bilindustrien

(Dagbladet): Bård Vegar Solhjell (SV) mener Dagbladets artikkel i dag om at norsk overvåking av Russland rapporteres til NSA, viser et behov for en egen overvåkingskommisjon.

- Jeg forutsetter at det her er snakk om overvåking innenfor lovens grenser, som generalløytnant Kjell Grandhagen selv understreker at er tilfelle. Artiklene viser at det er et tett og omfattende samarbeid mellom Norge og USA, og det viser i mine øyne at det er behov for en egen overvåkingskommisjon, sier Solhjell til Dagbladet.

– En slik kommisjon kan i helhet gå gjennom norsk overvåking, og tegne et bilde av den for befolkningen, samt behovet for eventuelle endringer, fortsetter han.

- Viktig fokus

- Er politikere og fagfolk kjent med at denne typen overvåking forekommer?

– De fleste er kjent med at det forekommer lovlig overvåking i andre land, f.eks. i nord. Men mitt poeng er at det er behov for en bredere gjennomgang av hva som faktisk skjer, hva slags politikk vi har når det gjelder dette. En samlet framstilling trenger ikke offentliggjøres, men kan gjøres tilgjengelig for politikerne, sier Solhjell.

- Hva er konsekvensene av at detaljer i samarbeidet mellom Norge og NSA nå blir kjent?

– Jeg er glad for og mener det er viktig at mediene på en ansvarlig måte setter fokus på overvåking. Jeg synes også Dagbladets sjefredaktørs kommentar om dette i dag var god.

- Leses godt av russerne

- Kan dette skade forholdet mellom Norge og Russland?

– Det er det vanskelig for meg å vurdere. Som vi i Norge er relativt klar over at russisk etterretning følger med på oss, tror jeg de er klar over at vi gjør det motsatte. Når det er sagt tror jeg nok denne saken blir lest nøye av vårt naboland i øst, sier Solhjell.

- Har Norge full politisk kontroll over samarbeidet med NSA?

– Det er politisk vedtatt og det er lovregulert, men jeg hadde likevel foretrukket en full gjennomgang, og mener det er behov for en overvåkingskommisjon. Vi ønsker å gå gjennom all norsk etterretningssamarbeid med andre land.

(Dagbladet): Kim Jong-un deltok i dag på toårsmarkeringen til sin fars død, Kim Jong-il. Kim Jong-un, som antas å være 30 år, tok over makten i landet i desember 2011 og har siden den gang kvittet seg med alle sine sju «barnevakter».

Sist ut var onkelen Jang Song-thaek, som ble henrettet før helga. Jang Song-thaeks etterlatte kone, Kim Kyung-hui, deltok ikke på sin brors minnestund i dag, men skal ikke være drept. Jang Song-thaek og Kim Kyung-hui ble regnet som den eneste reelle trusselen til Kim Jong-uns styre og et «maktektepar».

Nå er altså onkelen drept mens tanten befinner seg langt fra maktens senntrum.

Fra glede til sorg

I går ble det publisert en rekke bilder av Kim Jong-un fra helga, der han besøker militære installasjoner, et fiskemarked og landets nye luksuriøse skisenter. På bildene er det en tydelig glad leder, som virkelig storkoser seg. Landets statlige medier skrev også at «Kim Jong-un boblet over av glede og at han bare smilte».

I dag var det imidlertid alvor som preget Kim Jong-un. Da hele Nord-Koreas elite reiste seg da han kom gående inn til minnemarkeringen var han dypt alvorlig, et uttrykk han beholdt gjennom hele seremonien.

Kim Jong-un overrasket mange med åpenheten rundt henrettelsen av onkelen. I løpet av regimets 65 år lange historie er det sjelden at noen som er så mektig har blitt fjernet i full offentlig, noe som mer enn antyder at det er splittelser og fraksjoner rundt landets nye leder, skriver The Guardian.

