resursene og eventuelt rekruttere skipet til en sjørøverflåte – som brukes i minispill der man sender dem rundt i verden på jakt etter resurser. 

 

En tenåring med hemmeligheter

Flere av de mest kjente sjørøverne hadde allerede lidd en ublid skjebne innen historien i spillet starter, noe som frarøver oss muligheten til å møte legendariske skikkelser som Henry Morgan og kaptein William Kidd – men sønnen til sistnevnte spiller en sentral rolle her.

Den androgyne tenåringen James Kidd bærer på noen hemmeligheter rundt dette med snikmorderne, den første sivilisasjonen og seksuell identitet.

Som vanlig prøver jeg å gjøre mitt ytterste for å unngå sentrale spoilere, men jeg avslører ikke noe stort ved å fortelle at ramsalte sjørøvere som Edward «Svartskjegg» Teach, Benjamin Hornigold og Charles Vane spiller sentrale biroller.

Tilbake i nåtid får vi vite at alt dette egentlig er et spillprosjekt, produsert av Abstergo Entertainment («Liberation» nevnes i forbifarten som «bare toppen av isberget»).

Her spiller vi i førsteperson som en nyansatt spilltester, som vises rundt i Abstergos nye studio i Montreal av prosjektlederen Melanie. Edward Kenways opplevelser skal formes om til en virtuell spillopplevelse med kodenavnet Sample 17, som er tatt fra minnene til «donoren» Desmond Miles.

Dette gir Ubisoft sjansen til å gjøgle litt med sin egen hverdag som spillutviklere, men det tar ikke lang tid før man avdekker konspirasjoner og hemmeligheter ved å hacke inn i kollegaers datamaskiner og samle sammen post–it–lapper.

Innledningsvis er det ikke så mye som står på spill i disse partiene, men de fungerer som en avveksling fra alt sjørøveriet – og byr selvsagt på noen overraskelser og gjestespill fra gamle kjenninger. 

 

Større fokus på sniking

Inne i Animus–programmet trekker «Black Flag» seg trygt tilbake til det mange mener fortsatt er det beste spillet i serien: «Assassin’s Creed II». Mellomsekvensene er betydelig kortere og mer konsise, og tempoet høyere mens vi blir dyttet effektivt fremover i historiekampanjen.

Det er færre frustrerende innslag denne gangen, med et litt større fokus på sniking – som faktisk fungerer, siden disse elementene åpenbart er finjustert siden sist.

Fiendene har dessuten fått litt skarpere iq og kjappere reaksjonsevner, så man kan havne i seriøs trøbbel hvis Kenway blir angrepet fra alle kanter. Noen av vaktene har dessuten blitt raskere, så de klarer å takle deg hvis du prøver å stikke av. Plagsomt, men passende.

Det er imidlertid ikke særlig mange fiendetyper, og fint få minneverdige motstandere.

 

Ninja-positur med hekseskudd

Bugs? Jo da, som vanlig. Undertegnede opplevde flere systemkrasj, der hele spillet måtte startes på nytt – men det var heldigvis ikke noe som tok meg for langt tilbake i tid.

På et tidspunkt fryste Kenway i ninja-positur mens han slåss med noen briter, og ble stående som en statue helt til jeg restartet hele spillet. Hekseskudd, kanskje? Kjenner følelsen.

Andre feil er mer bagatellmessige – deriblant britiske sjømenn som plutselig begynner sveve flere meter i lufta, eller eventuelt ikke gidder å reagere på at jeg hugger dem med sverd. Så «Black Flag» er omtrent på nivå med forgjengerne når det gjelder rusk i maskineriet. Mest småplukk.   

På landjorda er det meste som før, sånn ellers. Ed Kenway kan i likhet med barnebarnet Connor klatre i trær, fjell og svinger to sverd samtidig. Han kan også jakte på dyr, men nå har Ubisoft tyvlånt mye inspirasjon fra «Far Cry 3». Gjerne for meg, siden «Far Cry 3» var en av fjorårets mest underholdende spillopplevelser.

Man jakter først og fremst på dyr sånn at man kan mekke utstyr til å bære flere våpen og mer ammunisjon, men kan også selge skinnene for kalde kontanter. Til sjøs har man muligheten til å jage hval med harpun, til stor frustrasjon for dyrevernsorganisasjonen PETA. 

 

Du kan rulle terningkast

En pussig detalj er at man kan gi hver sekvens et terningkast, for at Ubisoft kan måle hva folk liker og ikke liker. Sånt stinker av den insisterende sosiale medier–ifiseringen (ja, det er et ord!) av alt vi foretar oss, men er sikkert et hendig hjelpemiddel som kan forbedre fremtidige «Assassin’s Creed»-spill.

Ubisoft er veldig opptatt av at vi skal ha plenty av sideaktiviteter å pusle med, for hele kartet er fullt av adspredelser. På mange av øyene finner vi skattekart (i stil med «Red Dead Redemption»), som leder til nedgravde kister.

