bilindustrien

KONSERT: Det er en stund siden Elton John har vært i Oslo, og det er ingen ting Ã¥ si pÃ¥ enstusiasmen verken hos ham eller publikum. Konserten ble utsolgt kjapt, og «Saturday Night’s Alright for Fighting» — eller aller helst feiring av en stor entertainer!

Samtidig er den konsert med Elton John ogs̴ Рalltid Рen feiring av det unike samarbeidet mellom tekstforfatter Bernie Taupin og komponist Elton John.

Gjennom 46 år har de skapt en lang rekke med flotte øyeblikk i pophistorien.

«Dødsmesse»

Etter en mektig ti minutter lang Ã¥pning med hans egen «dødsmesse», «Funeral For a Friend/Love Lies Bleeding», er det stÃ¥ende applaus lengst der framme, og resten av gulvet følger pÃ¥ etter en stund.Â

Men du fÃ¥r altsÃ¥ ingen store overraskelser pÃ¥ Elton John-konsert – utover fargen pÃ¥ dressen og brillene. Han kjører vel strengt tatt i store trekk det samme showet som da jeg hørte ham for eksempel i Oslo Spektrum i 1998 og i 2008 (den gang i Las Vegas-tapning).

Til og med trommis Nigel Olsson er den samme som i 1969, mens gitarist Davey Johnstone ble med fire år seinere.

Atskillig ferskere, men likevel veteran, er den ene av kveldens fire korister, Rose Stone fra bandet Sly & The Family Stone.

Det sier seg sjøl at dette sitter i fingrene, og det swinger jo som bare det.

Og Рer Elton litt mer leken p̴ pianokrakken ogs̴, litt mer barpianist?

Lett gjenkjennelig

Det er altsÃ¥ ikke sÃ¥nn som med Bob Dylan, der du mÃ¥ bruke det første minuttet pÃ¥ Ã¥ gjette hvlken sang han spiller. Her er den til Ã¥ kjenne igjen ganske umiddelbart, og lÃ¥tene blir framført som de alltid er blitt, verken mer eller mindre.Â

At det er et par hvileskjær blant haugen med hits viser bare at Elton John også er menneskelig.

Gulldress

Antrekket denne gang er en gullglitrende dress med lang jakke. Elton John minner mer og mer om den flamboyante easy listening-pianisten Liberace, ikke minst i de partiene der pianoet får spille hovedrollen. Han reiser seg og takker etter hver eneste en av de 27 låtene, og nyter det hver gang.

Han smiler og koser seg, og det gjør publikum også.

Som konsertopplevelse er dette slett ikke grenseprengende, til det er det for enkelt. Men Elton John skaper en fin og varm stemning i det som er et uvanlig lite konsertlokale for ham. 

Det lille ekstra denne gang er det faktum at det er 40 år siden «Goodbye Yellow Brick Road» ble gitt ut.

De fire første sangene – deriblant «Bennie And The Jets» og «Candle In The Wind» og etter hvert tittellÃ¥ten — er hentet fra dette dobbeltalbumet.

Han framfører, overraskende nok,  bare to låter fra årets album «The Diving Board», til tross for at det er hans beste på mange år og også har gitt navn til turneen.

Nye sanger

«Home Again» og særlig «Oceans Away» viser at Elton John og Bernie Taupin fortsatt er i stand til å skrive fabelaktige sanger. Sistnevnte er en hyllest til de som ga livet sitt i den «blodigste av alle kriger», som Elton sa.

Neste år er det 100 år siden første verdenskrig startet.

En ørliten overraskelse er dessuten «Hey Ahab» fra albumsamarbeidet med Leon Russell, «The Union», i 2010.

Publikums sang

Etter to og en halv time er det «liksom» slutt, men selvfølgelig kommer han inn igjen for Ã¥ by pÃ¥ en av sine fineste og eldste lÃ¥ter, «Your Song» – sÃ¥ paljettene glitrer i neonlyset, før bandet kommer inn igjen.

Og dette er publikums sang — som en slags takk for god backing underveis. «Crocodile Rock» — med samnynning – fÃ¥r avslutte en lang seanse med en artist som holder seg veldig godt.

Han trenger ikke lenger gi så lange konserter, men han påstår at han liker det bedre og bedre. Stemmen har slett ikke tatt skade av aldring heller (han er 66).

Jo da, han er fortsatt helten Elton!