Jangs støttespillere nervøse

Med fjeringen av onkelen har nå 30-åringen mer eller mindre fullført overgangsperioden og erstattet aldrende generaler og rådgivere med folk på sin egen alder. Kim Jong-un har skiftet leder for militæret fire ganger i løpet av sine to år ved makten, til sammenlikning var det kun tre i løpet av hans fars Kim Jong-ils 17 år som leder.

Lite tyder på at Kim Jong-un er helt ferdig med sine utrenskninger etter faren. Kim Song-ho, en tidligere militær knyttet til den økonomiske enheten Kontor 39, sier til Daily NK at mange av onkelen Jang Song-thaeks folk nå skjelver i buksene.

- Jang Song-thaek ble holdt i sjakk mens Kim Jong-il fortsatt levde, han hadde dermed lite makt over militæret, men han var i stand til å plassere sine folk i forskjellige sikkerhetsorganer. Disse er nå veldig engstelige etter henrettelsen av Jang, og de vil nok holde en lav profil framover, sier Kim Song-ho.

IDEER: Av de utallige ritualene vi mer eller mindre ufrivillig blir utsatt for hver jul, er kanskje julemusikken det mest allestedsnærværende, og mest destruktive. Hvis vi talte hvor mange ganger vi uprovoserte blir utsatt for julemusikkangrep idet vi skrur på radioen i desember, eller fragmentene av julemusikk som henger i luften på gatehjørner mens vi fyker rundt i slaps og snø, ville vi nok brutt sammen alle som en.

Jeg liker jul minst like godt som Gaute Ormåsen, og blir nesten like glad som Christian Ingebrigtsen av gjenhør med mye av den julemusikken som gir oss alle en viss følelse av høytid. Men det blir for mange sanger, for mange ganger. For mye å ta inn, uten å ha bedt om det. Og for mye av det samme, om og om igjen.

• Hør julelåtene Sondre faktisk liker i spillelista til høyre.

Alle disse julesangene er som virus – de sprer seg og kommer sterkere og mer intenst tilbake for hvert år som går. Som gamle gaver i foreldet – eller ny – innpakning. Gaver som aldri slutter å gi, uansett hvor mye du trygler om nåde og julefred.

Hvor mange ganger skal vi møte oss selv i døra i form av nok en gøyal, liksomironisk tolkning av «Last Christmas»? Ikke OK. Nok en «herlig» skranglete versjon av «Silent Night», fra et bortskjemt indieband som knapt kan spille? Ugreit. Nok en sakral, ulidelig pretensiøs versjon av stakkars «O Helga Natt»? Nok, nå. La oss heller synge alene, til oss selv, eller sammen de vi er glad i.

Julesanger er naturligvis en forbruksvare, og på linje med julegrøt og juletrær skal det smake og se omtrent likt ut hvert år. Dermed er det bare å plante flere trær, koke mer grøt og spille inn nok en versjon av den verste sangen av dem alle: «Little Drummer Boy», enerverende repetitiv og melodisk platt i all sin parapapampam-nonsens. Bare i seinere tid har alskens krefter, fra Shaggy og Hanne Sørvaag til Lindstrøm og Justin Bieber, prøvd å gjenopplive dette liket uten nevneverdig hell. Kjære folkekjære artist med skumle planer for neste år: Vær så snill å la den ligge.

Kanadiske Heavy Blinkers kom nylig med et etterlengtet, konstruktivt motsvar, i form av sangen «Silence Your Drum». Diplomatisk antyder den at tromming kanskje ikke er den beste gaven å skjenke et nyfødt barn og den nybakte mor.

Vi artister mister visst aldri troen på at det enda fins nye dråper å kvele ut av den klamme julekluten. Så oppblåste er våre ego. Vi tror at en sang som allerede har blitt tolket i hjel kan få nytt liv av vårt unike særpreg, for å bruke The Voice-terminologi. Det er i det hele tatt imponerende og herlig virkelighetsfjernt, slik bare vi artister kan tillate oss.

Modig er den som tør prøve å skrive nye julesanger, med håpløst håp om innlemmelse i tradisjonens endeløse pilegrimsgang. Men en kan leve godt resten av året om julemirakelet inntreffer, og en nykomponert vise omfavnes av folkesjelen og tas inn i herberget.

