bilindustrien

NÅR Petter Northugs sponsorer nå forteller historien om hvordan de reddet den videre karrieren til Norges beste herreløper ved å tilby ham en del millioner for å bli medarbeider i COOP, skal de få lov til det. De har allerede betalt godt for den reklamen.

Dessuten er det bare Petter selv som vet hvordan han får lyst til å gå fort på ski. Da er det ingen av oss andre som trenger å forklare hva som virkelig hjelper.

Men vi kan tilby oss å hjelpe litt med opprydningen i hyllene på Samvirkelaget.

FOR i den nye skiavdelingen på COOP er det rot. Der markedsdirektør Geir Jostein Dyngseth i et innlegg i gårsdagens Dagblad fortalte hvordan matvaregigantens millionstøtte til Northug egentlig bare var en redningsaksjon for å beholde Petter i langrennsporten, har større COOP-sjefer tidligere gitt oss en helt annen historie:

- Uten samarbeidet kunne Petter vært tapt for norsk idrett, og ikke stilt til start i OL-løypene i Sotsji, i World Cup eller neste års VM, skrev Dyngseth i Dagbladet, og må ha glemt de sportslige målene bedriften hans satte seg da denne høyst personlige avtalen ble presentert i våres.

Da var det ikke bare snakk om at vi skulle få beholde Petter Northug i sporet. Vi skulle også få se en adskillig raskere COOP-inspirert variant fra den nye privatløperen:

- Valget om å stå utenfor fellesskapet kommer av Petters ønske om å heve seg ytterligere to, tre prosent i skisporet, forklarte COOPs toppsjef Svein Fanebust draktskiftet fra landslaget til Samvirkelaget den gangen.

NETTOPP med slike ambisjoner blir denne saken mer enn en diskutabel sponsorsatsing som må bortforklares. Problemet for COOP er jo ikke at de gir Petter Northug en minstelønn på ni millioner i året; det er han sikkert verdt. Det vriene for Samvirkelagsbevegelsen er at den med denne avtalen finansierer et gedigent angrep på fellesskapstanken bak norsk toppidrett.

Team COOP er det første privatlaget bygget opp for å utvikle en av de største stjernene våre. Får Petter den suksessen vi alle håper i Sotsji, kan det være begynnelsen på en reklametrend der flere av de tyngste aktørene i næringslivet sikrer seg sin egen idrettshelt. Over tid er det såvisst ingen god deal for toppidretten. For det Petter Northug klarer å gjøre alene i vinter, er ikke nødvendigvis til å kopiere. Og mest av alt svekker det utviklingen av de skistjernene som skal komme etter ham.

MEN foreløpig er det heldigvis bare COOP-sjef Fanebust som har drukket litt for mye av konkurrentens tran da han i våres anslo den sportslige effekten av å gjøre landslagsløper Nortug til Samvirkelagets privatløper:

•• En Petter med to, tre prosent høyere fart i sporet til vinteren, ville betydd at han hadde avgjort de fleste rennene i god tid før spurten.

En slik framgang hadde vært bemerkelsesverdig stor. Da bruken av EPO ble vitenskapelig testet av Norges Idrettshøyskole på utholdenhetsutøvere i 1997, ble det anslått å gi omtrent sju prosent framgang. Slik ville altså 1 enhet med COOP ifølge passe dårlig hoderegning og en svak forståelse av hvordan nordmenn blir best i idrett, gitt omtrent samme virkning som 0,3 enheter med EPO.

Men først og fremst ville lignende regnestykker på effekten av ulike private satsinger gitt et elendig resultat for norsk toppidrett.

FOR fasiten viser at toppidretten vår er blitt sensasjonelt sterk gjennom en felles satsing rundt Olympiatoppen. De store framgangene i langrenn bygger på fornuftig forvaltning av samlet kunnskap; altså landslagsmiljøer der løpere, ledere og trenere åpent hjelper hverandre.

Da får det så være at COOP fraskriver seg sin egen samvirkehistorie ved heller å finansiere privatlag. Det å drifte butikk er ingen nasjonal oppgave.

Noe ganske annet er det å bygge de prestasjonene som tar vare på Norge som en helt spesiell idrettsnasjon.