Mer fra Dagbladet Meninger:
Templet i Jerusalem lå stenket med blod og slim mens en evig rauting, hvining og breking steg opp
Hvorfor ofrer vi?
Nordmenn er flinke til å forbruke
Og enda flinkere til å tro vi gjør noe annet, skriver Kjetil Rolness.
Ut av Spania?
Spania kan miste sin rikeste landsdel, men EU har fått nok av nye land.
Slavenasjonen Norge
Flere karibiske stater har gått sammen og vil ha erstatning for slavetida. Kravet rettes også mot Norge. Har vi et ansvar?
- Ylvis er ikke som andre komikere
De gjør aldri narr religiøse eller poltiske autoriteter. Meninger.
Send oss en kronikk eller et debattinnlegg!
Noen tror at det bare er i Iran og andre stater det er begrensninger i ytringsfriheten Det er bare delvis sant.
Den største utfordringen for ytringsfriheten i Norge, kommer fra den stadig større «amerikaniseringen» av arbeidslivet. Denne trenden er ikke bare stadig mer omfattende i det private næringsliv, men også i offentlig sektor. Den som har tenkt å leve lenge og godt i landet, bør holde kjeft på og om jobben.
Tre viktige årsaker er økende bruk av midlertidig ansatte og vikarbyråer, økende bruk av holdningsmålinger og karaktersetting for lojalitet og en stadig mer omfattende individualisering av lønn og andre goder. Alle disse tendensene gir mer makt til arbeidsgiveren. Og om de ønsker det, er dette særdeles gode redskaper for å disiplinere de ansatte til å holde kjeft, dels for å sikre karriere og lønnsøkning, dels for å beholde jobben eller vikariatet.
Så godt som alle sjefer avskyr offentlig debatt om virksomheten. Svært mange ønsker heller ingen intern debatt. Og de slår steinhardt ned på dem som likevel ytrer seg. Det fins en rekke eksempler på at arbeidstakere som har kritisert ledelsen eksternt og/eller internt, blir oppsagt, omplassert eller frosset ut.
Rektorer i osloskolen får ikke lenger delta i debatt om skolens utvikling. Norsk Lektorlag har gjennomført en landsomfattende undersøkelse som viste at hvert tredje medlem var redd for å ytre seg offentlig om skolespørsmål av frykt for negative reaksjoner. Statoil-ansatte er blitt truet med oppsigelse fordi de hadde fortalt offentligheten om ledelsens omfattende utflaggingsplaner. I arbeidet med Norsk ledelsesbarometer, som De Facto lager for fagforeningen, er lederne et voksende problem som gjør at informanter ikke våger å stå åpent fram med kritiske merknader til bedriftene. De er redde for å bli gjenkjent.
Dette er av flere årsaker et betydelig problem. Det undergraver borgeres rett til å ytre seg om forhold på arbeidsplasser der de bruker mye av sin tid og energi. Dernest begrenses muligheten til nødvendig opplyst offentlig diskusjon om utviklingen av offentlige tjenester, og endelig hindrer denne typen munnkurv nødvendig omstilling og fornyelse i det private næringsliv.
Hvis det er oppsigelsesgrunn å ytre seg om forbedringer i offentlige institusjoner og i det private næringsliv, er dette naturligvis et betydelige hinder for at bedriften og offentlig sektor utvikler seg til det bedre. I stedet for å sette munnkurv på varslere, bør en heller sette på varslere, fordi disse ofte er de beste faglig og i sine profesjonelle holdninger og store kunnskaper.
Det var en smule tilløp til bekymring da 22. juli-kommisjonen påpekte at manglende reell ytringsfrihet i politiet var direkte årsak til beredskapsvakten. Bekymringen er blitt borte. Den store faren vi lever med er nettopp denne mangelen på bekymring.