De få eksemplene på nyskrevne låter som i moderne tid har karet til seg plass i vår kollektive julekanon kan strengt tatt telles på to votter: Maria Menas vakre, tilforlatelige «Home For Christmas» og Oslo Gospel Choirs’ aldeles grusomme «En stjerne skinner i natt». Jeg er for lengst forsont med at disse to sangene uoppfordret vil dukke opp hver jul så lenge, eh, stjernene skinner og jeg, eh, reiser hjem til jul.

Skjønner du hva jeg mener? Sangene vet selv hvilken sammensvergelse de er del av. Kalte jeg Menas moderne juleklassiker tilforlatelig? Jeg mente selvsagt konspiratorisk.

Men som sagt: Det er ikke plass til mange nye julesanger i våre allerede overbelastede hjerter og øreganger. De fleste nyskrevne julelåter forsvinner inn i tåken, inn i kakofonien, der tonen forstummer og knuses under vekten av den evige summingen. Mine begavede kollegaer skal ha for tanken.

I vår tid spilles julemusikken ironisk nok oftest inn i juli en gang, i et dovent studio ved fjæra nær svenskegrensen. Så ligger den og godgjør seg utover høsten, blir resistent og potent, før den går til angrep, ofte allerede tidlig i november.

Selv de mest joviale underholdningsartister blir salige og poetiske når det er jul. Hele året gjøgler og tuller de uhøytidelig rundt i diverse sommerrevyer, «Beat for beat»-episoder og Momarked, med deilig glimt i øyet. Men jo nærmere advent vi kommer, jo mer alvorlig blir minen, jo hyppigere blir kirkebesøkene. Øynene faller til ro i et mildt, men akk så stivt tid-for-ettertanke-blikk, som iherdig manes fram helt til Kongens nyttårstale er på trygg avstand og forberedelsene til Melodi Grand Prix tar over.

Kanskje er det jeg som er kynisk og naiv på samme tid. Julen, med sin uendelige repetisjon, gjør jo det poetiske banalt og det banale poetisk. Hele høytiden slik vi kjenner den er en stor, deilig klisjé, akkurat det vi trenger så sårt.

Om resten av året kan ha bydd på skuffelser, brå omveltninger, brudd og drit, så er julen der for oss, akkurat slik vi forlot den, bare med et nytt kull juleplater, nyinnspillinger og tilbud. Jo flere ganger julen oppleves akkurat som før, jo bedre tror vi den er. Julen speiler seg selv i n’te grad hvert år, og slik blir det en jul i julen og vel så det. Meta-messig. Er du med?

Ro deg ned, tenker du kanskje. Ja, det tenker jeg faktisk selv også. Men toleransen blir lavere og lavere for hvert år. Og jeg har ikke barn engang. Hvor skal dette ende?

For i mitt indre bibliotek flimrer bilder av en søppeldynge der all verdens julesanger, i all verdens innspillinger og tolkninger – fra den første grammofonplate til årets angrep på flotte «Deilig er jorden», nydelige «O Helga Natt» og det som kan krype og gå av slitne, velmenende julelåter – kvester hverandre hver jul, før de ligger og råtner resten av året. Jeg ser for meg gravemaskiner, fortapte og ustødige på berget av julesanger, de fleste fullstendig overflødige – ja, uønskede – der de nytteløst graver og prøver å sortere tonen fra himmelen ut fra søppelet, mens nye lastebiler stadig kommer til og tømmer ut årets produksjon.

Bildet er sikkert ikke så langt fra virkeligheten med tanke på hva som skjer med matrestene, innpakningspapiret og de billige gavene fra Kina som ingen egentlig ville ha. Men det er ikke min bransje, min skam, min byrde å bære. Jeg tar til orde mot den søppeldyngen ingen kan se, men som lager sånt et helvetes bråk. Jamring og inderlighet blir vanskeligere og vanskeligere å skille fra hverandre nå i julen, spesielt når alle synger på en gang. Snart foretrekker jeg bare at vi holder kjeft. Ja, la oss alle holde godt kjeft og nyte ekte julefred, for en gangs skyld.