Det er Animus–biter spredt rundt over alt, skattekister (som ikke må dirkes opp denne gangen), flaskepost, samt sangtekster til et stort utvalg klassiske sjørøverviser, som mannskapet senere synger på skuta for å holde moralen oppe. De flagrer rundt på hustak og i trær, omtrent som Benjamin Franklins notatboksider i «Assassin’s Creed III».

Fugleburene med et bredt utvalg av snikmordoppdrag er også tilbake, og gledespikene man kan leie for å distrahere vakter. «Black Flag» har dessuten fiendebaser som må beleires; først ved å pepre murene med kanonskyts fra skipet, og deretter ved å kverke offiserene på bakkeplan.

Etter hvert klarer også kaptein Kenway å beleire en egen øy: et tropisk paradis av den typen jeg selv kunne ha tenkt å førtidspensjonere meg på. Med et luksuriøst landsted stjålet fra en tempelridder, og flere saker som kan pusses opp.

 

Sjøslagene uteble i flerspilleren

Ubisoft fikk dessverre ikke virkeliggjort ambisjonene om å inkludere sjøslag for flerspillere, såisteden får vi bare mer av det samme gamle i nye områder.

Velkjente moduser som Manhunt, Artifact Assault, Deathmatch, Wanted (min favoritt), Domination og Assassinate er på plass, sammen med samarbeidsmodusen Wolfpack.

Foruten nye kart og figurer er forandringene minimale i forhold til forrige gang, men noen små justeringer lar deg nå blant annet skyte motstandere i ryggen, og forsvare deg selv fra å bli angrepet.

Nytt av året er også en Game Lab, der man kan mekke sammen sine egne moduser og teste ut dem som er skapt andre spillere. Jeg vet ikke hvor mange som først og fremst spiller «Assassin’s Creed» på grunn av flerspilleren, men dem som har sansen burde få sitt her.

Femti områder?

Det er vanskelig å bedømme akkurat hvor stort enspiller-kartet er denne gangen, siden landmassen er så spredt rundt i det karibiske hav – og en del dessuten befinner seg under vannflaten.

Det er angivelig rundt femti områder her, fra øde øyer, ruiner og hemmelige smugler–huler til storbyer som Havanna, Nassau og Kingston. Med hjelp av en dykkerklokke kan man også dra på skattejakt under vann, noe som ville ha vært langt morsommere hvis det ikke var for alle haiene og den iltre sjømaten.

Å oppdage alle disse stedene er en del av moroa, og jeg tror vi trygt kan slå fast at dette er «Assassin’s Creed»-seriens hittil mest omfattende kart. Som aktiv motstander av høstmørke og vinterkulde setter jeg personlig desto større pris på dette tropiske miljøet, som er gjennomført stilig designet og fordømt smidig animert selv på denne konsollgenerasjonen.

De skal bli interessant å se hvor stort sprang grafikken gjør på PS4, PC og Xbox One, når de versjonene slippes 22. november.

Kanskje vi kommer tilbake med en liten oppdatering da. I tradisjonen tro vil det senere bli sluppet flere nedlastbare utvidelser, om Kenways trofaste høyrehånd Adwale: som utspiller seg femten år frem i tid mens han kjemper for å befri slaver.

PS3- og PS4-utgivelsene vil også få eksklusive avsnitt med «Liberation»-heltinnen Aveline de Granpré. Så hvor går serien etter dette? Forhåpentligvis til den franske eller russiske revolusjonen, Viktoriatidens England, eller kanskje Kina tilbake i middelalderen?

Dette er fortsatt et univers helt uten grenser, som slett ikke har brent av alt potensial. Men neste gang mistenker jeg at forandringene vil bli mer drastiske.

 

Epilog: mens undertegnede satt på toget og puslet med anmeldelsen på iPad noen timer før deadline, ble jeg varsomt dultet i siden av det som viste seg å være en høflig, liten guttunge som åpenbart hadde smugtittet på det jeg skrev.

Jeg tipper sneipen var rundt tolv, og han lurte forsiktig på om jeg anmeldte spill – og om «Assassin’s Creed IV» var verdt å kjøpe. Vel, ja og ja.

Fremfor å fortelle lømmelen at det er heller ufint å smuglese hva andre skriver på den måten og at han uansett ikke er gammel nok til å spille noe merket med tallet 18, fortalte jeg bare at «hvis du likte de forrige spillene i serien vil du definitivt like «Black Flag» minst like mye.

Og så er det jo kult å være sjørøver, da!». Der har du hele anmeldelsen, egentlig. Så enkelt kan det egentlig sies. Hvorfor tenkte jeg ikke på det før? «Assassin’s Creed IV» beholder de elementene jeg liker best med serien, og drar dem inn i et miljø som føles friskt og annerledes nok til å legitimere sin eksistens.

«Assassin’s Creed IV Black Flag» slippes til Xbox 360 og PS3 29. oktober. Spillet slippes til Xbox One, pc og Wii U 22. november. PS4-versjonen slippes 29. november.