Men voksenlivet er fullt av overraskelser. Artistlivet er uforutsigbart. Kanskje er det jeg som får juleånden over meg allerede i juli neste år.

(Dagbladet): I dag er toårsdagen for Kim Jong-ils dødsdag. For ordens skyld: Jong-il er faren til Kim Jong-un (30), som igjen er barnebarnet til Kim Il-sung – Nord-Koreas grunnlegger.

Ferske bilder tatt i dag viser tusenvis av mennesker som legger ned blomster foran de gigantiske statuene av Jong-il og Il-Sung i Pyongyang.

Høy spenning

Det er ventet flere markeringer i Nord-Koreas hovedstad Pyongyang.

Spenningen i Nord-Korea er ifølge lokale kilder spent etter at landets øverste, Jong-un, før helga henrettet sin egen onkel, Jang Song-thaek.

Henrettelsen er en del av maktkampen etter at Jong-un for to år sida tok over makta i landet etter sin far. Regimet brukte sterke ord for å karakterisere Jang, ifølge det nordkoreanske nyhetsbyrået KCNA.

Han ble kalt «foraktelig menneskelig avskum, verre enn en hund», og ble beskyldt for «å bruke alle slags intriger og foraktelige metoder for å styrte staten og gripe makten».

Frykten i regionen nå er at det lille håpet om at Nord-Korea skulle åpne seg og gjennomføre nødvendige reformer etter at den nye generasjonen tok over, nå er borte.

- Vil føre egen politikk

Den svenske analytikeren John Rydqvist ved Totalförsvarets Forskningsinstitutt bemerker at Jong-un ved en tidligere anledning har henrettet en rekke militærtopper.

- En teori kan være at han vil kvitte seg med sin fars militære arv og begynne å føre sin egen politikk, sier Rydqvist til Aftonbladet.

- I så fall har Kim Jong-un gått systematisk til verk med å rense ut militærtopper i 2012 og nå byråkrattoppen, der Jang satt på toppen.

Rydqvist sier at Sør-Korea venter seg en militær eller politisk provokasjon.

En sannsynlig dato kan være allerede 17. desember – altså på ettårsdagen til Kim Jong-ils dødsfall.

Farlig og uforetsigbar

Jong-un er flere ganger blitt beskrevet som uforutsigbar i sine handlinger. Studenter som leste sammen med Jong-il da han angivelig studerte i Sveits, bekrefter ryktene, iflølge USAs tidligere statssekretær for østasiatiske konflikter, Kurt Campbell.

Han avslører på CNN denne uka hva som kom fram i intervjuet med elevene som gikk i klassen til diktatoren.

– Vi gjorde det vi kunne for å intervjue nesten alle klassekameratene for å finne ut mest mulig om hans karakter. Vi ble fortalt i avhørene at han var farlig, uforutsigbar, voldelig og stormannsgal, sier Campbell.

I et intervju med ABC News sammenligner USAs utenriksminister John Kerry Kim Jong-un med Iraks avdøde president Saddam Hussein.

- Vi så alle bildene av onkelen bli pågrepet foran alle på et møte. Det minnet meg om da Saddam Hussein gjorde det samme. Han plukket ut folk fra et møte, mens de som satt igjen satt ikke turte og bevege seg eller foreta seg noe, sier Kerry.

(Dagbladet/NTB): – Ranet skjedde på Byåsen like før midnatt. Drosjen ble funnet tom på Sverresborg, ikke så langt unna der den ble tatt, et kvarter etter midnatt, opplyser operasjonsleder Ebbe Kimo i Sør-Trøndelag politidistrikt til NTB.

Ransmannen, som beskrives som en mann i 20-åra, er ikke pågrepet.

– Sjåføren er sendt til legevakten med kutt i en finger. Vi har ikke snakket med henne foreløpig, sier operasjonslederen.

Mannen politiet leter etter hadde mørke klær og saggebukse. Han er om lag 170 centimeter høy.

(Filter): Tredje sesong av «Homeland» er ved veis ende, og igjen sitter svært mange med blandede følelser. Noen av dem vonde, med tanke på det som skjedde i sisteepisoden.

Men noen av dem også gode, ettersom det nå er mulig for serien å bevege seg over i et helt nytt – og kanskje etterlengtet – spor.

Om du ennå ikke har sett sisteepisoden, bør du definitivt slutte å lese her og nå. Denne teksten er nemlig stappfull av spoilere.

For sikkerhets skyld: Spoilere!

Lå i kortene lenge

Sånn, da skulle alle være trygge.

Bortsett fra Nicholas Brody, som etter tre sesonger med en rimelig turbulent tilværelse endelig fikk sin ro. Dinglende fra en heisekran midt på en offentlig plass i Teheran. Auda.

Brodys dødsfall kom sikkert sjokkerende på de aller fleste, men serieskaperne har syslet med tanken om å ofre en av seriens hovedkarakterer lenge.

Faktisk hadde de planer om å la ham forsvinne ut av serien allerede i første sesong, men Showtime satte effektivt foten ned for det.

- Vi visste at Brody aldri kom til å overleve denne sesongen. Karakteren har vært en så viktig del av serien. Tittelen på seriefinalen, «The Star», hadde flere betydninger, og han var defintivt en av seriens to stjerner. Å miste en karakter på den måten er smertefullt, sier serieskaper Alex Gansa til Entertainment Weekly.

Veien videre?

De siste minuttene av sesongavslutningen tok oss fire måneder frem i tid, der en slags ro har lagt seg etter de dramatiske hendelsene i Iran.

Saul Berenson er tilsynelatende lykkelig i privat sektor, mens Carrie Mathinson begynner å nærme seg termin – en situasjon som skremmer henne mer noe annet.

Og der står vi, med blankere ark enn noen gang tidligere i «Homeland», og undrer oss over hva som kan skje i den kommende fjerdesesongen. La oss se litt på seriens mulige veier videre: 

Med Brody ute av verden, kan Carrie begynne å fungere «normalt» igjen

Brody har hele veien hatt et godt grep om Carries hjerte, tidvis også hjerne. Med mindre «Homeland» drar en «Prison Break» og Brody likevel lever, kan Carrie potensielt handle litt mer rasjonelt i sin nye jobb som CIA-stasjonssjef i Istanbul.

Alex Gansa sier til Entertainment Weekly at manusforfatterne ikke har tenkt så mye over hva som kommer til å skje i en kommende fjerdesesong ennå.

- Vi leker litt med tanken på å vise Carrie som gjør hva hun er opplært til – og det er å operere som agent i utlandet. Det føles som et interessant sted å starte en diskusjon. 

Hva skjer med barnet?

Om Carrie i det hele tatt reiser til utlandet: Hun er tross alt bare én måned unna å føde Brodys barn, en situasjon hun altså er svært lite klar for eller lysten på.

De siste scenene legger opp til at Carrie godt mulig gjør alvor av planene om å adoptere eller sette bort barnet. Skjer det internt i familien behøver det heller ikke framstå som en altfor ille avgjørelse – og barnet vil ikke være «i veien» for en videre actionfylt karriere og «Homeland»-fortsettelse.

Som vi tidligere har sett i blant annet «Dexter», behøver imidlertid ikke små barn i tv-serier påvirke handlingen i stor grad. Men at Carrie skal sette sitt liv i fare med et lite barn ventende på utenriksstasjonen, er vel heller usannsynlig. 

Hvor kommer følelsene våre (og Saul) inn i bildet?

Med Brody ute av bildet, betyr det mest sannsynlig at Sauls rolle i privat sektor (om han da ikke vender tilbake til CIA) kan få en interessant plass i historien. Verken vi eller Carrie har råd til å miste Saul (hadde ikke spin-off-serien «Better Call Saul» allerede vært opptatt, kunne den forøvrig fungert glimrende også her).

Quinn, forøvrig, blir vel garantert en av følgesvennene Carrie håndplukker med seg videre.

Men ser vi på det fra den lyse siden, betyr det samtidig en definitiv slutt på historielinjen om Brodys familie. Og da spesielt den lett gnålende datteren Dana og hennes problemer av svært lite nasjonal karakter, som mange mente tok litt for mye skjermtid i første halvdel av tredjesesongen.

Hvem blir skurken nå?

Sauls langsiktige plan om å plassere CIA-overløperen Majid Javadi tett på det iranske maktapparatet lyktes, og ga helt på tampen av tredjesesongen også politiske resultater.

Er Irans skurkerolle dermed også kjørt, eller vil den indre kødden i Javadi kunne skape mer krøll?

«Homeland» trenger uansett en skurk i en skurkestat også i fortsettelsen – og sjansen for at serien sporer seg inn på et Snowden-spor er vel heller liten. Istanbul ligger dessuten svært tett på Teheran. 

Vi har store endringer i vente

Dette punktet er det ingen tvil om, noe også serieskaper Alex Gansa er åpen om i intervjuet med Entertainment Weekly:

- Det føltes litt som en seriefinale. Når du ser stjernen på slutten der, og skjønner at et sentralt forhold er over, er det hevet over enhvert tvil at serien må finne opp seg selv på nytt, eller starte helt fra scratch, i fjerde sesong.

Hva synes du om sesongavslutningen – og har du noen tanker om veien videre?

Denne saken ble opprinnelig publisert på Filtermagasin.no – Norges beste film- og tv-blogg.

(Dagbladet): Tvillingbrødrene som blant annet har spilt rollen som Ross Gellers sønn i «Friends», lille Julian i filmen «Big Daddy» (1999) og tvillingene Zack og Cody i Disney-serien «The Suite Life» er ikke lenger søte, små barnestjerner.

Dylan og Cole Sprouse har blitt 21 år gamle, og samtidig klart å holde seg unna de verste overskriftene, i motsetning til flere av sine barnestjernekollegaer.

Iallfall fram til nå.

«Ooops…»

Nå viser det seg nemlig at det har lekket nakenbilder av Dylan på nettet. 21-åringen innrømmer selv at de både eksisterer og er ekte:

«Ooops, jeg er visst ikke 14 og feit lenger», skriver han på Twitter.

«Jeg tabbet meg ut… Men jeg hadde vært en tosk om jeg ikke hadde stått for det. Får vel komme meg over det antar jeg», skriver han videre.

Naken-selfie

Ifølge US Magazine dreier det seg om et par svært lettkledde selfies. På det ene flekser den tidligere Disney-stjerna muskler på badet iført lite annet enn en hvit bokser.

Bilde nummer to er langt mer avslørende, da Dylan har kastet alt av klær, og så vidt dekker til sine edlere deler ved hjelp av én hånd, mens den andre holder rundt mobilen han tar bildet med.

«I det minste kan du ikke se den tredje testikkelen min», tvitrer barnestjerna spøkefullt.

Tvillingbroren Cole kunne ikke dy seg, og spurte Dylan via Twitter om det var kaldt på badet, skriver US Magazine.

«Nå har de i grunnen sett meg naken, noe som er rart antar jeg», skriver Cole Sprouse videre på Twitter.

Student og spillutvikler

I 2010 var Sprouse-brødrene blant de best betalte Disney-skuespillerne, og innkasserte om lag 250 000 kroner til sammen per episode av serien «The Suite Life».

Tilsynelatende har de lagt skuespillerkarrierene på hylla etter oppfølgerserien «The Suite Life on Deck» (2008-2011).

I dag studerer Dylan ved New York University og jobber som spillutvikler, ifølge US Magazine.

I Disney-tida var tvillingbrødrene kollegaer med blant andre Miley Cyrus (21), Demi Lovato (21) og Selena Gomez (21).